11. desember 2025: En adventsluke fylt av det som betyr noe

Jeg vant ingen million i kalenderen i dag heller. Det er litt rart å bare ha en flax-kalender i denne ventetiden. I flere år har jeg syntes at det har vært gøy med andre ting man kan kose seg med. I fjor fikk jeg en akevitt-kalender av min mann. Den har jeg ikke klart å drikke opp, så jeg fikk ingen ny i år. Han har ikke fått noen ny han heller, selv om han helt fint har klart å spise opp lakrisen som var i sin. 

Kalenderen med millionen i er pakket i kofferten sammen med alt annet jeg behøver fram mot jul. Som regntøy for eksempel. Det skal bøtte ned i alle vinkler i byen mellom fjellene. Heldigvis har jeg øvd meg på store mengder regn i Vietnam forrige uke, så vil nok tåle noen dråper. Jeg måtte ta den største kofferten og supplere med en ganske stor sekk, et nett og en veske. Til sammen ble det selvsagt alt for mye. Jeg fikk stavret meg ned til T-banen, inn på Oslo S og rett på toget. So far so good, tenkte jeg. Mange timer til det skulle flyttes på igjen, heldigvis. 

Underveis til toget sendte jeg en snap om at jeg var på vei mot hjembyen og fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. Sånt blir jeg skikkelig glad av. Plutselig kom spørsmålet om jeg behøvde å hentes noen plass og jeg ble helt månebedotten. Både meg og bagasjen kommer oss til døren, helt uten å ha bedt om det selv! For en glede. Hvem trenger adventskalendere før jul når man har gode venner! 

På toget er det stille og fredelig. Jeg vet ikke hvorfor, men vi har fått utlevert knekkebrød, nøtter, sjokolade og kaffe. Er det for å spre juleglede? Jeg aner ikke. Jeg blir i alle fall glad av det også. Så i dag er det mye gleding i denne luken. Snart skal jeg endelig henge med den søteste knotten i verden og synge julesanger for full hals. Bergen og jul og  masse mennesker jeg er glad i. Kan det bli bedre?

 

10. desember 2025: Førjulspuls

Panikken tok meg i går og jeg kunne på ingen måte forstå hvordan jeg skulle få tid til alt jeg må ha ferdig før i morgen. Klokken 14.25 i morgen den dag, tøffer toget fra Oslo til Bergen med meg på. Innen den tid har vi en ting eller hundre som bør gjøres. Hjertet hoppet og spratt litt voldsomt og en rastløshet dukket opp. Høres ut som god gammeldags julestress og det hadde jeg egentlig sett for meg at jeg skulle unngå i år. Akkurat det tenker jeg også hvert år, så er vel ikke noe annet enn en del av juletradisjonen. 

Heldigvis bor jeg sammen med nissen og hans gode hjelper. Sammen pakket vi inn og sorterte gaver til den store pappmedaljen på kvelden i går. Meg og den gode hjelperen har fortsatt arbeidet i dag og det ser heldigvis ut som vi kommer i mål. Hanne Krogh har sunget sammen med oss på en plate fra 1983. Julens vakreste, heter den og vekker mange gode barndomsminner. 

Jul i svingen har også gått noen runder. Viktig å finne gode juleplater og sanger som barnebarnet skal innpodes med. Jeg tenker vi må sette på Jul i Blåfjell også. Den har vært viktig for mine smånisser i oppveksten. Er det noen som har noe forslag til gode juleplater er det bare til å gi en lyd! 

Jeg gleder meg så vanvittig til å henge med den lille peanøtten min som snart er 9 måneder og faktisk har blitt ganske stor. Årets adventskalender til henne har vært en kalender full i korte fortellinger i små bøker. Da jeg snakket med henne på videosamtale i sted gnagde hun godt på en av dem. Jeg ser frem til å ta del i adventstid og juleforberedelser sammen med henne. Jeg er ganske sikker på at lite i verden kan måle seg med akkurat det. 

6. desember 2025: Jeg angrer!

Det kjennes ut som at vi har vært på tur i flere måneder. Egentlig er det bare 16 dager, men de har vært så varierte og lange at de har inneholdt mer enn jeg har opplevd på lang tid. Selve planleggingen av turen har mannen i hovedtrekk måttet ta seg av. Hjernen min har ikke klart å ta stilling til alle valgene som måtte tas når man skal lage en reiserute.

Heldigvis har jeg en mann som synes sånt er gøy å planlegge og som har skjønt at det ikke er fordi jeg ikke vil, men rett og slett ikke klarer som er årsaken til det litt labre engasjementet. Jeg har vært med å velge hvor vi skal bo og hvilke ting jeg tror at jeg klarer å gjennomføre. Til sammen viser vi oss å være et rimelig godt team! Jeg tror virkelig ikke det hadde gått om han ikke kjenner så veldig godt igjen symptomene på at nok er nok. Tror nesten han oppdager det før jeg gjør det. Det har i alle fall resultert i at jeg har kommet meg i hvilemodus tidsnok og har avverget de største angrepene av hjernetåke og total utmattelse.

I dag var det like før det gikk gale. Det var tusen ting vi bare skulle fikse før hjemreisen i morgen: innkjøp av de siste tingene vi hadde tenkt å pakke med oss i kofferten, et besøk til The Café Apartments District 1, en bánh mì (en kjent baguette fra Vietnam) som har fått gode skussmål på Tripadvisor.  

Ikke så lett å se, men dette er altså The Café Apartments. 

Kunne vi klare å rekke Water Puppet Show klokken 17.30 og klare å få en massasje på et tidspunkt?

Målene var hårete, men vi klarte oss ganske bra. Vannshowet måtte dessverre vike, men alle de andre tingene klarte vi faktisk å gjennomføre. Mannen sendte meg tilbake til hotellet før han løp avgårde for å kjøpe báhn mí. Det var akkurat tidsnok og jeg flatet ut i 20 minutter på sengen, mens han stod i kø for maten. Kan hende det var flaks, men det føltes veldig godt planlagt.

Kø for å få mat!

Fra denne lille trallen selges det store mengder av hver eneste dag! 

Den var skikkelig god! 🤩

Da jeg satt i massasjestolen og mottok en meget behagelig behandling angret jeg veldig. Hvorfor har jeg ikke gjort dette hver eneste dag? Hadde jeg gjort det, kunne jeg kanskje klart å få sett showet også? Det betyr vel i grunnen bare at jeg må tilbake, når jeg tenker meg om.

Nå er det pakking på tapetet, og etter en litt for hektisk dag blir det nok room service på disse to skrottene i dag også. Helt perfekt!

5. desember 2025: Saigon - Love Stories

Saigon Post Office ble bygget på slutten 1800-tallet da Vietnam var en del av Fransk Indokina. Nå er det en turistattraksjon, men fungerer også som et faktisk postkontor. Stedet var stappet full av alle slags turister da vi ankom. Planen var å finne noen postkort, skrive dem på hotellet og poste dem senere. 

Rett før vi skulle gå ut igjen etter å ha funnet noen kort, oppdaget vi at det var laget plasser for å skrive. Midt inni alt kaoset var det benker og pulter der kreativiteten kunne blomstre. Min mann mente dessuten at beina mine behøvde en hvil. Til sammen ble det en hyggelig stund. Jeg satt og skrev kort mens mannen løp rundt og fikset frimerker og fikk postet kortene der de skulle. 

Da alle kortene var ferdig satt jeg bare og ventet på at postmannen min skulle komme tilbake. Ved siden av meg satt en dame. Jeg la merke til at hun ikke skrev kort, men antok at beina hennes også kanskje behøvde en hvil. Foran seg hadde hun en bok og etter en stund fortalte hun meg at det var hun som hadde skrevet den. 

Jeg nikket og smilte og tenkte først at samtalen var ferdig der. Samtidig kjente jeg nysgjerrigheten ble større og større. Boken var skrevet på engelsk og jeg fant ut på verdensveven at det var 24 korte historier fra virkeligheten om kjærlighet, hun hadde skrevet. Da kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte fortelle at jeg også likte å skrive og da helst korte fortellinger fra virkeligheten. Akkurat som henne. 

Det ble en utrolig fin prat. Køen for posting av kort var så lang at vi fikk fortalt masse om hverandre til hverandre før postmannen returnerte. Om ubetinget kjærlighet, ensomhet og hva å være lykkelig egentlig betyr. Før vi gikk hver til vårt var vi blitt facebookvenner og jeg en bok rikere. 

En aldri så liten helt fersk kjærlighetshistorie fra Saigon.

4. desember 2025: Tilbake til storbyen

I går dro vi fra Vung Tau til Ho Chi Mihn City igjen. Storbyen er det siste stoppet før hjemreisen på søndag. Vi valgte å ta båten denne dagen. Det var fredelig og turen var ikke lang. Regnet hadde ikke stoppet helt før vi dro, så inntrykket vårt at denne lille byen ble rett og slett litt begrenset og dermed også ganske urettferdig. For oss fremstod den bare som en badeby full av butikker med baderinger og hatter og hauger av tomme restauranter. Ja, også Jesus, da. Samt noen utrolig kule drager som svevde i luften på kvelden. Sannheten er nok at vi ikke kan uttale oss så mye om hvordan byen egentlig var, for vi fikk aldri utforsket den skikkelig.

Svære drager i masse farger! 

Hotellet vi bodde på var nok ikke vant til europeiske turister, så maten som stod fremme til frokost, var ikke merket med hva som var hva og det gjorde det litt utfordrende. Det gikk heldigvis greit, vi ble mette og tror ikke vi spiste noe eller noen vi ikke ville eller skulle spise. 

 

Med lave skuldre og ingen som helst støy eller kø til denne båten, forlot vi den lille byen. Båten førte oss fra kysten og inn i elvearmene mot Ho Chi Mihn-byen. Langs ruten så vi ørn og mangrove. Om du ikke vet hva mangrove er, så kan du vite at det visste ikke jeg heller før i går. 

Her er mangroveskog, ofte kalt havets regnskog. 

Mangrove er en skogstype på løst underlag i tidevannsbeltet ved tropiske og subtropiske kyster og i brakkvannsdelene av elvene som renner ut der. Denne skogen består av tresorter som er eviggrønne og som trives både i salt og ferskvann, altså brakkvann. Ganske kult, dette også! 

Da vi la til kai og vi gikk ut på dekk, føltes det som en eksplosjon av lyder og lukter. Enormt med tuting, biler og motosykler over alt. Eksosen snek seg inn i lungene og jeg kunne fysisk kjenne at skuldrene hevet seg og musklene strammet til. Jeg har aldri vært på en ferie med så store kontraster. Det er overveldende, men også så spennende! Vi sjekket inn på Paradise Hotell og tøffet oss med et glass på takbaren. Svimlende høyt. Det kriblet skikkelig i høydeskrekken. 

Vi fortsatte den kontrastfylte kvelden med å vandre et tur bort til Bem Thanh-markedet som er 13000 kvadratmeter (altså kjempesvært) og fylt med allverdens av ting og lukter fordelt på 1500 boder. Her fikk vi øvd oss på pruting og sikret oss noen gaver til gjengen hjemme. 

3. desember 2025 - Fra iskaffe til syndefloden

I går dro vi fra Can Tho til Vung Tau. Det ble en lang tur, selv om vi valgte å legge i litt ekstra penger og fikk en ung Grab-sjåfør til kjøre oss hele veien. Grab fungerer omtrent som en blanding av Uber og Volt. Man kan få levert diverse varer, ferdigmat og tydeligvis til og med booke hotell og selvsagt bli hentet av ulike kjøretøy. Man planlegger og betaler turen man bestiller før man blir hentet. Ganske genialt. Man får bilde av sjåføren og man ser posisjonen på kjøretøyet helt fra start. 

På veien i går måtte sjåføren lade underveis og vi kjørte ut av den oppsatte ruten. Da fikk vi umiddelbart melding fra selskapet som spurte om vi var trygge eller om vi eventuelt behøvde hjelp. Ganske ok i et fremmed land! Vi behøvde på ingen måte hjelp, sjåføren kjøpte iskaffe og vann til oss under stoppet og var generelt en skikkelig trivelig fyr. Vi betalte ham omtrent en fjerdedel av en månedslønn og han forklarte at det ville gjøre at han kunne bruke mer tid på sin 8 år gamle sønn. For oss betydde det en mye mindre belastende reise. En god deal for alle involverte. 

Målet og planen i Vung Tau var å besøke en statue av Jesus. Trykk her om du vil lese mer om statuen. Nå er verken min mann eller jeg spesielt religiøse så målet ble egentlig til fordi min bedre halvdel fant en artig faktaopplysning. Sånt kan få ham nysgjerrig og det var akkurat det han ble av dette også. Det viser seg at i Rio de Janeiro i Brasil hadde de bygget en statue av Jesu som stod ferdig i 1931. Her i Vietnam bygget de en lignende som stod ferdig i 1994. Det min mann hang seg opp i var at statuen i Vietnam er 2 meter høyere enn den i Brasil. Dette gjelder kun selve statuen og ikke pidestallen de er montert på. 

Jeg turte ikke stå oppreist ute, helt oppi toppen av Jesus.

900 trappetrinn opp. Svettebonansa!

En annen forskjell er at i statuen her i Vung Tau kan man gå inni statuen, det kan man ikke i Brasil. Det er altså bakgrunnen for at jeg har vært helt oppi hodet til Jesus i dag. Det var skikkelig skummelt oppi der og gradestokken viste 33 følte grader. For å i det hele tatt komme inn på området og opp de 900 trapptrinnene, måtte jeg dekke meg til på både skuldrer og knær. Det ble meget varmt og jeg og høydeskrekken min ble meget svimmel. 

Her er vinnerstatuen!

Nå er det uansett gjort og vi kan dra til Ho Chi Minh City med god samvittighet i morgen.  På veien ned møtte vi på masse forskjellige mennesker. Mange synes visst det var spennende med mennesker fra en helt annen plass i verden og øvde seg på å praktisere engelske fraser de helt tydelig hadde lært på skolen. To unge jenter ville ta bilde sammen med meg og mannen stilte som fotograf. Jeg følte meg som en filmstjerne og smilte og vinket til alle som kom oppover og smilte og vinket til meg. En rar, men ganske fin situasjon.

Juleøredobbene er med på tur!

Før vi rakk hjem til hotellet  ble vi innhentet av syndefloden. Kraftige regnbyger har heretter fått en ny dimensjon for oss. Kliss, klass, ananas! 

2. desember 2025 - Julegleding

I dag er barnebarnet på vei hjem til oss, mens vi fremdeles er i Vietnam. En mellomstasjon for dem for å dele opp hjemtur fra Stockholm til Bergen. Hjemme i Bærum har jeg pyntet med nisser og engler, sånn at det er litt julestemning når de kommer inn døren. Jeg er så spent på om min lille peanøtt blir så glad og nysgjerrig som jeg ser for meg?

Adventskalenderen med de små bøkene til henne er klar. Det er de hemmelige flaxkalenderne også. Og nisseluen jeg har strikket ferdig til svigersønnen min.

Vi skal feire jul sammen i år. Hele gjengen.  Det gleder jeg meg inderlig til! Den første julen som mormor og så er jeg så heldig å få feire den sammen med barnebarnet. Det er lykke det! 

Her strømmer tilfeldigvis Last Christmas
 ut av høytalere utenfor et tilfeldig hotell
i Vietnam og gjorde dermed kort prosess på oss under årets Whamageddon. 

1. desember 2025 - Så er det påan igjen!

Det er første dagen i desember og her i Can Tho har dagen allerede gått over til ettermiddag. Nede i lobbyen står det et stort juletre og blinker stort og fint. Det litt rart å gå inn i adventstiden i 33 grader og steikende sol, men det er ganske fint også! Akkurat nå har jeg alenetid på hotellet. Det er hyggeligere å kalle det det enn hviletid, selv om det strengt tatt er det det er. 

Mannen er ute og sonderer terrenget i den nye byen vi har kommet til, sånn at han allerede vet hvor vi skal gå sammen senere i kveld. Rimelig grei arbeidsfordeling!

