3. desember: Flax

På mandag hadde jeg bestemt meg for å bruke penger på en flaxkalender. Jeg fant ut at det skulle gå fint i det heller stramme budsjettet mitt og jeg troppet målrettet opp på Rema 1000. Det var utsolgt. Skuffelsen min var overveldende stor i forhold til det som utløste den. Den hang i selv etter jeg var kommet inn dørene hjemme.

Nå er det sånn at jeg sikkert kunne fått tak i en slik kalender et annet sted. Greien er at jeg på en måte allerede har vært og kjøpt den. Jeg har vært på Rema og spurt etter den og da har min hjerne en tendens til å krysse av for utført oppdrag. Selv om oppdraget på ingen måte har kommet i havn.

Av den grunn kom jeg hjem i går og hadde glemt hele greien. Ingen kalender. Ingen flax.

Eller?

Min yngste, høyreiste og flotte frøken sa jeg måtte gå inn på rommet og se. Der hang det en sjokoladekalender som poden hadde kjøpt til meg. Jeg ble hoppende glad!

- Det er egentlig ikke det som er overraskelsen, sa hun. Du må snu den.  Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Mammahjertet smeltet og jeg har bestemt meg for at bedre kalender finnes ikke. 

Flaxkalenderen kan få være så utsolgt som den bare vil. Her i huset er det denne som gjelder!

2. desember: Brannslukking

I dag var jeg invitert til å være sammen med en liten kar som skulle bake pepperkaker i barnehagen. Han er en stram kar. Ikke så ulik brannmann Sam, faktisk. Han er snart tre år og er en fryd å være sammen med. Akkurat nå for tiden er det sånne mennesker jeg har resept på å være med. De som gir meg mye av det jeg trenger. Denne karen her gir meg tonnevis med kjærlighet. Han viser med hele seg at han er glad for å se meg og gleden er i aller høyeste grad gjengjeldt.

Jeg ble vist frem med stolthet i stemmen. "Dette er tante Christina!" Tårene mine lusket seg frem i øyekroken mer enn en gang i løpet av de to timene vi hadde sammen. Først fremførte alle barna ulike sanger fra Hakkebakkeskogen. Klumpen i halsen ble stor da han med lykke i blikket vinket til meg da han gikk inn og ut fra scenen. Da vi skulle bake tok han meg i hånden og viste vei. Jeg måtte sitte ved siden av ham hele tiden. Sammen lagde vi mengder med pepperkaker og kakemenn. Vi likte stjerneformen og hjerteformen best, begge to. Da deigen var blitt små figurer og jeg hadde spist en skive rundt de utrolig lave bordene var det tid for påkledning og utetid.

Det er ikke alltid populært med regnbukse som må på. Jeg vet at han liker brannmann Sam veldig godt og laget klar buksene og støvlene slik brannmenn gjør. "Hører du brannalarmen? Du må hoppe i brannklærne med en gang", ropte jeg. Han gjorde som han fikk beskjed om og fortsatte leken derfra. Dette førte med at jeg måtte hjelpe til med å slukke en brann før jeg kunne gå fra barnehagen. Da jeg hadde slukket brannen og kysset og klemt ferdig, vinket jeg ha det bra i det jeg gikk mot porten. Han kom syklende etter meg og sa: "Tusen takk for at du hjalp meg med å slukke brannen, tante Christina!"
Jeg ble helt rørt. Denne stramme lille karen vet lite om hvor varm jeg ble om hjertet i dag og hvor viktig dette er for meg. Ubetinget kjærlighet er sterke saker. Heldige meg som har en liten brannmann på snart tre år som kan hjelpe meg å slukke mine branner.

1. desember: Lueglede

I morges da jeg våknet var det kaldt. Jeg bestemte meg fort for at det var på tide med lue på jobb og ble ganske fornøyd da jeg husket på luen jeg kjøpte i sommer. De siste årene har jeg hatt en luekonkurranse med en kollega. Han har absolutt det beste utvalget og har vel (uten at jeg helt liker å innrømme det) vunnet gang på gang. I dag følte jeg at jeg virkelig hadde en sjanse med den helt nye luen min. Jeg fant den av alle steder på et glovarmt marked på Gran Canaria. Siden den gang har den ligget nedgravd i en kurv og bare ventet på at det skulle bli akkurat kaldt nok. 

Kollegaen min har skiftet arbeidsplass og i dag kjente jeg virkelig at jeg savnet ham. Jeg måtte knipse et bilde og ønske ham en god morgen på sosiale medier før dagen med den fine luen kunne starte. 

På vei hjem fra jobb så jeg plutselig en kjent bil i feltet ved siden av. Kunne det være? Ja! Det var ham! Han hadde en ganske fin lue på seg med noter på som jeg i grunnen ønsker meg veldig, men i dag vant jeg! Jeg kjente jeg ble skikkelig glad for å se ham og vi vinket og veivet til hverandre med armer og bein. Heldigvis skal det ikke så mye til for å glede Svensson! At elevene var fornøyd med adventskalenderen og at det bare er to nisser vi ikke er ferdig med til den årlige adventshagen, hjalp også til. 

Adventskalenderbloggen er herved i gang! Wish me luck!

Bohrsdagsfest!

Jeg var meget fornøyd da jeg våknet i går og fant solen på himmelen. Fjellklærne kom på og humøret var på plass. Denne dagen hadde jeg gledet meg til lenge. Mammabursdagsfeiring med nesten hele s(l)ekten var i gang. Jeg vet ikke egentlig hvor lenge vi har gjort det. Mamma har vært borte i 15 år og jeg tror at vi i alle fall har samlet troppene i ca ti år. En tradisjon jeg bare blir mer og mer glad i. 

