søndag 24. desember 2017

24. desember: God jul!

Dagen har gått fort.  Det selv om vi faktisk stod tidlig opp og har brukt hele dagen til julaftenaktiviteter. Når jeg tenker meg om er det vel akkurat derfor.

Da frokosten var ferdig var det ikke lenge før jeg måtte sette grøten på kok. Da grøten var fortært og mandelen funnet måtte vi nærmest løpe til kirken. Kirken var stappfull av mennesker i alle varianter. Noen stivpyntete og noen som ikke var kommet så langt ennå. Presten snakket om at julehøytiden var litt som et forstørrelsesglass. De som har det bra, har det ekstra bra. De som derimot ikke har det så greit, kjenner dette ekstra i høytider og kanskje aller mest til jul. Denne sammenligningen har jeg ikke hørt før, men synes den var meget god. I år har heldigvis mitt forstørrelsesglass hatt ekstra gode ting å se på.



Det jeg savner aller mest er mine to frøkner. De feirer jul med sine andre foreldrehalvdeler og har det meget bra. På onsdag treffer jeg dem heldigvis og skal tilbringe opptil flere dager i en fremmed by sammen med dem. Jeg har det godt. Dessuten er jeg fornøyd med at jeg klarte å skrive kalenderblogg i år igjen! Ha en strålende romjul, alle sammen!

lørdag 23. desember 2017

23. desember: Dagen før dagen

Juleroen har senket seg. Jeg har vasket både her og der og Delfiakaken står til kjøling. Vi har sett Grevinnen og hovmesteren og drikker akkurat passelig med rødvin.


Bonusdatteren har allerede lagt til lading i flere timer, sliten etter flere timer på skøyter. Julaften er rett rundt hjørnet og vi er i grunnen klar. Vi skal bare skrelle litt poteter og kålrabi før vi skal henge opp julesokk og klatre til sengs. Ny panne står fylt med pinnekjøtt på kjøkkenet. Jeg tror det meste er på plass. Jeg gleder meg til i morgen! Håper roen har senket seg flere steder.

Min gamle arbeidsplass har en fantastisk facebookside der det var langt ut en nydelig tekst fra Jul i blåfjell i dag. Jeg måtte bare få det med som en nestenavslutning på adventsbloggen. God fornøyelse!

Kvelden før kvelden

Det er kvelden før kvelden i kveld
En stund med stille ro,
Vi tenner et lys for deg som ble alene,
og et lys for den som dro

Det er kvelden før kvelden i kveld
Vi sitter ved vårt bord
Vi tenner et lys for alle som er redde,
på vår store runde jord

Det er kvleden før kvelden i kveld
Og himmelen er blå,
Vi tenner et lys for at luften og jorda,
skal bli reneren enn nå

Det er kvelden før kvelden i kveld
vi har det varmt og godt
Vi tenner et lys og takker for livet,
og for alt som vi har fått.

Suzanne Paalgard

fredag 22. desember 2017

22. desember: Takk for en fin dag!

I dag våknet jeg av at jeg var merkelig uthvilt. Det viste seg at ingen alarmer var på og dagen begynte ca en time senere enn den var tenkt. Siden det faktisk er juleferie er det helt greit! Alle rakk det de skulle rekke.

Min samboer og jeg bestemte oss helt samtidig med resten av Bærum for julemathandling. Det tok skrekkelig mye lenger tid enn det vi hadde tenkt. Vi snakket dessuten med masse hyggelige, helt fremmede mennesker i løpet av butikkrunden. Julen gjør sånt med folk og det elsker jeg!

Da frysevarene var lagt på plass og jeg hadde byttet fra joggis til litt mer pyntet, ble jeg kjørt til banen. I andre enden av turen ventet en venninne fra ungdomsskolen. Vi har i grunnen ikke hatt så mye kontakt i årenes løp, men er begge enig om at vi kjenner hverandre likevel. Vi har begge sett frem til og gledet oss til dagens date. Den gikk over all forventning og jeg kjenner det blir litt lettere og lettere å skulle bo i en helt annen by enn jeg pleier. Starten på juleferien har vært helt fantastisk! Jeg gleder meg til fortsettelsen. ❤


torsdag 21. desember 2017

21. desember: Juleferie!