I går dro vi fra Phu Quoc med hurtigbåt og noe de kalte luksusbuss. Støyen før vi skulle inn på båten var voldsom. Tuting av alle slags kjøretøy, folk i kø og mange brukte litt for høy utestemme. En hane galte vilt en eller annen plass og aktiviteten var generelt høy. 

Da puttet jeg på meg redningsutstyret og satte igjen på Julero med Pust. Med vakre og rolige julesanger feiret jeg min egen første søndag i advent på en litt annen måte enn jeg pleier. 

Vi tok en taxi til busstasjonen fra fergekaien og ventet en times tid sammen med en halvdau, svær kakerlakk og en pinglete edderkopp i taket på toalettet jeg ikke vil tenke på. Ingen liste på veggen med informasjon om når det var vasket sist der, for å si det sånn. 

Luksusbussen ble til slutt klar, 20 min senere enn det som stod på billetten. Glade rullet vi av gårde fra Rach Gia mot Can Tho. En tur på omtrent 2 og en halv time. Det skulle vise seg at gleden fort ble byttet ut med redsel. De som har hatt meg som passasjer de siste årene vet at det er utfordrende for meg å sitte på (og minst like utfordrende å ha meg som passasjer). Nervesystemet tar helt over og vil helst at jeg skal ta i rattet og rope høyt hver gang det oppstår situasjoner. Og jeg bruker ikke ordene farlige situasjoner, for som oftest er de ikke det.

Jeg er ganske sikker på at det hadde vært skikkelig upopulært om jeg hadde rykket i rattet på denne minibussen, så jeg knep munnen igjen og fant frem lommeengelen jeg alltid har med meg. (Du kan lese historien her om du ikke har hørt den før.)

Det var såpass at jeg holdt fast i både engelen, vesken og hatten! 

I vill fart, sinnsyke forbikjøringer og hauger av nestenulykker med millioner av mopeder og motorsykler holdt jeg hardt rundt den lille treengelen. Da vi var fremme på busstasjonen, måtte vi alle klatre over setene og ut av passasjersetet helt fremst. Aner ikke hvorfor, døren virket da vi satte oss inn? 

Jaja. Vi kom heldigvis helskinnet frem, garantert takket være engelen!

Vi ble møtt av smilende hotellansatte da vi ankom hotellet og jeg trodde knapt mine egne øyne da en hotellcæsar-tralle ble rullet frem. Det har jeg faktisk ikke vært med på før. Tipper koffertene var glad for en pause med jobbing. De så i alle fall ganske fornøyde ut der de trillet av gårde. 

Vi fikk velkomstdrikke med favorittpasjonsfrukten min i resepsjonen og følte oss veldig godt ivarett fra første sekund. For en enorm kontrast fra forrige hotell! 

Søvnen kom kjapt og med den bredeste sengen jeg har sett i mitt liv hadde vi så stor plass at jeg våknet flere ganger i løpet av natten og trodde jeg var alene. Det første jeg gjorde da jeg våknet var å finne frem juleøredobbene. Er det 1. desember, så er det 1. desember! 

Vi har utsikt til Mekong-elven

På dypt vann

Det har blåst relativt kraftig de dagene vi har vært her på Phu Quoc. Ikke sånn at vi har lagt så veldig merke til det. Det har vært behagelig varmt og det har sust i palmene. Av den grunn måtte vi vente med snorkling som har vært en av de tingene i alle fall jeg hadde virkelig lyst å få gjort. 

Vi har sjekket vær og vindforhold hver eneste dag og bestilte til slutt til på den aller siste hele dagen vi skulle være her. Da skulle, i følge værmeldingen, vinden løye. 

Jeg hvilte opp og ned og i mente og følte meg forholdsvis klar da vi ble plukket opp av kompisen vår og levert på avtalt sted. En dame dukket opp på en moped og sa vi skulle følge henne. Lydige som vi er fulgte vi etter. Hun raste i full fart forbi kurver fylt av fisk og hauger med mennesker som gliste omkapp med solen. Bølgene skvulpet ganske voldsomt og jeg kom på at jeg også må hoppe på denne båten før jeg kom så langt til at jeg skulle snorkle. Stresset i kroppen lette etter oppmerksomhet, men jeg prøve så godt jeg kunne å overse det. 

Veien ut på kaien skulle vise seg å være av den smale typen og både meg og damen som fulgte oss lo høyt da jeg som en krabbe jobbet meg mellom betongveggene. 

Vi visste ikke så mye mer enn at de vi skulle ut i båt med ikke kunne noe engelsk. Og de kunne ikke det på en eneste flekk. Usikker på om jeg hørte stemmene en eneste gang. Her kommuniserte vi på nikk og tegn. Kroppsspråk kunne de, så jeg ble fint hjulpet om bord på båten før vi kjørte på noen skjær og laget noen voldsomme lyder. Et lite øyeblikk trodde jeg at hele propellen var ødelagt, men etter noen minutter var vi på vei. 

Det skal sies at dette var en privat tur. Det måtte nesten bli sånn når jeg skulle i snorkelilden. Det hadde blitt for mye med 15 andre, musikk og vannlek i samme slengen. Jeg behøvde å kunne konsentrere meg om det jeg skulle, uten for mye greier. Greien var at nå ble det absolutt ingen greier. Det skulle vise seg å være vanskelig det også. 

