Godt med noen som spiller på lag når kroppen ikke gjør det. På lørdag var en sånn dag. Vi bestilte bord tidlig til middag ute. Da vi ankom restauranten var det faktisk ikke en eneste sjel ved bordene. Det førte til fullt fokus av de ansatte og mat meget raskt. Tips til de som trenger at det ikke er for mye røre rundt ører og øyne, bestill bord til rundt 17.00!
Lokalet fylte seg før vi var ferdige, men roen fra starten var i meg hele tiden og gjorde opplevelsen god. Jeg har til sammenligning måttet spise middag med headsett på i flere anledninger og det er ikke så veldig festlig. Jeg slapp det nå og bare den mestringen er god å ha med seg i lommen.
Etter maten trillet en bil opp ved siden av restauranten og plukket oss opp. Bestekameraten kom og hentet både den eldste poden og meg selv og kjørte hele veien til sitt hjem. Der ventet andre vi også er veldig glad i samt rikelig med julesnoperi på bordet. Da kvelden var over kjørte han oss hele veien hjem også. Hjerteprat med gode venner gjør livet mye bedre. Jeg har kommet frem til at det sosiale også må være til stede i livet for å kunne håndtere å være kronisk syk. Dessuten deilig at det er flere enn meg som er dritt lei hele greien sammen med meg, og som ikke bare har tørket vekk fordi det er vanskelig. For det er vanskelig.
Det helt klart hadde vært mindre krevende å være hjemme uten noe støy eller nødvendighet for å lete i hodet etter minner eller andre ting man vil snakke om. Bruker jeg hodet for mye slår tungen krøll på seg og gjør at jeg leter etter ord og setninger som plutselig flyr av sted, helt uten min tillatelse. Det er noe dritt.
Da hjelper det veldig å ha en mann, venner og familie som tilrettelegger sånn at jeg får være med på litt av alt og som ser når det er nok. De som vet hvordan formen faktisk påvirker meg og at den svinger like mye som strømprisene driver med for tiden. De skjønner også at jeg ikke kan være med på alt jeg vil, men spør meg likevel.
Takk for dere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar