Helt uten forvarsel banket mamma på døren i dag. Først banket hun helt forsiktig på ytterdøren. Jeg la nesten ikke merke til det og latet litt som at jeg ikke hørte det. Det hjalp ikke. Hun banket sterkere og sterkere og til slutt dunket hun meg så kraftig i ryggen at tårene ramlet ut på andre siden.
At det var helt uten forvarsel er vel egentlig en liten løgn. Jeg kjente at hun hvisket til meg på julekonserten. Mamma hadde alltid neglene sine rødlakkert. Så da jeg fikk pyntet neglene mine røde før konserten, kom minnene ekstra sterkt frem. Savn og stor kjærlighet. Sånne følelser tar veldig stor plass og man vet ofte ikke helt hvor man skal gjøre av dem. Jeg pratet om henne før julekonserten og mener helt klart at hun var til stede under konserten. Hadde hun vært i live hadde hun garantert hatt julekonserten til tradisjon. Slik som flere i familien har. Det er godt og sårt på samme tid.
"Tider skal komme, tider skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang." - synger vi på andre verset i Deilig er jorden.
Det er det aller sterkeste partiet for meg. I det ligger det så mye sorg og smerte, men også så mye glede og samhold. Det var den følelsen som ble for stor i dag. Jeg pustet godt inn og aksepterte at mamma var der og lot følelsene flyte fritt.
Av den grunn ble det akkurat i dag jeg laget den tradisjonelle Delfiakaken som Mamma alltid laget. Eller vi laget den sammen. Hun var jo der. Det var ganske koselig!
Julen er en tid med utrolig mange følelser i sving. Jeg synes det er viktig å høre etter på dem alle. Så takk, Mamma, for at du banket så hardt at jeg hørte deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar