19. desember: Gråpapirets julehevn

Da jeg våknet i morges var jeg ytterst sliten og klarte ikke tenke klart før etter en kaffekopp og noen timer på beina. Det var altfor sent i forhold til innpakningspapiret som så fint lå på spisebordet mitt sammen med det røde båndet. De skulle være med på jobb i dag men sa ingenting om det i morges da jeg var inni stuen. De sa heller ikke noe da jeg tittet rundt etter ting som jeg kanskje skulle ha med. Ikke et tegn. Ikke en eneste lyd. Jeg er sikker på de lo høyt da jeg var gått. De hadde nå klart å skru opp stressnivået mitt enda et hakk!

Når slike ting skjer blir jeg faktisk ganske kreativ. Det måtte bli gråpapir. Det hadde jeg heldigvis i klasserommet. Farger har vi også så da var det bare til å sette i gang. I dag ble oppgaven julegavepapirpyntingoginnpakning. Jeg trodde det ville bli en katastrofe. Jeg tok feil.

Da elevene var ferdig med innpakningen av sine selvproduserte ullepler, måtte jeg faktisk tørke en liten tåre. Den var ikke så stor, men øynene ble rimelig blanke over disse knottene som så stolte viste frem gavene de helt selv hadde laget. Julen kan være mye rart, men dette skal jeg legge inn i banken for meget gode juleminner. Akkurat i dag synes jeg at ullepler og juleseksåringer er det nydeligste i verden.