11. desember: Et godt tips!

Dagen i dag har vært så full at jeg ikke har klart å skrive noe som helst. Derfor tenkte jeg at jeg i steden kunne gi dere et godt og julete tips! 

I morgen klokken 20.00 skal Korall synge julekonsert i Birkeland kirke og det blir magisk!

Så er du en av dem som febrilsk har lett etter julestemningen og ikke funnet den? Jeg har svaret! Julekonsert med disse damene og Chris Lund som dirigent vil gi deg akkurat den juleroen du har lett etter. Jeg lover.

Kom og hør på dem, det skal i alle fall jeg! ❤️

Trykk her for å få både informasjon og billetter!

 

1. november kom herligheten av et kor på Spotify, så nå kan du faktisk lytte til noen av sangene Korall skal synge i morgen. 

Jeg gleder meg vanvittig!

Link til Spotify- trykk her og få en smakebit av det du får høre i morgen!

10.desember: Takk for dere!

Det er utrolig fint med mennesker rundt deg som tilrettelegger for at man kan bli med på ulike aktiviteter.

Godt med noen som spiller på lag når kroppen ikke gjør det. På lørdag var en sånn dag. Vi bestilte bord tidlig til middag ute. Da vi ankom restauranten var det faktisk ikke en eneste sjel ved bordene. Det førte til fullt fokus av de ansatte og mat meget raskt. Tips til de som trenger at det ikke er for mye røre rundt ører og øyne, bestill bord til rundt 17.00! 

Lokalet fylte seg før vi var ferdige, men roen fra starten var i meg hele tiden og gjorde opplevelsen god. Jeg har til sammenligning måttet spise middag med headsett på i flere anledninger og det er ikke så veldig festlig. Jeg slapp det nå og bare den mestringen er god å ha med seg i lommen. 

Etter maten trillet en bil opp ved siden av restauranten og plukket oss opp. Bestekameraten kom og hentet både den eldste poden og meg selv og kjørte hele veien til sitt hjem. Der ventet andre vi også er veldig glad i samt rikelig med julesnoperi på bordet. Da kvelden var over kjørte han oss hele veien hjem også. Hjerteprat med gode venner gjør livet mye bedre. Jeg har kommet frem til at det sosiale også må være til stede i livet for å kunne håndtere å være kronisk syk. Dessuten deilig at det er flere enn meg som er dritt lei hele greien sammen med meg, og som ikke bare har tørket vekk fordi det er vanskelig. For det er vanskelig. 

Det helt klart hadde vært mindre krevende å være hjemme uten noe støy eller nødvendighet for å lete i hodet etter minner eller andre ting man vil snakke om. Bruker jeg hodet for mye slår tungen krøll på seg og gjør at jeg leter etter ord og setninger som plutselig flyr av sted, helt uten min tillatelse. Det er noe dritt.  

Da hjelper det veldig å ha en mann, venner og familie som tilrettelegger sånn at jeg får være med på litt av alt og som ser når det er nok. De som vet hvordan formen faktisk påvirker meg og at den svinger like mye som strømprisene driver med for tiden. De skjønner også at jeg ikke kan være med på alt jeg vil, men spør meg likevel. 

Takk for dere! 

9. desember: Julegrøt og smånisser på låven

Før jeg flyttet til Bærum pleide jeg ofte å bli med på grøtfest på jobben til min beste venninne. En tradisjon jeg tror vi fant ut hadde funnet sted i omtrent 15 år. Det hele startet da hennes barn var bittesmå. Først var det vel i grunnen bare en av ungene som i det hele tatt var født. Hun samlet sammen en gjeng med venner og unger fra vennekretsen og arrangerte julegrøt på gården til glede for alle som har hevet seg med på tradisjonen. De fikk hilse på dyrene på gården, ridd på hester og hoppet i høyet på låven. Nissen har dessuten lagt igjen noe snoperi i høyet til alle som spiste opp grøten sin. Det har vært like stas å være med hver gang. 

Flere nissunger har kommet til og sånn jeg husker det var det småtroll med snørr i naien og hele kjeledresser som samlet seg rundt bordet i gårdshuset og lurte på hvem som fant mandelen i grøten. Jeg er litt usikker på hva som har skjedd, men nå var de samme barna tenåringer stort sett hele gjengen. Vi hadde fått låne med oss en frøken som fylte seks år på fredag, men ellers var det mange lange barn med sminke og en kar som til og med var i stemmeskiftet. Ingen snørr, ingen som trengte hjelp til påkledning og helt andre samtaler som gikk rundt bordet.

