Da jeg var liten hadde jeg en farmor og en farfar som bodde i Sverige. Min far bodde også der, men det er spesielt besteforeldrene mine som opptrer i dette juleminnet. Hver eneste jul kom det en pakke fra nabolandet. Vi ble like hoppende glade både min bror og jeg. Jeg husker det i alle fall sånn. Denne pakken var den eneste vi fikk åpne før julaften og den ble åpnet med andakt. Det var aldri de store tingene som var puttet oppi. Det jeg husker aller best er en liten porselensfugl. Den bodde hos oss lenge, men nå tror jeg den har fløyet til varme strøk eller noe sånt. Den er faktisk det eneste jeg kan huske at vi fikk. Utenom brevet da. Vi fikk brev også. Det leste vi høyt. Oppi konvolutten med brevet var det alltid litt penger. Det hørte til. Farmor hadde vært i banken og vekslet til norske kroner og puttet dem fint oppi sammen med de fine ordene.
En av mine fine tanter skriver akkurat nå historien om sin egen barndom. Det har ført til at jeg har fått høre masse om hvordan det var hjemme på landet da de var liten. Nå har vi veldig ulik oppvekst, men pakke fra utlandet fikk de også. Ingen av hele søskenflokken husker hva som var oppi pakken fra Amerika. Det eneste de husker var hvordan den så ut utenpå. Og det er vel sånn at det ikke er det som er inni som teller? Jeg for min del har spart aller mest på minnene om den gode følelsen som kom da pakkelappen i posten dukket opp. Det å bli husket og tenkt på er nemlig gull verdt!
.jpg) |
Her går mamma og co rundt juletreet på nøyaktig
samme plassen jeg gjorde det i min barndom. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar