Våren er her for fullt. Hvitveisen står i givakt og det blir grønnere og grønnere ute for hver dag som går. Jeg har allerede rukket å smelte vekk, selv om snøen faktisk ramlet ned mange steder i går. Våren som rommer alle årstidene, men som vi tåler så inderlig vel fordi vi vet hva som venter. Vi er på riktig side av året. Det er lenge til de mørke høstmånedene putter oss inn i tykke og altfor mange klær. Så mye lys skal absorberes før mørket kveiler seg rundt oss igjen.
At man sier at håpets farge er grønn kan jeg si meg enig i. Håp sammen med positive forventninger og tusenvis av blomster som strekker seg etter solen er for meg rein lykke. Jeg klarer ikke stoppe med å gå ut i skogen for å nyte synet. Hvitveisene er så vakre at det gjør vondt. Når solen glimrer med sitt fravær henger de litt med hodet. Som et stort sukk. Eller kanskje en fortjent pause. De trekker pusten og benytter hver eneste solstråle til igjen å strekke seg så lang de bare kan.
En dag jeg vandret i skogen skjønte jeg hva følelsen minnet meg om. Denne reine lykkefølelsen av ny start, ny vår og av at solen varmer er sånn barnebarnet mitt får meg til å føle meg. Det er nesten som om hun er solen og jeg er hvitveisen. Bare tanken på henne får meg til å bli fylt av håp, forventninger og rein lykke. Det er en så sterk og inngripende følelse av ubetinget kjærlighet at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Nå er jeg på vei over fjellet for å se henne igjen. Det har gått 37 lange dager som kjennes ut som minst et helt år til sammen. Jeg gleder meg stort til å lete etter vårtegn sammen med henne. Kanskje hun starter å gå på disse dagene? Jeg er dypt takknemlig for sosiale medier og lagrer hver eneste video som kommer min vei, men ingenting slår det å få være sammen med henne på ekte. Det kiler i magen. En forelskelse som strekker seg langt utover den lille flørten våren er. Kombinasjonen derimot, er vidunderlig!