Etter noen dagers pause fra jul meg her og der, er jeg påan igjen. Elevene var lykkelig urolige over den nært forestånde ferien. Vi har gått rundt juletreet og sunget julesanger og sett på julefilm. Klokken ble plutselig juleferie. Utrolig hvor fort dette halvåret har gått! Små nissefrøkner og nissegutter klemte farvel med store og gode ønsker om en strålende jul.

Julelunsjen gikk av stabelen og gode ord om en fredfull jul uten mail og arbeid lettet enda mer på de nå meget optimistiske skuldrene. Det skal bli godt å koble helt av. Da blir påkoblingen i januar så mye enklere.



Jeg har feiret med tur ute i eventyret. I dag er det en sånn dag der jeg føler jeg bor i et julekort. Vakkert. Solen har dessuten snudd. Man må nesten være på grensen til lykkelig da? Eller skal man ta steget helt ut til lykkelig? Ja, jeg velger det. Så mye bra på en og samme dag. Pluss at samboeren kastet seg med i en ny runde med pepperkaker, nesten helt frivillig. Kan det bli bedre? Helt klart. Vi topper det hele med å åpne en flaske vin. Hurra for juleferie!


onsdag 20. desember 2017

20. desember: Noen tradisjoner er viktigere enn andre!

Jeg driver med laging av nye tradisjoner for tiden. Det er ikke like lett som man kanskje skulle tro. Jeg gjør regning med at tradisjonene våre vil sette seg litt ettersom årene går. Av den grunn stresser jeg ikke så mye med det. Julen har en tendens til å komme uansett hvor store og mange diskusjoner og tradisjoner man putter inn i førjulsiden.

Jeg tror jeg bare har en eneste tradisjon igjen etter mamma. Hvert år tenker jeg at jeg ikke skal holde den, men hvert år dukker den veldig sterkt opp igjen. Jeg hadde til og med sagt til samboeren at jeg IKKE skulle lage den. Dagen etter puttet jeg den inn på handlelisten. Jeg MÅ nemlig bare lage den, kjenner jeg.

I dag ringte plutselig min bror og sa han hadde fikset dagens blogginnlegg for meg. Han hadde nemlig akkurat vært ute og kjøpt ingrediensene til Delfiakaken. Den MÅ han bare lage, selv om han også flere ganger har bestemt seg for å ikke lage den. Den kaken hører til og har akkurat passelig dose mamma i seg til at det er en hyggelig og ikke en trist tradisjon. Det mente han jeg kunne skrive om og det er jeg helt enig i!



Så sånn så dagens innlegg dagens lys. En hyggelig telefon der vi fikk sagt at vi er glade i hverandre og han på sin måte fikk sagt at han følger med på hva jeg driver med innpå her. Nå kjenner jeg at julen nærmer seg. Ser frem til jobb og julelunsj i morgen. Etter det er det juleferie!

tirsdag 19. desember 2017

19. desember: Nye utfordinger

Det kan ikke stikkes under stol at min fysiske form kanskje ikke er helt på høyde med det den var. Jeg liker det dårlig.  Spesielt dårlig når jeg ligger her i sengen og ikke får gjort en eneste ting. Inkludert trening eller tur. Jeg har stirret i taket og sovet og så gjentatt prosessen igjen. Og igjen. Innimellom der har jeg tenkt. Det gjør jeg innimellom. Bare sånn at dere vet det.

Jeg har tenkt på det så masse i det siste at jeg har fortalt til flere at jeg har gjort nettopp det. Jeg har tenkt på det så masse at jeg nå har bestemt meg. Jeg kjører en ny Svenssonkampanje på facebook med nye treningsmål. Etter året uten så mye aktivitet satser jeg på at blir på ca 150 økter i løpet av 2018.


Da utfordringen om påmelding til Oslos bratteste kom, var mulighetene få. Jeg er herved påmeldt og har sikret meg i alle fall en av de 150 øktene neste år. Hvis du lurer på hva Oslos bratteste er, kan du ta en titt på denne videoen her, der Thomas Numme måtte løpe:

http://www.tv2.no/v/1073968/

Sånt kan man også bruke førjulstiden til. Da kan jeg med litt mer god samvittighet fråtse frem til 1 januar. Har dere noen forsett dere planlegger?

mandag 18. desember 2017

18. desember: En strek i regningen

Så fikk jeg ikke vaska golvet eller børi ved i dag. Skulle satt opp fuggelband også og pyntet treet ferdig. Det eneste jeg fikk gjort var å sette meg til å kvile. Ikke på en krakk attåt vinduet, men i sengen.


Så nå ligger jeg her og hører de to andre i huset pusle på. De har ryddet barnerom og hengt opp julekuler på treet. Ligger jeg helt i ro i hele morgen også, kan det jo hende jeg står opp til vasket gulv og innhandlet julemat.

Uansett passer det skikkelig dårlig å bli sjukling i oppkjøringen til julefeiring. Julevask og handling får vente litt. Litt planlegging skal jeg vel få til her jeg ligger. Bare håper det går fort over!


Jeg som hadde sett for meg laging av karameller og Rocky Road. Vi har vel fremdeles noen dager igjen som jeg kan rekke det på? Jeg får hive innpå C-vitaminer og mye søvn, så er jeg vel snart på beina igjen!

søndag 17. desember 2017

17. desember: På gjensyn, Bergen!

Så har jeg kommet til dagen der jeg skal hjem igjen. Det blir ikke mer julerier i Bergen. Ikke i år i alle fall. Jeg har fått med meg det viktigste. Jeg har til og med kommet meg på fjelltur med godt selskap. Jeg har møtt enormt mange mennesker jeg bryr meg om. Like mange andre jeg bryr meg om, fikk jeg ikke møtt. Denne gangen. Jeg skjønner jeg må bli bedre på å invitere folk på besøk til Bærum. Det er anstrengende og dårligsamvittighetsfremkallende å ikke rekke å møte alle jeg vil.



Helgen har vært full av store stunder. Sorg og glede har vandret tett og utløst tårer både her og der. Nå vil jeg hjem til min kjære og forberede julen vår. I år skal den feires med bonusfrøkenen som gleder seg så mye at det har opptått tusener av lopper i blodet. Treet er lyssatt og muligens pyntet. Jeg kjenner jeg gleder meg til å komme hjem. Nå kan julen bare komme. Nesten. Vi har endel handling på tapetet før helgen, men sammen fikser vi heldigvis det meste. Hvordan ligger du an i løypen?


lørdag 16. desember 2017

16. desember: Klementin eller mandarin?

I dag kom den mye diskuterte saken opp igjen. Heter det mandarin eller klementin? Jeg har vel etterhvert forstått at det er klementiner vi spiser, men ante ikke noe om bakgrunnen for dette.

Klementinenes opprinnelse er noe uklar. Min eldste frøken hadde overraskende mye kunnskap om dette. Visste du at hvis du finner steiner i klementinene har treet stått for nært et sitrontre eller andre sitrusfrukter som inneholder steiner? Biene fører med seg pollen frem og tilbake og skaper krøll for klementinene.

Klemetinen er en trolig en krysning mellom mandarin og pomerans og det sies det var Pater Clement som tilfeldig oppdaget krysningen og ble navnfar for den søte juletradisjonelle frukten.

Sånt kan vi bruke mye tid på å diskutere i heimen. Eller i barnas hjem, siden mitt hjem i grunnen er over fjellet. Selv om jeg skulle ønske jeg fikk besøkt og truffet flere nære og kjære, kjenner jeg at roen med ungene er høyest prioritert i dag. Det er rart å bo så langt unna dem. Men ekstra godt å være sammen med dem når jeg har sjans til det. Jeg gleder meg til å få dele romjulen med dem også. Og nå er det jammen ikke lenge til juleferie! Hurra og god helg!


fredag 15. desember 2017

15. desember: Always look on the bright side of life

I dag er jeg egentlig tom for ord. Jeg har tatt farvel med en vakker sjel i en vakker begravelse. Tårene har trillet og sorgen har vært til stede på en gripende måte. Hun ønsket ikke at vi skulle minnes henne i sorg. Hun vil minnes i glede. Danse på bordet og gripe dagen. Da kisten ble båret ut ble " Always look on the bright side of life" spilt. Det var vondt og det var vakkert og akkurat i hennes ånd.

Resten av dagen i dag skal jeg være med min aller beste venninne. Vi skal feste og danse og leve. Vi må ta vare på de gode øyeblikkene vi har. Vi vet aldri hva som møter oss rundt neste sving.


torsdag 14. desember 2017

14. desember: En hektisk dag!

Lang dag med mye innhold. Jobb. En hektisk reise til Gardermoen med påfølgende nestenmisting av flyet og helt misting av bagasjen.

Julekonserten med Korall gav meg som vanlig all den julestemningen jeg trenger. Det føltes også litt som et plaster som ble revet av. Jeg savner virkelig å synge med dem.


På veien hjem fikk jeg en snap av min beste venninne. Sånn ble det til at innlegget faktisk ikke blir noe lenger. Jeg er nemlig opptatt! 







onsdag 13. desember 2017

13. desember: Selvprodusert Lucia med sine nattkatter

I går ble den yngste avleggeren oppmerksom på at vi ikke hadde nok mel i huset til å lage Lussekatter. Jeg monterte tråder i min da nesten ferdige genser og kommanderte min bedre halvdel og den yngste poden på butikken. (Han er i alle fall bedre enn meg i at han gidder å kjøre på butikken når jeg synes det passet. Det er ikke sikkert det hadde vært like populært andre veien.)

Jeg festet tråder til den store pappmedaljen og fikk ikke med meg meldingen om at min sistefødte hadde snublet og klasket hele melpakken rett i asfalten. Sammen med seg selv. Forfjamset hadde hun gått inn igjen i butikken men den sprukne melposen og mel over hele seg. Gutten i kassen sa bare oi og tilbød henne en ny pakke. Forslått men happy kom hun hjem igjen og skulle starte på sin faste tradisjon. Da viste det seg at hun hadde fått hele korn isteden for det meget dramatiske melet som burde vært der. Da var selvsagt butikken stengt og den faste tradisjonen følte seg rett og slett utrydningstruet.

Heldigvis var det nok mel i den gamle pakken til at hun fikk laget en porsjon. Da jeg tilfeldig våknet i natt klokken fire holdt hun fremdeles på. Trøtt som en strømpe men med sin helt egne tradisjon fulgt i år også. Her hadde det passet best med et bilde av en blid frøken med rykende ferske lussekatter, men siden jeg sov så fikk jeg aldri et sånt bilde. Jeg erstatter det med et bilde fra juleverkstedet på jobb i dag.


Jeg har også et litt dårlig bilde av den fantastiske maten jeg spiste på minijulebordet i kveld. (Siden vi likevel var inne på bilder.)

Med en fin gjeng fra jobben til min kjære fikk jeg for første gang meny presentert på iPad. Genialt! Maten og selskapet var dessuten strålende. Dagene går så fort! I morgen er det allerede klart for tur til Bergen. Det betyr at julen nærmer seg noe voldsomt. Shit pommefritt!

tirsdag 12. desember 2017

12. desember: Ferdig!

Ikke med julegavene, altså. Selv om det i grunnen ikke er så fryktelig langt i fra det heller. Juleforestillingen med elevene har blitt fremført for aller siste gang. Men det er altså heller ikke det jeg er ferdig med.

Det har seg sånn at i mangel på fjell og noe å henge fingrene i ble det utløst noe litt uvanlig til meg å være. Jeg kjente behovet for å strikke genser og fikk bestevenninnen til å hjelpe meg med mønster og garn. Hun var med i oppstarten, men det er faktisk sånn at jeg har strikket OG montert en genser helt alene for aller første gang og genseren ser helt ut som en genser!  Hurra!


mandag 11. desember 2017

11. desember: Adventsutfordringer

I dag skal jeg og min kjære skrive ned tre ting som vi ønsker å ha med i julefeiringen vår. Oppdrag fra adventskalenderen vår som min bedre halvdel har kjøpt i et romantisk øyeblikk. Etterpå skal vi planlegge julen ut fra de seks ønskene vi har. Jeg vet ikke helt hva som er viktigst for meg? Det må være mandel i grøten. Vi må ha pinnekjøtt og riskrem til dessert. Levende lys og rolig julemusikk. Men er dette i grunnen viktig? Jeg er usikker. For det er vel familie og venner som er viktig? Julekonserter? Julestemning? Derfor liker jeg denne kalenderen. Den har utfordret oss på så mange måter. Vi har måttet tenke og si ting vi vanligvis ikke sier til hverandre.  Det har vært fint og vakkert og også vanskelig. 


Vi har dessuten kke har klart å gjennomføre alt. På fredag for eksempel, skulle vi campe under stuebordet. Det kunne vi nok ha klart, men etter en lang dag som ikke endte før den neste dagen var godt i gang føltes sengen mest rett. Dagen etter glemte vi helt kalenderen før det var sent på kveld. Da var det meningen vi skulle bake småkaker. Det kunne vi nok ha klart. Men sengen kjentes mest rett ut. Igjen. 

Da vi åpnet luken i går fant vi ut at den hang sammen med luken fra dagen før. Så der stod vi med nisseskjegget i postkassen, helt uten småkaker. Vi innså etter en stund at vi hadde flere utfordringer. Vi skulle nemlig pakke med oss en pose og gå på overraskelsesbesøk med den som gave. Hvem i alle dager skulle vi gjøre det til? 

Vi fant ut at vi har flere ting vi må ta tak i. Vi må utføre oppdragene når vi skal OG finne aktuelle overraskelseskandidater vi kan besøke. Vi hopper galant over de lukene vi gikk glipp av og er nå klar for de nye lukeeventyrene som venter. 

Nå har det visst klikket for samboeren. Mens jeg har forfattet kveldens luke har han - på helt egent initiativ - bakt Banankake. Nå står ikke verden til påske! Mulig det er en kompensasjon for de småkakene som aldri så dagens lys? Uansett. Jeg gleder meg til å smake! 


 

søndag 10. desember 2017

10. desember: Svidde kort

Denne søndagen har vi lengtet etter. En uten noen vekkerklokke eller store ting på programmet. En lat morgen med en lang frokost og en åpen dag.  Før var jeg litt redd for åpne dager. De slukte meg ofte. Fikk ikke gjort noe som helst. Nå er alt annerledes. De åpne dagene fylles i samråd med min kjære. Vi er heldigvis ganske enig i hva vi liker å fylle dem med. I dag ble det tur rundt Semsvannet i iskaldt vær. Jeg har fått se hvor Kronprinsen bor og oppdaget enda mer av de uendelig mange turmulighetene det er her. Isen sang mange ukjente toner for oss i dag. Et fascinerende fenomen som jeg bare har opplevd en gang tidligere.


På vei hjem ble vi lurt inn på et søndagsåpent kjøpesenter. Jeg aner ikke hvordan det skjedde. Det er et under at ingen av kortene våre har smeltet eller i det minste besvimt i løpet av helgen. Mulig det var de som lå og ropte på å bli sett mer. Noe var det i alle fall. Og kortene fikk kjørt seg atter en gang. Julekonserten vi hadde tenkt oss på rakk vi selvsagt ikke. Men julestemning klarte vi å finne likevel.  Sammen har vi pakket gaver og er nå enda et skritt nærmere julefred og tomme kontoer. God søndag!


lørdag 9. desember 2017

9. desember: Minner om juleminner

Etter dagens mentale treningsøkt på Nordbysenteret orker jeg ikke gjøre noe annet enn dette akkurat nå.


Av den grunn blir dagens innlegg en repetisjon av et innlegg skrevet i 2012:

Juleminner

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten.  Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten.

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spiset. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flattbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først?  Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.

Her er mormorhuset!




fredag 8. desember 2017

8. desember: Overveldenhet

Det er sent på kvelden av en dag full av overveldenhet. I starten på dagen har elevene mine gjennomført to strålende forestillinger og smeltet hjerter på rimelig mange mennesker. Det er lenge siden jeg har vært så glad for helg! Man tror alltid at man blir helt utladet etter sånne aktiviteter.


Sannheten er at selv om jeg tror jeg blir helt utladet, så får jeg energi av dem og blir merkelig kvikk og lett til sinns. Det passet bra til den heller dystre aktiviteten jeg skulle bytte til rett etter jobb. Operasjon vrake bilen min.

Samboeren hadde kjørt den hjemmefra og skulle møte meg på veien. På den lille tiden det tok ble han så begeistret for bilen at han begynte å tvile på hele vrakingen.  Og sånn gikk det. Fra å skulle dø blir nå bilen oppgradert og klar for et par år til på veiene. Overveldet.  Igjen. For de som lurer så har jeg altså et spesielt forhold til bilen min. Den har vært eid av den aller beste venninnen min og når jeg kjører den er liksom hun litt med.