Vi kom frem til første øy. Fikk utlevert hvert vårt par med svømmeføtter og maske med snorkel. Så pekte han ene litt innover mot land og jeg skjønte at det var der vi skulle snorkle. Jeg var mild sagt sjokkert i både den ene og andre delen av meg. Pedagogen i meg synes lærerne i dette tilfellet ikke hadde informert nok. Er det noe som er farlig? Er det noe jeg skal ta ekstra hensyn til? Hvordan puster man egentlig i en snorkel? Hvordan kommer jeg meg ut av en båt med froskeføtter? Hvor kan jeg svømme? Hvor kan jeg ikke svømme? 

Jeg tror sjelden jeg har ønsket meg mer rammer enn akkurat i denne stunden. Jeg vil jo helst oppføre meg som jeg skal. Nå ante jeg jo ikke hva som skulle til. 

Etter å ha forsøkt å komme meg uti på en smidig måte, gav jeg opp og mageplasket uti. Jeg puttet masken på og snorkelen i munnen. Da innså jeg at jeg ikke kunne snakke mens jeg holdt på med dette og dermed ikke kunne stille noen spørsmål heller. Stresset som jeg hadde prøvd å overse vant plutselig og jeg kjente jeg stivnet helt til. 

Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv. Det viste seg raskt at hyperventilering ikke fungerte spesielt godt med snorkel, så pustingen jeg har øvd på de tre siste årene kom endelig til sin rett. Med dype åndedrag og learning by doing-innstilling, forstod jeg etter en stund hvordan det fungerte.

Det var vakkert. Det var fint og tilnærmet behagelig når jeg fikk slappet helt av. Noen sekunder svømte vi inn i en fiskestim av stripete fisker og jeg fikk skikkelig følelsen av å være med i en dokumentar, eller eventuelt i Nemo. Froskeføttene fikk jeg aldri til, så dem kunne jeg spart meg for. Heldigvis kom den tålmodige mannen min til unnsetning og førte meg av gårde så jeg slapp å røre en muskel. Det føles ganske trygt, selv om jeg stadig var redd for at det skulle dukke opp noe jeg ville bli altfor redd for. Som en hai, eller en eller annen manet jeg aldri hadde sett. Det gjorde det ikke. Det mest skremmende vi så var dessverre all forsøplingen som åpenbarte seg under overflaten. 

Som fersk snorkler med begrenset energiinnhold, varte ikke svømmeturene like lenge som vi hadde tenkt. Mulig mannen ble litt skuffet, men nok er nok. Neste gang vet jeg litt mer hva jeg skal gjøre og da er det mulig jeg varer litt lenger. 

Var det verdt pengene? Jepp! 

Fra perler til safari

Dagene skyndter seg sånn av gårde at vi nesten ikke klarer å henge med i svingene. I forgårs var det kveldsmarked med masse blinkende lys, pruting og gøyal is. Isen ble laget mens vi så på og var virkelig en artig greie! 

I går tok vi livet med ro, vandret langs stranden i solnedgangen og var klissete. Det passet jo fint at opptil flere brudepar hadde fotoseanse samtidig som solen farget himmelen rød. Vi spiste middag på en så fin plass at vi (merkelig nok) ikke fikk spisepinner. Livemusikk med svisker fra 50 og 60-tallet sunget av vietnamesere med overraskende god engelsk uttale. Vi kunne like godt vært på Granka eller en eller annen helt tilfeldig sydenplass. Nei, takke meg til det merkelige hotellkomplekset vi bor på, der de må bruke google translate hele tiden og lager mat vi får spisepinner til! 

Vi må stadig lete etter aktiviteter som jeg kan klare. At det er innenfor toleransevinduet mitt. Det kan ligge og vippe litt over og under, men det beste er om det er i midten. Dette er ingen enkel sak, spesielt siden dette vinduet varierer i størrelse hele tiden. Ene dagen er det et svært dobbelvindu, mens den neste kan være et sånt bittelite du har på loftet. Man blir ofte oppgitt, men jeg kommer aldri til å gi opp prøvingen og feilingen på veien til å forhåpentligvis bli frisk (eller i det minste forstå åpningstidene på vinduet). 

I dag ble det safari. Vi har fått oss en kompis som vil kjøre oss alle veier og i dag tok han oss til den andre siden av øyen. På veien lurte han på om vi giddet å gjøre ham den tjenesten at vi gikk innom et sted i fem minutter for at han skulle tjene noen poeng fra arbeidsgiveren. Vi sa ja og befant oss plutselig på en perlefarm. Vi ble sluset igjennom perlenes tilblivelse og endte opp i en stooor butikk full i perler i alle varianter.  Ingen ble med oss hjem og vi var raskt av gårde til safarien igjen. 

Nettsidene til Vinpearl Safari lovet oss en park med nesten frie dyr. «Parken har som mål å øke bevisstheten om bevaring av dyreliv og fremme ansvarlig turisme», står det så fint på internettet. Vi falt for det og tenkte at her har de funnet en fin måte å drive park på. Vi så vel likevel tegn på at ikke alle dyrene hadde det like godt. 

De hadde delt parkere i to. Den ene delen var vanlig dyrehage med dyrene i bur og vi frie, mens i den andre var vi i bur (altså buss) og dyrene frie. Det føltes rart å bli innelåst med kjetting på dørene i bussen, men ser at det er greit å unngå episoder om noen plutselig skulle ville bli tiger eller løvemat. Vi fikk  uansett sett mange dyrearter vi ikke hadde sett før og var trøtte og fornøyde da kompisen vår hentet oss og kjørte oss hjem igjen til hotellet.

Og nå er det natt, igjen! 

