Ikke godt å si hvorfor det skjer. Mest sannsynlig fordi både ivrig og utålmodig er mellomnavnene mine. Jeg har gjort for mye, og må hvile. Jeg hater å hvile. Jeg har ikke tid til å hvile. Livet bare løper av gårde og jeg klarer ikke henge med. Det bryr dessverre ikke kroppen seg om. Den har sin helt egne agenda som jeg fremdeles ikke helt har skjønt meg på.
Hvorfor kunne ikke denne utmattelsen funnet rom i kroppen på noen som ikke hadde like mye de ville gjøre som jeg? Det aller beste hadde vel vært om den faktisk ikke hadde tatt over noen som helst sine kropper? Jeg blir sprø av å måtte forholde meg til det og innrømmer glatt at jeg synes det er urettferdig.
Den sinte kroppen ble dessuten ikke videre glad da jeg tok bussen til byen for å hente en hemmelig julegave i en butikk. Den ble faktisk bare sintere og drysset på litt svimmelhet. Den tvang meg inn på den første bussen jeg fant etter endt oppdrag og plasserte meg på det første ledige setet innenfor døren. Alle andre ærend måtte settes på vent. Det hjelper over hodet ikke å protestere når det er sånn.
Slukøret stirret jeg i bakken der jeg tuslet fra busstoppet og hjem. Plutselig oppdaget jeg at noen hadde mistet noe. Et sjal lå forhåpningsfullt på bakken, alene, helt stivfrosset og ropte om hjelp. Det tok meg noen sekunder før jeg hørte at det var meg det ropte på. Det var mitt helt egne favorittsjal som jeg har lett etter hjemme i dagevis. Ikke rart jeg ikke hadde funnet det, jeg hadde åpenbart ikke lett på riktig plass!
Det er aldri så gale at det ikke er godt for noe, sa jeg til meg selv, og plukket det opp.
Jeg tok med meg det hese sjalet hjem og la både det og kroppen til lading.
Satser på at noen timer i hvilepositur gjør underverker både for meg og det hjemkomne sjalet og lar oss forberede litt mer jul senere i dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar