21. desember: De viktige tingene?

Vi burde sikkert lagt langflate rundt om på gulvet og vasket. Eller i det minste støvsuget. Kanskje lagt en liten plan om hvilke mat vi skal ha når butikkene faktisk er stengt? Det gjør vi ikke. Vi har nemlig bestemt oss for at å spille spill er viktigere. Og det er det jo? 

En haug med svarte gamle tanter har flydd til varmere strøk. Med seg har de tatt en av de to hanene i flokken og noen av avleggerne sine. Samt en kjæreste som har forvillet seg inn i s(l)ekten. Faktisk skal enda flere reise ned i neste uke. Hvordan kommer dette til å gå? Jeg har faktisk aldri opplevd en jul uten at slekten er samlet til stort kakleri. 

Det kommer nok til å gå. Vi er alle godt oppdratt i snakketøyet og vil helt sikkert prate på inn- og utpust uansett. Dessuten unner jeg alle disse fine menneskene å kose seg i varmen. 

Nå klager den yngste høylytt. Jeg må faktisk komme i gang med spillingen med en eneste gang!

20. desember: Året som ikke ble som det skulle

Da jeg satte mitt første mål 1. januar visste jeg ennå ikke hva som skulle møte meg i året som kom. Heldigvis vet man ikke sånt. Når nære familemedlemmer dør, kjærester fordufter og barn blir alvorlig syke - kjenner man det i hele seg. Hjertet knuses og systemene i kroppen driver med rare ting. Lenge.
Året som jeg virkelig trodde skulle bli mitt beste tok pusten fra meg.

For å få pusten igjen må man jobbe. De 60 turene som var mitt opprinnelige mål ble unnagjort relativt raskt. Det var min terapi. Å nå en fjelltopp er det beste jeg kan gjøre for meg selv når de vanskelige tankene kriger. Det blir fredeligere og mer oversiktlig. Uansett hvordan humøret er før en tur er det alltid bedre etter.

I dag er jeg fornøyd med at jeg har nådd målet mitt. 120 fjelltopper på ett år. Gjennomsnittlig er det en tur hver tredje dag. Det er ikke noen verdensrekord, men for meg er det mer enn godt nok! Jeg er skrekkelig stolt av meg selv i dag. Takk til alle som har vært med. Takk for gode samtaler og strålende turer. Har ikke helt bestemt meg for hva mitt neste mål blir, men vet at fjelltoppene i alle fall har sin plass der og. Den mentale gevinsten av å nå en fjelltopp kan ikke måles med noe annet!

Spruddel på toppen hørte med.
Innkjøpt av verdens beste venninne
både på land og i vann! Eller på fjell.
Alt ettersom.
Takk!

19. desember: Det urørte glasset

Det er noe tilfredsstillende og forventningsfullt i et helt urørt vinglass. 

18. desember: Klissete julemusikk og perfekte julehjem

Julegavene er ferdig pakket.  I går holdt jeg på å spy av hele greien. Tenkte at jeg aldri ble ferdig. Ble kvalm av alle dem som satt rundt i alle de nydelige julehjemmene og var perfekte. For det er jo alle. De er rene og blanke og rolige og har alt under kontroll. De pakker alle gavene kreativt inn og hører på klissete julemusikk. De har alltid nok julepapir og nok julegavelapper. De vet alltid hva de skal skrive på kortene.

Jeg ble bare surere og surere og vurderte sterkt å gi blaffen i hele julen.

Jeg er ikke helt sikkert på hva det var. Kanskje det hjalp at jeg spiste middag? Eller kanskje det at jeg trakk et ekstra dypt pust ned i magen og bare satte i gang prosessen? På et eller annet tidspunkt satt jeg i alle fall med skikkelig klissete julemusikk og sang for full hals. Helt alene. Det veldige uoverkommelige tårnet med gaver som skulle pakkes inn forsvant litt etter litt. Jeg hadde nok papir. Nok merkelapper. Jeg var kreativ nok og visste godt hva som skulle stå på kortene. Jeg måtte le høyt av meg selv. 

Det blir visst jul likevel! 

17. desember: Lysbekymring i mørketiden

Jeg skal klare å få det til! Julegavene jeg har kjøpt og laget hopper rundt i stuen og finner ikke roen. De vil pakkes inn og det på flekken! Jeg har prøvd å gjøre alt mulig forskjellig i dag og har utsatt alle disse gavegreiene til nå. Klærne henger for eksempel rene og fornøyde på loftet.