Et sanatorium innpakket i palmer

Det ble litt for mye for en kropp på nye eventyr og det behøvdes en liten nullstilling av systemet. Etter reisen på båten (Superdong), og leting etter bil som kunne kjøre oss til hotellet, samt alle de milliarder inntrykk dagene før, måtte det hviling til. Skikkelig hviling. 

Når skal de sies at det ikke var noe som helst problem med å finne noen som kunne kjøre oss til hotellet. Det var faktisk lange køer av ulike mennesker som ønsket akkurat det. De løp etter oss med skygge-paraplyer og lurte på hvor vi skulle. Jeg dinglet etter og klarte ikke bruke energi på å mene noe om hvilken sjåfør vi skulle ta, det fikk den litt mer fungerende halvdelen av denne ektepakten fikse. Frem kom vi til slutt og vi fikk badet i havet og spist litt mat før kroppen skrek at det virkelig var nok. 

Innpå det skuffende lille hotellrommet, uten noen som helst havutsikt, resepsjon eller annen plass å sitte enn i sengen, (som for øvrig bare er en madrass oppå et eller annet merkelig byggverk) ønsket to små kakerlakker oss velkommen, sammen med en stram parfymelukt. Vi ble ganske flate, begge to. 

Helt til vi fant ut at airconditionen virket, sengen var forholdsvis behagelig å ligge i, vi så ikke tegn til flere kakerlakker og husket at vi hadde forhåndsbetalt rommet. Det fikk bare gå. Kroppen hadde lenge ropt på å få ligge helt flatt, så det fikk den. 

Fra ca 17.00 til 09.00 gjorde jeg ikke annet enn å bare høre etter på den knirkete kroppen. Jeg klarte ikke dusje, jeg orket ikke sitte oppreist. Vi så på YouTube-filmer om øyen vi er på (Phu Quoc) og Dexter til avslutning før vi sovnet. Jeg våknet, overraskende oppladet. Kroppen virket ganske samarbeidsvillig og jeg var ikke spist av et eneste levende dyr eller insekt. Flaks! 

Vi bor på et hotellområde som nesten virker litt forlatt. De fleste byggene står tomme og det er lite mennesker som vandrer rundt. På stranden var det ikke mange og ved bassenget var det ikke vanskelig å finne solsenger. Som introvert mann og kvinne med utmattelsessyndrom på ferie, fungerer dette veldig bra! 

Etter mange timer ved bassenget (som var mer avkjølende enn havet) er vi snart klare for nattmarked. Etter videoene å dømme, er det noe å glede seg til . Så det gjør vi! 

Liggebuss, huktissing og Albert Åberg på avveie

I dag har vi stått opp med reiseføtter og var ute av hotellet allerede i 10-tiden. Vi hadde nok sett for oss at bussreisen til Rach Gia skulle foregå ganske knirkefritt. Klare som egg satt vi helt fremst på setene vi hadde blitt henvist til. Ingen kunne engelsk, men vi forstod at de forstod at vi hadde kjøpt billett online. Tiden på nettet var 11.45. Den nye tiden på den analoge billetten vi hadde fått utskrevet var 12.45. Da klokken ble kvart over ett ble vi til slutt loset inn på en liten buss. Den tok oss med til en busstasjon og vi ble puttet inn i den rareste bussen jeg har sett. 

Ikke bare var det liggende seter, men jeg måtte også klatre opp for å komme meg på plass. Kroppen var allerede litt opprømt etter all ventingen og ble ikke mindre oppgiret av den akutte fjellklatringen jeg plutselig stå ovenfor. Jeg forsøkte å roe både meg og kroppen ned, men det ble litt vrient da jeg skjønte at jeg ikke kunne se trafikkbildet fra setet jeg lå i. All tuting og bremsing kom til å foregå uten at jeg visste hvorfor. Meg og kroppen inngikk et kompromiss om at det å ligge ville veie opp for stresset av å ikke ha kontroll over trafikkbildet. Man kan ikke få alt her i verden. 

Etter en stund sovnet jeg faktisk og bråvåknet av at vi skulle ha tissepause omtrent halvveis på vegen. Min mann glemte helt at han hadde med seg meg på turen forsvant ut døren før jeg fikk sukk for meg. Han ble til Albert Åberg og skulle bare litt forskjellig før han skulle på toalettet. 

Alle de andre på bussen var skikkelig kjappe og jeg så at alle damene var en annen plass enn mennene, så fant ut at jeg måtte klare meg selv og spurtet så godt jeg kunne av gårde. Det fantes ikke en eneste turist i mils omkrets og jeg prøvde å gjøre nøyaktig som de lokale. I det jeg åpnet toalettdøren trodde jeg at jeg måtte ha kommet feil. Dette var minst et herretoalett og jeg spurtet videre til neste dør. 

Da skjønte jeg det. Dette var mitt første møte med hurktoalett som det visst heter. En bøtte vann på siden med en øse til å skylle ned med, samt en bøtte til papir (jeg selvsagt ikke tenkte på å kjøpe med meg utenfra), var det eneste som var der. Heldigvis har jeg vokst opp med huktissing på hytten og tenkte det fikk stå til. Snytepapiret jeg de siste årene alltid har i vesken kom så sinnsykt til sin rett og reddet så og si hele situasjonen. 

Fornøyd var jeg på vei ut døren da det tikket inn en melding fra mannen: «Hvor er du og hvor er bussen»? Med langt over 100 i puls kom jeg meg bort til plassen bussen satte oss av på - og ganske riktig. Det var ingen buss der lenger. Ganske stresset og rimelig fortvilet måtte jeg bare trekke pusten. Jeg tenkte med meg selv at dette fikser vi, selv om det kunne blitt veldig styrete med koffertene på egne veier. Alle er så veldig hjelpsomme at det ville nok løst seg det også.

Heldigvis slapp vi å jakte på koffertene. En av de andre passasjerene så hvor stresset vi var og fikk forklart med smil og nikk at alt var greit og at bussen ikke hadde rømt. Etter noen minutter var den på plass og snart var vi på veien igjen. 

Fremme på endestoppet stod det en ny mann, som heller ikke kunne noe engelsk, og ventet på oss. Etter en halvtime med kjøring i alt fra slum til jungel kom vi oss frem til hotellet. Skrubbsultne stoppet vi på den første og beste plassen vi kunne finne og etter fem minutter kom det en motorsykkel med to fat og serverte. Veldig gøy, veldig godt. 

Nå er det natt igjen. I morgen er vi klar for båttur! 

Galskap satt i et eller annet merkelig system

Dagen andre dagen i den store ukjente byen er plutselig nesten over. I natt sov jeg i 9 timer og stod opp klokken 03.00 norsk tid som om det var helt normalt. Klokken her var da 09.00 og vi måtte stå opp for å rekke frokosten. Av en eller annen grunn liker kroppen min denne tidsforskyvningen og responderer overraskende godt på det hele. Merkelige greier! 

Det har vært en rolig dag og de store ekspedisjonene har uteblitt. Det var hele tiden planen. I morgen skal vi reise videre til Rach Gia med buss. Det er en liten havneby som vi egentlig ikke vet så mye om. Den har bare blitt med i planleggingen av minst mulig belastende reisetider og har tilfeldigvis en ferge vi vil ta som går derfra mandag morgen. Spent på hva vi møter der. 

Vi har vært en tur på noen kjøpesentre i jakten på litt kjølig luft i dag. Der har vi observert en hel butikk bare med Crocs, en haug av ulike animefigurer i ulike ganske gøye butikker og har sjekket ut en bokhandel. Avdelingen for barnebøker i bokhandelen hadde enormt mye større plass enn det den har hjemme. Det var ingen ende på bøker for den yngre garde. Veldig gøy! 

En T-skjorte og en bukse fikk vi også kjøpt oss. Vi lette lenge etter kassen og ble vel i grunnen ganske imponert over den da vi først oppdaget den. Plaggene skulle bare legges i en kurv og vips stod summen på en skjerm. Har aldri sett noe lignende og vet egentlig ikke helt hvordan det fungerte, men det virket! Vi fikk betalt og det gikk fort! 

Ellers har vi sett en vakker, grønn, svær sommerfugl vi ikke klarte å fange på kamera og vi har studert trafikken atter en gang. Alle disse menneskene sitter helt rolig og avslappet på disse syklene og ser helt uberørt ut av kaoset rundt seg. De kjører med slipperser og munnbind, uten noen annen form for beskyttelse enn noen enkle hjelmer. Alle de voksne har hjelm, men ofte ikke barna. I kveld så jeg en voksen dame i pysjamas, bakerst på sykkelen, føreren og pappaen i midten, og et lite barn på ca året, tyllet inn i et håndkle fremst. Det er virkelig et fascinerende skue. Galskap satt i et eller annet merkelig system. Nervesystemet mitt hadde kortsluttet om jeg så mye som hadde nærmet meg en sånn sykkel, men jeg innrømmer at det ser merkverdig befriende ut der de suser av gårde med lave skuldrer og tuting fra alle kanter.

Nå er det plutselig natt igjen her. Sees i morgen! 

Vanskelig å få helt frem, men de kjører på en måte i alle retninger,samtidig, i kryssene. 

Her ligger plaggene, kastet i kurven som automatisk legger sammen summen og kaster den opp på en skjerm! Imponert!

Her er det litt forskjellig last på 
på ulike sykler, ikke noe stress! 

Fremme i Ho Chi Minh!

Det er ikke lett for denne skrotten å reise av gårde i time etter time, selv om man har fått oppleve å reise på business-klasse for første gang på 50 år. Jeg i meg selv var takknemlig for dette, men kroppen min lar seg ikke lure så lett. Selv om jeg kunne ligge flatt og ha det meget behagelig underveis, så nektet kroppen å spille med denne på denne nye reisevarianten. Stressnivået var skyhøyt og søvnen var skrekkelig vanskelig å lokke frem. Selv med sovemedisiner, ørepropper og sovemaske lot ikke kroppen seg friste til stort mer enn et par timer søvn på den ca 12 timer lange flighten fra Paris til Ho Chi. 

Det var akkurat nok til at turen fra flyplassen i det helt absurde trafikkbildet gikk noenlunde greit. Jeg har aldri vært med på mer tuting, flere usynlige felt og omtrent 7 millioner motorsykler på en gang. 

Det er ingen tvil om at vi ikke skal låne noe mopeder andre kjøretøy vi må kjøre selv i denne store byen i alle fall. Her må du faktisk være ganske frempå om du er fotgjenger også. Det fungerer på ingen måte å vente til trafikken stopper før du går over en vei, her må du flyte med resten av trafikkbildet ellers kommer du deg ingen vei. 

Folk kjører med kurver og stiger og pakker og små unger på motorsyklene og mopedene sine.  Det må egentlig oppleves, men skal forsøke å fange det på et bilde i morgen.

