24. desember: Julaften

Så er vi her. Det er julekveld og roen har senket seg i de aller fleste hjem. Noen holder allerede på med middagen. Forventningene stiger sammen med stemningen og kinn blir rødere og rødere. Middagen varer i en hel evighet og når man endelig er ferdig tar det alltid litt tid før gavene kan åpnes.

I år er det ingen barn her hos oss. Derfor har mitt eldste, nå voksne, frø og jeg vært på julegrøt hos tre av den sorten. Den yngste brydde seg på ingen måte om julen så han var i grunnen helt lik i barneblikket som ellers. De to storesøstrene var mer julete og ville så raskt som mulig kle seg i finstasen og vente på julen. Der var juleblikket meget mer tilstede enn hos minimennesket. De røde kinnene var ikke kommet helt før vi gikk, men jeg regner med at de har kommet nå.

Savnet etter mamma dukker alltid opp på denne dagen. Litt ekstra i dag da vi besøkte minimennesket som er hennes eneste guttebarnebarn. Sånn er det bare. Vi må ta vare på hverandre. Vi vet aldri når vi ikke er her mer.

Jeg har fått en snap fra min fine onkel. Bilde av graven til mamma. Ferdig pyntet med lys og klar for julefeiring. Når mamma er klar er jeg det også. Nå er skuldrene nede, maten på kok og stearinlysene tent. Snart kommer supermannen min hjem og når jeg er ferdig å skrive kan den eldste datteren min endelig ta av seg munnkurven og prate i vei. Takk til alle som har fulgt meg. Ønsker dere alle en vakker julekveld. Det skal jeg ha! God jul!

Det er dagen før dagen og det ser endelig ut som at alt skal bli ferdig til selve dagen. Jeg har skrelt poteter og kålrabi til den store pappmedaljen og kjenner at jeg er takknemlig. Takknemlig for at nye bånd blir knyttet på tvers av nye familier. Familier som jeg har stor interesse for at skal kunne virke sammen.
Skrellingen av ingrediensene til julemiddagen er alltid fine stunder der man kan prate eller tenke på ting som har vært og ting som skal komme. Det er noe rent og stille over denne forberedingen til denne høytideligheten. Jeg liker den og gleder meg stort til morgendagen!

22. desember: Reprise

I dag har jeg sunget to julekonserter og tiden for innlegg strekker ikke til. Derfor blir det rett og slett en reprise fra i fjor.




Nå er det julemorgen, alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!

Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogram. De satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...

Location:Neumanns gate,Bergen,Norge

21. desember: Mål oppnådd!

Jeg pleier ikke ha noen spesielle nyttårsforsetter. Men i år laget jeg et forsett om å gå 50 turer på Lyderhorn innen 2013 var over. Min veldig gode venninne ble med og i dag var dagen der vi begge gikk tur nummer 50.

Selv om målet på ingen måte har vært vanskelig å oppnå- har vi nok begge gått rimelig mange flere ganger enn vi hadde gjort uten målet om 50 turer.

Planen var at det skulle medbringes bobler på den siste turen. Siden jeg har hatt dette målet med den største planleggeren i verden ble vi begge ganske sjokket da vi forstod hvor utrolig uforberedt vi var på denne feiringen! Ca omtrent like lite forberedt på det som den følelsen som faktisk dukket opp da vi nådde toppen.

Følelsen var nemlig meget god! Vinden var så sterk at vi nesten ikke kunne stå på beina og med skrekkblandet fryd avbildet vi øyeblikket.




Da vi spratt nedover fjellet igjen kom vi på alt vi faktisk kunne hatt med oss på toppen. Flagg. Bobler. Duk. Julekaker. Sjokolade. Ideene satt løst og verdens beste planlegger var sjokket av egen ingeninnsats.

På tur etellerannet hadde vi 17.maifrokost. Ikke noe tull! Her snakker vi god planlegging!





I flere år har vi reist sammen på lost weekend også. Det har alltid vært trygt med henne. Hun har alltid puter, tepper, stearinlys og andre nødvendigheter jeg ALDRI husker på.

Grunnet sen juledansing på juleaktiviteter i går hadde planleggeren min rett og slett kun fokusert på at det helt sikkert var lurt med to flasker vann til denne turen. All planlegging om annet ble glemt.

Heldigvis har vi plutselig sprudlevanndate til en helt annen dag. Det aller viktigste var tross alt at vi begge klarte det!

Hva vi skal finne på som mål til neste år? Det vet vi ikke helt ennå. Vet dere?

20. desember: Juleferie!

Endelig! Nå er juleferien her. Som vanlig er den helt til rett tid. Man kunne aldri sagt at ferien var utsatt tre dager. Da tror jeg at jeg hadde besvimt. Når juleferien endelig blir noe av så kunne man i grunnen ikke jobbet en eneste time lenger enn det som er oppsatt. Sånn er det bare. Luften har ramlet ut av ballongen når julelunsjen er ferdig og alle kollegaer skal klemmes flate. Det hører til.

Alt man skulle vært ferdig med før jul er nå over. Om man er ferdig eller ei. Julesangene er øvd inn så godt som man kan og elevgavene som er ferdige eller ikke er ferdige er ferdige. Det er tomt. Kapitler er avsluttet og bokstavene som ikke er lært ennå, må vente. Det er juleferie og den skal nytes! Akkurat nå er det leeeenge til neste år!

19. desember: Gråpapirets julehevn

Da jeg våknet i morges var jeg ytterst sliten og klarte ikke tenke klart før etter en kaffekopp og noen timer på beina. Det var altfor sent i forhold til innpakningspapiret som så fint lå på spisebordet mitt sammen med det røde båndet. De skulle være med på jobb i dag men sa ingenting om det i morges da jeg var inni stuen. De sa heller ikke noe da jeg tittet rundt etter ting som jeg kanskje skulle ha med. Ikke et tegn. Ikke en eneste lyd. Jeg er sikker på de lo høyt da jeg var gått. De hadde nå klart å skru opp stressnivået mitt enda et hakk!

Når slike ting skjer blir jeg faktisk ganske kreativ. Det måtte bli gråpapir. Det hadde jeg heldigvis i klasserommet. Farger har vi også så da var det bare til å sette i gang. I dag ble oppgaven julegavepapirpyntingoginnpakning. Jeg trodde det ville bli en katastrofe. Jeg tok feil.

Da elevene var ferdig med innpakningen av sine selvproduserte ullepler, måtte jeg faktisk tørke en liten tåre. Den var ikke så stor, men øynene ble rimelig blanke over disse knottene som så stolte viste frem gavene de helt selv hadde laget. Julen kan være mye rart, men dette skal jeg legge inn i banken for meget gode juleminner. Akkurat i dag synes jeg at ullepler og juleseksåringer er det nydeligste i verden.

18. desember: Tradisjon?

Det er snart juleferie og feiringen står klar en eller annen plass og kaster seg over oss når tiden er inne. Jeg har tenkt masse på julefeiringene mine i det siste. De varierer fra år til år og er ikke tradisjonsbundet slik alle julefeiringene var da jeg var liten. Når jeg tenker meg om er det kanskje rart? Hadde det kanskje vært mer naturlig om jeg også laget en jul som var lik hvert år. Så visste jeg hva jeg hadde å forholde meg til?

Det er mulig, men slik har det ikke blitt. Jeg tror mest det handler om ungene. Om de er sammen med meg er det jo sånn at vi har tradisjoner vi også. Bare ikke like strenge og like voldsomme som i barndommen min. I mange år har vi feiret hos verdens beste tante som bur på ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Der varierer det veldig med hva vi finner på. Når ungene er hos sine andre foreldredeler har jeg feiret i mange varianter. I fjor feiret jeg med bestekompisen min. I år blander jeg kjærestefeiring med den eldste avleggeren og lager enda en ny jul. Kanskje det er tid for å skape nye tradisjoner?

Jeg liker at det viktigste med julen min ikke er det vi gjør på i julen og hvordan vi gjør det, men at jeg alltid deler den med mennesker jeg er glad i. Er det tradisjon god nok?