9. desember: Vinternatt og grublerier

Noen ganger tror jeg at jeg skriver de samme tingene om og om igjen. I dag har jeg tatt en titt på adventskalenderblogginnleggene mine fra så mye som fem år tilbake. For det har jeg faktisk. Skrevet kalenderblogg i hele fem år. Mer eller mindre vellykket, men uansett har jeg faktisk brukt de fem siste adventstidene på å vri ut noen ord av fingertuppene så og si hver eneste dag. Det jeg faktisk er litt imponert over. Samtidig er jeg imponert over at det at det faktisk IKKE står det samme i noen av innleggene. Jeg har tydeligvis et hav av store og små historier som jeg vil dele. At det faktisk er mange som leser dem synes jeg er ganske fantastisk!

Det er ikke bare enkelt å finne ut hva jeg skal skrive om og vil vel si jeg bruker litt grubletid i denne mørketiden til akkurat det. Når jeg tenker over det er det helt genialt. Jeg slipper dermed å bruke tid på andre unødvendige grublerier og det har dette hodet bare godt av!

Nå må jeg øve til julekonsert. Dermed blir ikke dagens innlegg av den veldig morsomme eller veldig rørende sorten. Men en oppfordring til deg som liker julekonserter? DET kan det være! På torsdag den 12. er det nemlig duket for årets julestemningsopplevelse!Kommer du?

 

Korall ønsker både trofast og nytt publikum velkommen til vår årlige julekonsert torsdag den 12.12, klokken 20.00 i Birkeland kirke.

På årets konsert vil vi gi dere et stemningsfullt repertoar med noe dere har hørt før, og noe som er nytt av i år. Vår dirigent Chris Lund har selvsagt soloinnslag klar for dere, og pianistFrode Skag Storhem sitter klar ved tangentene for å gi dere den gode følelsen som må på plass før julen setter ordentlig inn.

Billetter kan kjøpes i døren eller her.

                                       Velkommen til en rolig "Vinternatt" med oss!

8. desember: Stein, saks, papir

I går var min kjære og jeg på julebord. Mine to store knotter skulle aktivisere seg med pepperkakehusbaking og da måtte det selvsagt handling til. På butikken ble oppstandelsen stor da det viste seg at den yngste ville ha pastellfarget nonstop som pynt. Ikke nok med det. Hun ville ikke ha seigemenn i nærheten av huset heller. Den eldste gikk nesten helt i kjelleren og ble det man kaller opprørt. De var virkelig uenige og mor måtte ta affære.

Jeg gjør det ofte med elevene også. Står man helt fast i ganske uviktige avgjørelser som fargen på nonstop eller for eksempel hvilken lek man skal leke, er stein, saks, papir helt genialt. Det blir rettferdig og man må bare belite seg. Så det var akkurat det de gjorde. 

Til mitt eldste, ikke lenger egentlig barn, sin store fortvilelse vant tenåringen. Hun fant fort ut at hun måtte øve seg og bli bedre i denne leken. Jeg bare lo og innså at det kom til å bli pastellpynt da saken fikk en helt ny vending. Den yngste plukket med seg vanlige nonstop og seigemenn med største selvfølgelighet. Huspynttradisjonen skulle selvsagt ikke endres. Den eldste ble i grunnen ganske opprørt av dette også. Tenk å la henne gå igjennom denne iherdige nevekampen helt uten grunn?

Min kjære var ute av dørene før jeg i det hele tatt hadde tenkt på å løfte på et eneste øyelokk. Jeg bøyer meg i støvet for så stor aktivitet så tidlig etter en heller sen kveld. Jeg er samtidig lykkelig over at jeg ikke skulle trene friske unger mennesker i noe som helst denne morgenen. Jeg har i stedet for lagt flat til langt på dag og hørt på disse fine frøknene mine lage jul. De har pludret og pyntet hus i riktige farger mens julemusikken har ljomet. Deilig. Det er ganske kjekt med store unger!

7. desember: Den siste julen

Det nærmer seg julekonsert med koret og jeg øver og øver. Noen tekster fester seg saktere i maskineriet enn andre. I dag har jeg hørt om og om igjen på "Det hev ei rose sprunge"og minner fra tidligere dukket opp. Det gjør det ofte i disse tider. Jeg vokste opp med faste tradisjoner til jul og denne julesangen hørte så absolutt med. Jeg forbinder den mest med mamma. Jeg tenker fremdeles at verden var urettferdig da mamma dro avgårde til det ukjente landet. Likevel er det ikke like sårt å tenke på henne lenger. Nå er minnene fine å ta frem. Og det var akkurat det som skjedde da jeg hørte denne sangen om og om igjen.

Som den siste julen hennes. Den siste julen feiret vi ikke på landet i mormorhuset. Den aller siste julen lagde mamma til helt selv. Vi hadde ikke den vanlige julefisken, ikke de vanlige sviskene og hadde heller ikke samlet hele den vanlige menneskesammensetningen. Likevel var det like mye julero og julestemning i huset. Jeg var gravid med det yngste krapylet og det eldste levde som en lykkelig femåring. Vi visste på ingen måte at dette var den siste julen. Sånt vet man heldigvis sjelden.

Midt i julefeiringen ringte det plutselig på og inn trippet en nissemor med gaver og gode ønsker. En levende nissemor med verdens største hjerte er ikke verst å få på døren. I alle fall ikke når det var moren til min veldig gode venninne som selv hadde foreslått at hun kunne gjøre det. Sånt blir jeg glad av!

Det ble en fin jul. Mamma, du klarte det helt strålende. Jeg skulle bare ønske du kunne fått være med på en av mine julaftener også. Sånn at du kunne få se at jeg også klarer det fint! Jeg skulle så gjerne hatt deg med på julekonsert også. Siden det er rimelig vanskelig å få til skal jeg i alle fall tenke på akkurat deg når jeg synger "Det hev ei rose sprunge".

Jeg savner deg!

6. desember: Adventshagen

Da jeg våknet i morges og tittet ut vinduet var alt helt hvitt. Jeg så i grunnen ingenting og kjente bilkjøringsvegringen blusse noe voldsomt opp. Det lille røde transportmiddelet mitt har den siste tiden vist seg å være av standhaftig art så alternativet om å la den være alene hjemme eksisterte likevel ikke. Bilen min kan til og med svømme, så litt snø skal ikke stoppe bæret fra å få meg på jobb. 

Sammen med den rimelig store mengden snø dukket julestemningen også opp. Juletrær i mange varianter lyser opp flere steder på jobb og julemusikk er satt på i inngangspartiet. Sånt får man julestemning av. I dag var dagen da alle trinnene skulle pynte foajeen med sine kunstverk. Mirakuløst nok ble vi ferdig med våre tovede epler akkurat i tide. Nå henger de og dingler i et juletre som blinker i alle farger. Litt usikker på hvem som er stoltest? Jeg er i alle fall over gjennomsnittet fornøyd med at vi faktisk fikk det til!

Er det ikke vakkert?

5. desember: Rørte Stormbær

Været i dag har vært av den art at man faktisk kan snakke om det uten at det bare betyr at man ikke har annet å snakke om. Jeg merket ikke så mye til det da den lille røde bilen trillet inn på skoleparkeringen i dag. Akkurat det er muligens grunnet en heller anstrengt tone mellom mor og datter der det gjerne var mer av det som rørte seg på innsiden av kroppene våre som tok størst fokus. Hvordan vinden hylte på utsiden la jeg ikke merke til før jeg skulle ut av det lille bæret.

Da stormen på det kranglete planet ikke lenger lagde så stor lyd, ble jeg oppmerksom på stormen utenfor. Jeg kan ikke fordra sterk vind. Jeg misliker det nesten like mye som lyn og torden. Jeg vet det er fint lite jeg kan gjøre med det og at det i de aller fleste tilfeller går helt fint. Det er ikke ofte man blir truffet av lynet. Det er heller ikke ofte man får et tre i hodet, men likevel. Jeg liker det ikke.

Ledelsen bestemte seg fort for at elevene skulle være inne i pausene. Elevene syntes det var stas at de ikke behøvde å fly rundt på skoleplassen i friminuttene og syntes det var helt greit at jeg slapp å plukke dem ned fra trærne utenfor. Likevel var jeg litt skeptisk. Jeg så for meg en heller travel dag innendørs med små mennesker som ikke fikk løpt av seg noen bobler i løpet av dagen. Sånn ble det ikke. Dagen har vært rolig og de små knottene har jobbet som helter.

Det lille røde tyttebæret klarte heldigvis å ikke ta helt av på veien hjem. Ingen trær ramlet ned fra himmelen og stemningen mellom mor og datter var i orden. Om dagen har bidratt så veldig til julestemning tviler jeg sterkt på, men det er heldigvis mange dager igjen til jul!

4. desember: Varm både her og der

Jeg har fått lue fra min kjære og er strålende fornøyd. Jeg liker luer og var helt klar for en ny en. I utgangspunktet var det ikke denne luen jeg skulle ha. Min kjære har nemlig kjøpt luer til oss alle og denne var egentlig tiltenkt min yngste frøken. Da jeg viste luene frem fant den yngste avleggeren fort ut at vi måtte bytte. Luen som egentlig var tiltenkt henne hørte liksom til meg. Jeg er i grunnen veldig enig. Da jeg satt i bilen i dag morges og tittet meg i speilet så jeg plutselig hvorfor den virket så riktig. 

Mønsteret på luen er det samme som på regnbogelabbane til mormor! Jeg elsker mormor sine hjemmestrikkede sokker. De er favoritter på en kald vinterkveld og nå har jeg jammen fått enda en greie som hjelper mot kulden. Kanskje ikke så rart jeg er varm i hjertet?

Du kan lese om mormorlabbene HER!

3. desember: Julesvetterier

Jeg blir helt svett av juledill og juledall på jobb. Du kan selv prøve å hjelpe til med å tove ullepler samtidig som du skal instruere ca tusen, eller i alle fall 20 elever i andre aktiviteter. Når det da oppstår konflinkter og tårer spruter utover både ull og fargeleggingsoppgaver tror jeg at flere enn meg kunne tenk seg et aldri så lite hull i bakken. Bare sånn at man kan hvile seg bittelitt før man må stille stormer og tørke tårer. Sånn er det ikke. Man må pent tørke grønnsåpen av fingrene og ta seg av både den ene, den andre og den tredje greien som dukker opp.

Det har seg nemlig sånn at jeg slett ikke er skapt for håndarbeidsaktivitetene man må gjennomføre i julestria. Jeg prøver febrilsk å tilegne meg gode triks og tips fra kollegaer, men innrømmer glatt at jeg er ubrukelig. I alle fall nesten ubrukelig. Heldigvis mener jeg at det ER elevene som selv skal lage produktene sine. Om de er litt skakke og kanskje ikke ser helt ut som det var tenkt- så er det i alle fall DEM som har laget tingene. Nesten. Seksåringer kan nemlig ikke sy i tråderog blader på ullepler. Sånt må næsten læreren gjøre. Så dermed har vi det gående. Jeg blir nok god til slutt. Det er ganske utrolig hvor mye man faktisk lærer seg som lærer.

Etter jobb i dag var det jammen enda mer julerier som ventet. Den yngste frøkenen min har vært her og skapt julestemning ved hjelp av julemusikk, pekkerkakelukt i huset og juleengler pent plassert utover. Når jeg kjenner etter gleder jeg meg veldig til denne julen. Det gir meg mer enn nok motivasjon til å fikse både ullepler og andre håndarbeidsaktiviteter som jeg vet venter på meg i tonnevis de nærmeste ukene. Denne julen BLIR nemlig meget bra!

Bildet kommer fra Ugleloftet