13. desember: Overforventningsfull og muligens litt gal nissemor!

I absolutt hele dag har jeg vært en nissekone. Sånn blir det muligens når man ikke lenger har småttiser man skal dra med rundt over alt. Den eneste jeg skulle bringe med meg til grøtfest i dag er en nesten helt utvokst frøken som klarer det hun skal kunne klare helt selv. Ikke bare det. Hun blir en kjemperessurs og hjelper til slik at alle kan kose seg mest mulig uten at det blir stress. Ganske fint med sånne unger! Når man har det slik har jeg oppdaget at jeg kan bruke hodet til å finne på andre ting. I dag førte det til at jeg ble nissekone. Fletter, nissekjole og nisseøredobber. Den lengste langluen jeg noengang har sett bodde plutselig i min skuff og fikk i dag være med på en av de fineste tradisjonene jeg har hengt meg på. Grøtfest med hesteridning og høyhopping.

Min fine hjelpsomme tenåring er skikkelig flink med hester. Vanligvis bare ser jeg på når hestene blir hentet og stelt og etterhvert leid rundt med ulike barn og voksne på. Det hører liksom ikke med at jeg skal ri. Men i dag kjente jeg at jeg hadde lyst. Jeg kom meg på og kjente fort at dette virkelig var noe jeg egentlig ikke turde. Da er det viktig å hive seg i det! Med sommerfugler og noen småelefanter i magen satt jeg på en hel runde uten å falle av. Jeg ble ganske imponert. Det kjennes godt å våge noe man er litt redd for. Følte meg muligens litt dum da jeg virkelig ikke visste hvordan jeg kom meg av, men overlevde det også. Helt hel og ganske stolt fikk jeg igjen begge beina på jorden. Kan dermed krysse av riding av hest i dette året. 

Frøkenen min er ikke bare flink med hester. Hun er meget flink med barn også. Først satt de tilstedeværende barna med litt avstand og skulte på den nesten voksne ungen. Etter en stund tødde de opp og til slutt hang de (bokstavelig talt) i håret hennes. Jeg nyter det. Det er godt å se poden i sånne settinger. Her blir hun flettet av tre stykker som akkurat har lært seg nettopp det. Etterpå ble det godteposejakt i høyet og gode og mette og fulle av nye  juleminner dro vi hjem igjen.

Hjemme ventet flere juleutfordinger. Det påbegynte pepperkakeutedoet måtte monteres. Vi smeltet sukker og satte i gang. Miraklenes tid er visst ikke forbi. Vi har her i huset i år klart å lage noe av pepperkakedeig uten å krangle og helt uten at noen har brent seg på fingrene! Hurra!