Da gikk det plutselig opp for meg at det nok var ganske mange år siden sist jeg var med. Tiden flyr! Nå bare krysser jeg fingrene for at tradisjonen fortsetter og det om ikke til neste år, men kanskje året etter der er en liten nissefrøken som vil være med mormor på nissegrøt. 

Har du noen tradisjoner du setter pris på? 

8. desember: Den ultimate julefreden

 Det måtte bli en reprise i dag, kommer med flere skriblerier i morgen! 

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten. Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten.

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spiset. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flatbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først? Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.

7. desember: For aller første gang

Jeg skal bli mormor. Det er så stas at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hver eneste lille tulle jeg ser, minner meg på det. Hvordan ser hun ut? Hvem ligner hun på? Hvem er hun? Spørsmål vi må vente lenger med enn til julaften med å få besvart. Hun har gjort som Bjørnstjerne Bjørnson og valgt seg april. I alle fall er det planen. Babyer kommer som oftest når de vil. Vi på utsiden må bare vente sammen med babybeholderen. 

Jeg synes allerede hun har eksistert i evigheter. Mulig dette blir et lenger svangerskap enn det jeg hadde med mine to. Utålmodigheten og nysgjerrigheten slåss om førsteplassen og gjør at at ukene snegler seg avgårde. 

Hjerte vokser i takt med magen og har ført til at tårene lettere ramler ut. På Putti Plutti Pott for eksempel. De små nissefrøknene med lange nissekjoler og lange røde luer spratt rundt og gjorde sånn at jeg stadig ble veldig tykk i halsen og måtte tørke en tåre eller ti.

I går sprellet hun så mye i magen at jeg klarte å kjenne det på utsiden for aller første gang. Hjertet svulmet. Herreminhatt som jeg gleder meg til april! 

I mangel av bilder spurte jeg min mann om han kunne laget et bilde med chat GPT, det resulterte i dette:

Her er bildene som illustrerer den varme og emosjonelle spenningen en fremtidig bestemor føler mens hun tenker på sitt kommende barnebarn. Håper de fanger stemningen du beskrev!

Kanskje ikke helt som jeg hadde tenkt, haha!

Han har forsøkt å endre bestillingen flere ganger og det nærmeste han kom var dette:

Plutselig var vi japanske, men det er uansett nærmere sannheten enn de første. 

I morgen tar jeg mine egne bilder!

God lørdag ❤️

6. desember: Overraskende pakkepost!

Det er flere år siden den yngste frøkenen flyttet nordover for å gå på folkehøgskole og likte seg så godt at hun ikke kom tilbake til Bergen. Nå bor hun i Trondheim og trives veldig. Hun tok ikke med seg stort da hun først flyttet til Stjørdalen etter et år på Namdals folkehøgskole. Vi klarte å stappe det viktigste i den grønne bilen vår og kjørte fra Bærum og opp, klar til skolestart. Siden det har hun både flyttet til og i bartebyen med alt det flytting innebærer. Hun som resten av verden innser at det blir mer og mer å flytte på ettersom årene går, men en ting har hun manglet i sine år som trønder. Nemlig julepynt.

Hun fikk penger til en julestjerne i vinduet et av årene, men resten av den ganske fyldige samlingen av julegreier lå ensomt igjen i kjelleren i Bergen. I år har hun klaget høylydt og virkelig savnet julenissenesom som lå i nedi mørket. Da det ble klart at jeg skulle dra til Bergen i starten av desember, fikk jeg en idé. Hva om vi sendte det til henne? 

I julehemmelig oppdrag gravde jeg og den eldste avleggeren i kjelleren og kostet støvet av en fin gjeng med nisser som hoppet og danset da forstod at de skulle komme opp fra kjelleren. Mulig de ikke har likt turen fra det ene postkontoret til det andre i den mørke kassen, men jeg tror de forstod hva som skulle skje. De skulle hjem der de hører til.  De har nok savnet eieren like mye som hun har savnet dem. Jeg er overbevist om at de har sunget  «I'll be home for christmas» for full hals hele veien.

Det yngste frøet lot oss være med på åpningen live. Hun pakket gledelig overrasket opp de syngende nissene en etter en og ønsket dem lykkelig velkommen. Nå er det duket for en fin førjulstid i den heimen og! 

5. desember: Julehverdag

Når man forbereder seg til jul er det mye greier som skal fikses. Hemmelighetene står i kø og står helt i ro for ikke å bli oppdaget. Det hviskes og tiskes i alle kroker og denne snakkingen bak andres rygger er av det hyggelige slaget. Store ønsker om å glede andre står høyt på listen hos de fleste og gjør desember til en fin måned. Noen flere julegaver kom i boks i dag og planene for (nesten) resten begynner å bli tydelige. 

Blir man noen gang ferdig i god tid før jul? Jeg har vel det til gode, men prøver i år igjen. I dag har vi hatt matauk og fylt fryseren med rundstykker til jul. Vi har drukket julebrus og spist pærejulenisser og handlet marsipan og julegrøt til nesten ingen penger på butikken. Like sikkert som at julen kommer hvert år er det at det er full priskrig i butikkene. Mulig det kommer forbrukerene til gode, men det må da virkelig føre til at noen sitter med veldig mye for mye av rare varer som er meget nedpriset? Heldigvis har de innført noen begrensninger på de ekstremt nedsatte varene. Julen handler vel og om å dele? 

4. desember: Bråkete kakemenn

I dag har vi malt kakemenn som ble bakt på søndag. De ble i alle fall stekt på søndag. Selve bakingen ble satt i gang allerede fredagskveld. Etter det hvilte deigen seg til den nærmest krøp ut av kjøleskapet for å bli til det den var ment for. Kakemenn, kakedamer, kakepinnsvin, kakeplaneter og andre kakemannvarianter. På søndag skjedde det og kakemannhjertene fryder seg noe voldsomt.

Alle ble samlet i kakebokser og var fornøyd med tilværelsen, trodde vi. Etter noen dager begynte bankingen og klagingen å bli høylytt. De ville mer disse kakefigurene. De ønsket rett og slett litt mer farge i det relativt korte livet de har på denne jorden.

Og sånn ble det. 

Vi har malt kakemenn til den store pappmedaljen. Jeg husker godt jeg og broderen gjorde det da vi var små. Av en eller annen grunn har ikke mine barn malt kakemenn da de var liten. Kanskje de ble for fort spist opp? Ikke vet jeg. Nå er alle kakene glade og helt stille der de ligger i boksene sine. Kommer det et eneste pip derfra, blir de spist! 

3. desember: Det er aldri så gale at det ikke er godt for noe!

I dag er kroppen min meget sint på meg. Musklene klyper til og tvinger skjelettet til å stivne. Det gjør at jeg blir ustø på beina og må holde meg fast i alle gelendere i verden og gjør ting generelt slitsomt. På samme tid blir alle lyder høyere og ting som øynene må se på blir alle som blinkende lys som på toppen av det hele ikke gidder stå i ro. Slitsomt, med andre ord. 

Ikke godt å si hvorfor det skjer. Mest sannsynlig fordi både ivrig og utålmodig er mellomnavnene mine. Jeg har gjort for mye, og må hvile. Jeg hater å hvile. Jeg har ikke tid til å hvile. Livet bare løper av gårde og jeg klarer ikke henge med. Det bryr dessverre ikke kroppen seg om. Den har sin helt egne agenda som jeg fremdeles ikke helt har skjønt meg på. 

Hvorfor kunne ikke denne utmattelsen funnet rom i kroppen på noen som ikke hadde like mye de ville gjøre som jeg? Det aller beste hadde vel vært om den faktisk ikke hadde tatt over noen som helst sine kropper? Jeg blir sprø av å måtte forholde meg til det og innrømmer glatt at jeg synes det er urettferdig. 

Den sinte kroppen ble dessuten ikke videre glad da jeg tok bussen til byen for å hente en hemmelig julegave i en butikk. Den ble faktisk bare sintere og drysset på litt svimmelhet. Den tvang meg inn på den første bussen jeg fant etter endt oppdrag og plasserte meg på det første ledige setet innenfor døren. Alle andre ærend måtte settes på vent. Det hjelper over hodet ikke å protestere når det er sånn. 

Slukøret stirret jeg i bakken der jeg tuslet fra busstoppet og hjem. Plutselig oppdaget jeg at noen hadde mistet noe. Et sjal lå forhåpningsfullt på bakken, alene, helt stivfrosset og ropte om hjelp. Det tok meg noen sekunder før jeg hørte at det var meg det ropte på. Det var mitt helt egne favorittsjal som jeg har lett etter hjemme i dagevis. Ikke rart jeg ikke hadde funnet det, jeg hadde åpenbart ikke lett på riktig plass!

Det er aldri så gale at det ikke er godt for noe, sa jeg til meg selv, og plukket det opp. 

Jeg tok med meg det hese sjalet hjem og la både det og kroppen til lading. 

Satser på at noen timer i hvilepositur gjør underverker både for meg og det hjemkomne sjalet og lar oss forberede litt mer jul senere i dag! 

