4. desember: Morgengull og annet tull

I dag våknet jeg og var glad. Det selv om det var tidlig. At det var tidlig er helt vanlig, men mine gåogleggemeg-egenskaper har visst forsvunnet. Av den grunn blir morgenene for tiden meget autopilotpreget. Jeg står opp, våkner i dusjen, lager matpakke, vekker barn og vandrer ut døren. Etter at den røde lille bilen har fraktet meg trygt på jobb begynner liksom dagen. I dag startet den litt før.

Jeg så med varmt hjerte på adventsstaken mitt yngste tenåringsmonster har satt opp i kjøkkenvinduet. At hun har gjort det er i og for seg greit. Tanken på at hun helt selv har dratt ned den store julekassen fra loftet er mer imponerende. Jeg stod midt på kjøkkengulvet og bare var veldig glad i henne. Da jeg kikket innom stuen måtte jeg legge et ekstra teppe over det andre tenåringsmonsteret mitt. Hun sov veldig.Jeg kjente det igjen. Den store gleden over at jeg har skapt disse artige skapningene.

Begge mumlet litt om forskjellige ting, men etter at jeg hadde forsikret meg om at de begge hadde alarmer  på og at de var glad i meg- låste jeg etter meg, fant frem den nedfryste bilen og trillet til jobb. Alt kjentes fint ut. Julekortomgivelsene hjalp til og jeg var fanget inni en idyllisk verden. Det varte en stund. Helt til det altfor sent tikket inn en melding på telefonen: I morgen vekker du meg... Den aller yngste hadde lurt den aller eldste. Og det helt uten at hun visste det selv. I morgen blir det "BEINA PÅ GULVET" før jeg går!

Nesten sånn så det ut på vei til jobb i dag!