5. desember: Rørte Stormbær

Været i dag har vært av den art at man faktisk kan snakke om det uten at det bare betyr at man ikke har annet å snakke om. Jeg merket ikke så mye til det da den lille røde bilen trillet inn på skoleparkeringen i dag. Akkurat det er muligens grunnet en heller anstrengt tone mellom mor og datter der det gjerne var mer av det som rørte seg på innsiden av kroppene våre som tok størst fokus. Hvordan vinden hylte på utsiden la jeg ikke merke til før jeg skulle ut av det lille bæret.

Da stormen på det kranglete planet ikke lenger lagde så stor lyd, ble jeg oppmerksom på stormen utenfor. Jeg kan ikke fordra sterk vind. Jeg misliker det nesten like mye som lyn og torden. Jeg vet det er fint lite jeg kan gjøre med det og at det i de aller fleste tilfeller går helt fint. Det er ikke ofte man blir truffet av lynet. Det er heller ikke ofte man får et tre i hodet, men likevel. Jeg liker det ikke.

Ledelsen bestemte seg fort for at elevene skulle være inne i pausene. Elevene syntes det var stas at de ikke behøvde å fly rundt på skoleplassen i friminuttene og syntes det var helt greit at jeg slapp å plukke dem ned fra trærne utenfor. Likevel var jeg litt skeptisk. Jeg så for meg en heller travel dag innendørs med små mennesker som ikke fikk løpt av seg noen bobler i løpet av dagen. Sånn ble det ikke. Dagen har vært rolig og de små knottene har jobbet som helter.

Det lille røde tyttebæret klarte heldigvis å ikke ta helt av på veien hjem. Ingen trær ramlet ned fra himmelen og stemningen mellom mor og datter var i orden. Om dagen har bidratt så veldig til julestemning tviler jeg sterkt på, men det er heldigvis mange dager igjen til jul!