22. desember: Myke hjerter

Jeg blir meget bløt når julen nærmer seg. Det skal ingenting til før jeg er rørt til tårer. Minner dukker frem og kjærligheten legger seg utenpå huden. Man blir tettere på et vis. Nå har jeg vel kanskje ikke så utbredte vansker med å prate med mennesker i utgangspunktet, men i julen kommer det ekstra mange ord ut denne munnen. I går var jeg på Lefdal og kjøpte noen julegaver. Der brukte jeg ganske lang tid på å lære en fremmed mann hvordan han laget krøller på gavebåndet. Vi pratet om julegaver og innpakking- at julen nok blir bra uansett og at det jammen var bra at verden ikke gikk under. Da jeg var ferdig ønsket jeg ham god jul og jeg fikk samme ønskingen i retur. Jeg smilte og likte verden veldig godt akkurat da.

Senere på kvelden møtte jeg tilfeldigvis på min bror og min fetter. Vi mimret om "gamledager" og var helt enig i at vi hadde hatt strålende julefeiringer da vi var små. I livene våre gjorde vi mye forskjellig i løpet av året, men julen- den var alltid sånn som den pleide. Vi gjorde det samme og alt var likt. Hvert år. For meg var det en trygghet. Jeg visste hvordan det fungerte og jeg visste at jeg var en viktig del av det. Nå er vi voksne og feirer jul forskjellige steder, men minnene knytter oss sammen på en helt spesiel måte. Jeg er meget takknemlig for akkurat det.

Nå lager jeg jul for meg selv og skaper nye minner og tradisjoner på en helt ny plass. Julen er en fin høytid. JEG synes i alle fall vi er flinkere til å ta vare på hverandre. Nå er det rimelig mye rydding som gjenstår før freden kan flytte helt inn, men det nærmer seg, og jeg gleder meg!