2. desember: Den store skjelven

Da jeg våknet i morges klarte jeg ikke legge fra meg tankene om det fortapte julebadet. Forestillingen om hvordan dette skulle foregå på morgenkvisten julaften hadde satt seg helt fast. Hvordan kunne jeg løse det? Kunne jeg sende en mail? Kunne jeg ringe noen? Jeg ville så gjerne at den gravide skulle slippe å hakke tenner på sidelinjen langs en eller annen tilfeldig strandlinje, mens resten plasket rundt i sjøen. Det føltes helt feil og ville rett og slett ikke bli det samme.

Jeg gikk inn og ut av Facebook-gruppen og så at noen hadde fått beskjed om at de på ekte bare kunne sende en mail og få fikset billetter. I min, for tiden, ganske slitsomme verden synes alle nervetråder at sånne ting blir litt mye. Flere ganger tenkte jeg på det og slo det fra meg. Helt til juleånden plutselig dalte over meg og gav meg kraft til å handle. 

Klart jeg skulle sende mail, og det sporenstreks! Julebadet måtte reddes! 

Jeg hadde startet på mailen og skulle bare sjekke kommentarene i gruppen en siste gang, da jeg plutselig så at det var skrevet at de hadde lagt ut flere billetter. Hjertet hamret og hendene dirret. Jeg lette og lette etter linken til de nye billettene. Fant den ingen steder og sendte til slutt et spørsmål om akkurat dette i samme tråden. 

Svaret med linken i kom rett etter og jeg skjønte at nå måtte jeg bare få fingeren ut og det kjapt! Det var garantert flere enn meg som ikke fant den linken, så jeg innså at dette var innen rekkevidde og at det kunne hende det gikk! Nervesystemet mitt fikk fullstendig overtenning og gav meg omtrent samme følelse som om det var muntlig eksamen eller sånn jeg har det om jeg står på toppen av et stupebrett og skal hoppe uti. Adrenalinet pumpet mens 8 billetter ble bestilt og betalt i rekordfart. Hendene skalv og hjertet hamret, men det gikk! 

Hurrrraaaaa! 

Gammelt julebad i Nipen! 

1. desember: Regnet daler på ingen måte i skjul!

Den første dagen i desember i Det Herrens år 2024 startet egentlig ganske kjipt. Hele familien og halve kongeriket hadde planlagt det årlige julebadet i tilrettelagte former i år. For som Jomfru Maria, for omtrent 2000 år siden, venter den eldste avleggeren barn. Vi fant dermed ut at det var lurt å legge julebadet til Nordnes sjøbad, der den eldste kunne avlegge badet i det oppvarmede bassenget, mens resten av oss hoppet i havet. Dessverre for oss var resten av kongeriket også meget interessert i dette og hele billettlinken forduftet i like mange minutter som det tok at hele gildet var utsolgt. Altså omtrent 10 minutter. Så med mindre det dukker opp noe lurt før julaften, ser det foreløpig ut til at den svangre får ta julebadet i dusjen hjemme, mens vi andre hiver oss i sjøen en eller annen plass. Sånn er det med den saken.

Vi lot ikke skuffelsen bli så fryktelig stor. Julen har allerede sneket seg inn og varmet oss nok til at vi overlever det. I går var meg og den eldste ungen på Putti Plutti Pott i Grieghallen så jeg fikk tørrtrene litt på mormorrollen, før den lille frøkenen har tenkt å lande. Det viste seg at bestemor hadde tenkt i samme baner og forhåndsbestilte det ferskeste frøet til Putti Plutti Pott-tradisjon. Det synes den vordende moren bare var hyggelig men gav og beskjed om at hun da også regnet med at hun måtte ta med seg mormoren. 

Jeg tenker det er en kjempeidé og gleder meg allerede! Det er en heldig liten skatt som får både mormor, bestemor og en farmor i livet. En bestefar, farfar og morfar også, altså. En hel haug med besteforeldre. Det har det vært litt lite av i forrige runde, så jeg synes det er stas at det ventende barnet får så mange! 

Siden det er første søndag i advent, tenkte vi at vi skulle være med på julegrantenning på Dr. Wiesener sammen med en tante. Vi troppet opp mens regnet virkelig øste ned. Fikk oss litt varmt i koppen og ristet av oss regnet. Da vi etter en stund spurte om når tenningen skulle være viste det seg at vi hadde gått glipp av det hele. Lysene var tent og «Det grønne glitrende tre» var sunget helt uten at vi fikk det med oss.

Jaja. Jeg tenker det blir jul allikevel. 

Håper dere har hatt en fin første søndag i advent og at de av dere som også er i Bergen ikke har druknet!