Klærne har faktisk vært med på noe historisk i dag. I flere år har jeg blitt anklaget for å ikke slukke lyset ute i gangen. Eller det vil si. Ungdommene gjør det. Her i huset er gjennomsnittsalderen så høy at jeg faktisk fremdeles går under ungdom. Jeg kjenner at akkurat det er greit, men liker dårlig å bli sett på som en strømmisbruker. Det er jeg nemlig ikke. Mine barn er heller ikke det. Vi slukker lyset når vi skal.

Hver kveld sjekker naboene mine om lyset faktisk er av. Jeg er ganske sikker på at de håper at det ikke er det. Bare sånn at de har rett og kan sukke over ungdommen litt til. Nå er det over. Fra i dag har vi lamper som slår seg på når det er bevegelse i gangen. Klærne sa ikke stort over fenomenet. De bryr seg ikke om slikt. Jeg derimot, er bekymret. Hvordan kommer det til å gå med lyssjekkerene? De må faktisk finne på noe annet å sjekke? Håper bare ikke det er trappevasken..

Nå roper gavene på meg her. Det er vel bare til å sette i gang. Julestemningen er i alle fall på topp. Marsjerende inn stuen i dag kom det et helt nyhugget juletre. Min aller beste venninne innehar mange fine egenskaper og er en ekspert i å glede meg. Jeg måtte gråte en skvett da hun meldte sin ankomst. Nå lukter det jul. Takk for nydelig tre! Nå kan julen (straks) komme. Må bare pakke inn noen hauger med julegaver først..

16. desember: Flexigave

Jeg savner elevene mine. Det er rart å ikke være på jobb i juleforberedelsestiden. Jeg går glipp av all den hjertelige syngingen og all kreativiteten. Nå er det sånn at kreativiteten kan ha en tendens til å bli litt voldsom. Glitteret på julekortene ligger litt rundt omkring til i alle fall påske og ungene gleder seg sånn til jul at det kan være vanskelig å sitte i ro. Likevel savner jeg det skikkelig.

Jeg har tenkt lenge jeg skulle finne på en bitteliten ting til dem. En liten julehilsen på tampen av året. Nå har jeg endelig funnet ut hva det skal være. (Jeg håper at de som kjenner elevene mine ikke røper hemmeligheten min!) Gaven koster nesten ingenting og vil i første øyekast se ut som en helt vanlig kopp. Oppi den ligger det en bitteliten sjokoladenisse. Den vil de sikkert sluke på et blunk. Jeg vet ikke helt hvordan de kommer til å motta denne gaven. Flere av dem ønsker seg stadig en kopp til å drikke av. Kanskje de tror at det bare er det de har fått? Det er det ikke. Dette er nemlig en flexigave! 

Koppen kan drikkes av OG brukes til musikkinstrument! Jeg gleder meg til å lage musikk!

15. desember: Svenskepakken

Da jeg var liten hadde jeg en farmor og en farfar som bodde i Sverige. Min far bodde også der, men det er spesielt besteforeldrene mine som opptrer i dette juleminnet. Hver eneste jul kom det en pakke fra nabolandet. Vi ble like hoppende glade både min bror og jeg. Jeg husker det i alle fall sånn. Denne pakken var den eneste vi fikk åpne før julaften og den ble åpnet med andakt. Det var aldri de store tingene som var puttet oppi. Det jeg husker aller best er en liten porselensfugl. Den bodde hos oss lenge, men nå tror jeg den har fløyet til varme strøk eller noe sånt. Den er faktisk det eneste jeg kan huske at vi fikk. Utenom brevet da. Vi fikk brev også. Det leste vi høyt. Oppi konvolutten med brevet var det alltid litt penger. Det hørte til. Farmor hadde vært i banken og vekslet til norske kroner og puttet dem fint oppi sammen med de fine ordene.

En av mine fine tanter skriver akkurat nå historien om sin egen barndom. Det har ført til at jeg har fått høre masse om hvordan det var hjemme på landet da de var liten. Nå har vi veldig ulik oppvekst, men pakke fra utlandet fikk de også. Ingen av hele søskenflokken husker hva som var oppi pakken fra Amerika. Det eneste de husker var hvordan den så ut utenpå. Og det er vel sånn at det ikke er det som er inni som teller? Jeg for min del har spart aller mest på minnene om den gode følelsen som kom da pakkelappen i posten dukket opp. Det å bli husket og tenkt på er nemlig gull verdt!

Her går mamma og co rundt juletreet på nøyaktig
samme plassen jeg gjorde det i min barndom.