Ganske ambisiøst hadde vi bestilt plass på et show i operaen klokken 18.00. Da klokken var ca 12 og vi fremdeles ikke hadde fått sjekket inn på hotellet, lurte jeg på om det i det hele tatt kunne gjennomføres. Jeg må ha sett ut som en zombie og følte livet rant lenger og lenger ned i beina og gjorde dem blytunge. 

Heldigvis var rommet klart da vi stablet de tunge beina inn på hotellet litt over 12 og vi fikk oss ikke mindre enn fire timer søvn før vi måtte gjøre oss klar til forestillingen. Operaen ligger fem minutter fra hotellet og vi var tidlig nok ute til å finne sitteplass i ventetiden. 

Veldig usikker på hva jeg hadde forventet, men jeg ble overbegeistret og bergtatt fra første sekund. Alt fra mimikk til akrobatikk og humor var til stede hvert eneste øyeblikk på scenen. Til og med publikum ble tatt med i forestillingen og skuespillerene/ akrobatene hadde en formidlingsevne og energi som gjorde at tiden bare fløy av gårde. En stor opplevelse og absolutt verdt både pengene og tiden vi brukte.

Vi fikk spist på en vietnamesisk restaurant og prøvd oss på å rulle mat inn i rispapir og dyppet i saus. Digg og gav absolutt mersmak. Etter en kjapp tur på takbaren på hotellet, der vi har utsikt til allverdens rare, lysende bygg og enorme reklameskjermer med samtidig musikalske på-låter fra 90-tallet var det nok for denne kroppen. God natt og snakkes i morgen! 

Sommerfuglene flakser vilt i bagasjen!

Jeg har gått helt rundt meg selv i hele dag. Har endt opp med følelsen av å pakke mer ut av kofferten enn ned i den. Satser på vi har fått med oss det viktigste. Penger, pass og pilletter (som mamma alltid sa) er på plass. Sommerfuglene er fanget inn og samlet i bagasjen. Vi er i seng på Scandic og klokken er stilt på 4 i natt. Vi er så klare som som vi kan bli. Spent på morgendagens lange reise!

Går alt etter planen skal vi lande i Ho Chi Minh 07.40 fredag morgen. Da er klokken ca 02.00 norsk tid. Ny oppdatering kommer når det lar seg gjøre. Alt vel så langt! 

Knappeleting og reisefeber

Grytidlig torsdag morgen skal min mann og jeg dra av gårde på tidenes opplevelsestur til Vietnam. Formen er dårlig og de siste ukene har jeg lurt på om dette i det hele tatt går. Å få tidenes tilbakefall noen uker uker før man skal dra passer skikkelig dårlig. Spesielt når man ikke helt klarer å finne knappen som skal trykkes på for å snu det igjen. Min eldste avlegger satte meg på sporet da jeg klagde min nød over at jeg var så overkjørt etter bassengtrening at jeg ikke klarte gjøre noe mer den dagen. «Det sa du forrige gang du var der også», sa hun. 

Og når jeg fikk tenkt meg om, så har jeg altså blitt det hver eneste gang. Ikke sånn rett etter, men nok timer til at jeg ikke satte det i sammenheng. Det verste er at jeg egentlig visste dette fra før. På rehabiliteringen måtte jeg kutte terapibading. Jeg elsker det - kroppen min hater det. 

Etter å ha fordypet meg litt i ulike internetthull, fant jeg ut at dette faktisk var vanlig. Legen min bekreftet det jeg allerede hadde skjønt, noen kropper med utmattelsestilstander, er dårlige på å regulere kroppsvarme og blir dårlige av bading i varme basseng. Min er tydeligvis sånn. 

Der spradet jeg i bikinien min, i god tro om at dette skulle gjøre meg friskere. Så var det jammen stikk motsatt. I alle fall akkurat nå, nedi den teite dalen jeg prøver å klatre meg ut av. Etter en uke uten bassengtrening er jeg ørlitegrann bedre, faktisk. Er dette det er den rette knappen? Snur det nå? Jeg håper og satser på det.

Jeg har nå i det minste fått troen på at jeg skal klare reisen.

Alt er nøye planlagt. Gardermoen i morgen, sånn at den tidlige torsdagsmorgen skal bli minst mulig brutal. Vi flyr business og kan dermed ha beina opp hele veien fra Paris til Ho Chi Minh. Forhåpentligvis får jeg sove. Jeg vet jo og at bare jeg kommer meg inn på flyet i Paris, så er det ingen vei tilbake. Har blitt ganske god på å leve i øyeblikket, kan man si. Selv om øyeblikkene kan være av veldig ulik kvalitet. 

Det er litt rart å skulle fly av gårde til varme og en helt annen kultur midt i julebestyret. Jeg liker godt julebestyr og har allerede hørt julemusikk,  «Julero» med Pust. En juleplate gitt ut i 2011, men som på alle måter kan høres år etter år. Den er rett og slett nydelig. Den myke musikken gav meg en fin julestemning mens jeg puttet opp litt nisser og engler som er funnet frem til det lille mormorbarnet som skal bo her noen dager mens vi er borte. Heldigvis kommer vi tilbake en uke uti desember, så vi får nok drevet med mer juliri i år og. Dette blir første jul som mormor og jeg gleder meg stort!

Så om dere vil, kan dere få være med på reisen min. Jeg tenker dette blir begynnelsen på adventskalender-bloggen min i år. Jeg håper å klare litt oppdateringer hver dag, uten at jeg kan love det 100 prosent.