I år delte vi inn i flere aktiviteter på formiddagen. Bading, bowling og fjelltur stod på ønskelisten og alle fikk det de ønsket seg. Bortsett fra bowlerne som lærte at bowling er populært fra hallen åpner dørene og at banebestilling behøves. 

To svarte gamle tanter og meg på Damsgårdsfjellet.

På en bakketopp i nærheten av badenymfer og fjellvandrere satt en familie og ventet med hus- og hjerterom til hele klanen. På sånne dager må jeg sitte litt helt i ro og studere alle sammen. Det kokte rundt meg. Vi måtte nærmest stable oss i høyden. På kjøkkenet var det til tider så masse folk at man ikke kunne unngå å gå helt oppi hverandre. Vi liker det sånn. Jeg elsker det sånn. Summen av alle blir den beste familien jeg vet om. Heldige meg som havnet midt i den! 

Vi var til sammen 29 familievesner.

Alle hadde med litt mat. For mye selvsagt. 

Yngste familiemedlemmet sov seg igjennom kakleriet.

Årets fjellkonkurransevinnere ble kåret. I år har vi slått alle rekorder av
antall turer og antall mennesker som har tatt dem. Kjempegøy!
Kjenner delt 1.plass inspirerer til videre kniving neste år! 

Slekt alle steder!

Vi forlot det åpne huset omtrent samtidig og turen gikk innom til meg. Her var huset også heldigvis åpent og akkurat passelig rotete nok til besøk. Jeg måtte igjen bare sitte og observere et lite øyeblikk da jeg plutselig oppdaget at alle tanter og onkel var hos meg samtidig! Det måtte dokumenteres på samme måte som det har blitt gjort så lang jeg kan huske tilbake. Med denne buketten samlet ble det mimring fra barndommen. Jeg kunne hørt på det i timevis men denne kvelden hadde vi enda mer vi skulle få med oss.

Se så fine de er!

Da fire av seks av søskenflokken var forsvunnet reiste vi til byen for å finne andre deler av klanen igjen. Tre generasjoner skulle på Verftet og hørte Bohrsdagsbarna. Gitaristen i bandet har viklet seg inn i slekten og da må vi selvsagt stille opp! For en dag! For en gjeng! Den ene svarte gamle tanten og jeg ramlet inn dørene klokken tre i natt og var begge helt enige om at vi var meget rike. Takk til alle som var med og gjorde dagen strålende! 

Uventet post

Nå for tiden er det fredag ca hver eneste dag. Det føles i alle fall sånn. Dagene flyr og helgen står for døren hele tiden. Sliten etter ukens strabaser og flying mellom elever,  møter, klasserom, foreldre og annet knask man skal bedrive er det godt med skravling på pauserommet. Det er litt fredeligere på fredager på et vis. Man skal ikke rekke all verden og det man ikke har rukket til nå får man ikke gjort før over helgen uansett.

Da skoleklokken ringte spankulerte jeg i retning klasserommet. En kollega ropte etter meg at jeg hadde post i hyllen min. Jeg takket for beskjed og gjennomførte resten av ukens undervisning. Over 60 skrotter samlet seg til årets første juleøving og jeg fikk holde på med det jeg liker aller best. Å avslutte uken med en gjeng med syngende unger er rein medisin mot det aller meste.

Da økten var ferdig kom jeg på postbeskjeden og fant et fint rosa brev i posthyllen min.

Oppi konvolutten dukket det frem en meget tynn flaske rødvin. Sammen med den tynne flasken lå penger til en flaske rødvin fra virkeligheten. Hurra for impulsivitet og gode kolleger. Starten på helgen min ble helt strålende! Tusen, tusen takk!

Styggen på ryggen

Jeg får gåsehud når jeg hører sangen "Styggen på ryggen"". OnklP beskriver det glitrende. For dem som kjenner Styggen vet hva OnklP snakker om.

Han er der. Han puster deg i nakken når du minst venter det. Drar deg i nakkehårene og forteller deg at det ikke nytter. Løpet er kjørt. Du får det ikke til. Du er ikke god nok. Glem det. Stemmen blir høyere og høyere og styggen på ryggen kan bli overveldende stor og dominerende.

For dem som kjenner ham godt vet man at han tilsynelatende forsvinner innimellom. Man lærer seg hvordan man skal behandle ham og få ham til å bli svakest mulig. Lenge kan han bare henge der og slenge. I noen tilfeller tror man faktisk at han er borte.  Død og begravet. Man kan til og med le av ham. Plutselig er han der igjen. Som lyn fra klar himmel.

Han roper og skriker og får deg til å miste konsentrasjonen. Han overtar.  Han blir raskt sterk og kniper deg der det gjør vondest. Det er ikke lett å forklare andre. Ganske enkelt fordi man ikke forstår det selv. Ingen vet hvor lenge han kriger eller hvem som er neste offer.

Det aller viktigste jeg vet er at han tar feil. 

Nyklekket knott

I dag fikk jeg hilse på det helt nye sleksmedlemmet. Han var blitt nesten tre døgn og hadde allerede vært hjemme i to av dem. En kjempebegeistret storebror møtte meg i døren. Han gispet da han så meg og i dette tilfellet er altså det et positivt tegn. At jeg hadde meg en storebrorgave til ham falt også i god jord hos gutten som plutselig ble veldig stor sammenlignet med lillebroren som endelig har kommet.

Det er noe helt spesielt når man møter slike nye mennesker som man er knyttet tett til selv før de er kommet ut. Det kjennes som om alle cellene i hele kroppen blir myke og varme. Kjærligheten man føler er så fredelig og harmonisk. Jeg ble rent lykkelig. Krysser fingrene for at han blir like begeistret for meg som jeg er for ham!