7. desember: Den siste julen

Det nærmer seg julekonsert med koret og jeg øver og øver. Noen tekster fester seg saktere i maskineriet enn andre. I dag har jeg hørt om og om igjen på "Det hev ei rose sprunge"og minner fra tidligere dukket opp. Det gjør det ofte i disse tider. Jeg vokste opp med faste tradisjoner til jul og denne julesangen hørte så absolutt med. Jeg forbinder den mest med mamma. Jeg tenker fremdeles at verden var urettferdig da mamma dro avgårde til det ukjente landet. Likevel er det ikke like sårt å tenke på henne lenger. Nå er minnene fine å ta frem. Og det var akkurat det som skjedde da jeg hørte denne sangen om og om igjen.

Som den siste julen hennes. Den siste julen feiret vi ikke på landet i mormorhuset. Den aller siste julen lagde mamma til helt selv. Vi hadde ikke den vanlige julefisken, ikke de vanlige sviskene og hadde heller ikke samlet hele den vanlige menneskesammensetningen. Likevel var det like mye julero og julestemning i huset. Jeg var gravid med det yngste krapylet og det eldste levde som en lykkelig femåring. Vi visste på ingen måte at dette var den siste julen. Sånt vet man heldigvis sjelden.

Midt i julefeiringen ringte det plutselig på og inn trippet en nissemor med gaver og gode ønsker. En levende nissemor med verdens største hjerte er ikke verst å få på døren. I alle fall ikke når det var moren til min veldig gode venninne som selv hadde foreslått at hun kunne gjøre det. Sånt blir jeg glad av!

Det ble en fin jul. Mamma, du klarte det helt strålende. Jeg skulle bare ønske du kunne fått være med på en av mine julaftener også. Sånn at du kunne få se at jeg også klarer det fint! Jeg skulle så gjerne hatt deg med på julekonsert også. Siden det er rimelig vanskelig å få til skal jeg i alle fall tenke på akkurat deg når jeg synger "Det hev ei rose sprunge".

Jeg savner deg!