Siste punkt på listen over overveldenhet i dag er forestillingen på Folketeateret. I mange måneder har vi gledet oss til Les Miserables. Det med god grunn. Timene fløy avgårde. Jeg har hatt gåsehud og tårer i øynene en haug med ganger. Bruken av lys var imponerende og sangere og skuespillere likeså. Detaljene var en fryd for øyet og jeg skjønner vi burde sett samme forestilling gang på gang før å få med oss alt. Litt av en dag har snart kommet til sin ende og julen er enda et hakk nærmere.
God helg!

torsdag 7. desember 2017

7. desember: Den største gleda ein kan ha, er å gjera andre glad

Været i dag er akkurat som det typisk er i Bergen. Slaps og regn og glatt. Julebilder med den lette glitrende snøen forsvant og igjen stod desember helt ribbet. Den vanlige bergenske novemberfølelsen har tatt over og juleferien virker langt, langt borte.

Det er i og for seg greit. Jeg har ikke fått alle julegavene i havn.  Jeg vet ikke engang hvor de kommer fra og hvilken havn de skal i. Da er det godt å ta frem en julegave som allerede er mottatt og som varmer veldig! Fint at noen har julegavene helt i orden!

Jeg vet de aller fleste ble overveldet av  glede. Ikke minst giveren selv boblet over av gleden av å gi. For de som kjenner meg godt eller eventuelt har fulgt godt med på det jeg skriver, vet jeg er over gjennomsnittet opptatt av slekten min. Eller sekten som jeg ofte kaller den fine gjengen jeg tilhører.


Slekten hadde allerede avtalt at vi skulle på Soltrand neste mammafeiring. Folk hadde skrevet seg opp på lister og rom. Vi satt nærmest allerede i spaavdelingen og nøt hverandres selskap. Hjernen bak det hele er den eldste av de svarte gamle tantene. Patriarken. Høvdingen. Hun har mailet frem og tilbake og styrt på med dette. Da hun fikk prisoverslaget skrev hun en mail om at hadde hun vunnet i lotto, hadde hun betalt hele regningen.


Da hun så setningen begynte hun å tenke. For å gjøre en lang historie litt kortere, endte hun opp med å bestemme seg for å spandere hele slekten på Solstrand, selv om hun ikke hadde vunnet i lotto. (Som hun forøvrig heller aldri spiller.) Litt fordi hun "rømte" fra din egen 70-årsdag, men mest fordi hun ville og fant ut hun kunne. Jeg forstod først ikke mailen som var sendt ut. Flere ganger måtte jeg lese den før jeg skjønte innholdet.

Jeg ringte sporenstreks til min tante og spurte om hun var riktig vel bevart. Det var hun. Hun hadde gledet seg sånn til å kunne sende mailen ut til alle hun var glad i. Det setter vi alle utrolig stor pris på og gleder oss stort til sammenkomsten neste november! Hurra for verdens beste svarte gamle tante!





onsdag 6. desember 2017

6. desember: Pynterier og sukkersjokk

Den store pepperkakepyntedagen kom like raskt som de andre dagene i desember. Jeg er aldri så veldig engasjert i denne pyntingen, så er glad den yngste avleggeren tar stort ansvar her. Det er hun som har blandet ulike glasurfarger og funnet frem alt som skulle brukes. Bonusdatteren var henrykt. Det finnes ikke noe mer stas enn en bonussøster som digger å gjøre slike ting! Jeg har brukt aller mest energi på å spise nonstop og pepperkaker full av glasur og søte dingser.

Mannen i huset har pyntet en tvangskake og jeg har brukt resten av energien på å sette sammen en pepperkakekirke. Jeg er på ingen måte er ferdig. Nå står alt til tørk. Forhåpentligvis har ikke alle vegger ramlet fra hverandre til i morgen da fortsettelsen følger.


For de som synes innleggene kan bli vel julete og idylliske, viser jeg klisset som egentlig regjerer. Vær ikke redd. Her er ingenting klart og ingenting på stell! Ha en fin  kveld!

tirsdag 5. desember 2017

5. desember: Pepperkakekjærlighet og teite busser

Dagen startet i full fart og har i grunnen ikke sakket farten før nå. Den yngste og jeg løp ut døren for å rekke bussen. Vi rakk den, men den "korresponderende" bussen hadde dårligere tid enn oss. Dermed hadde vi den rolige tiden før jobben begynner på perrongen på Bekkestua. Det førte til altfor varm kaffe to minutter før det ringte, med påfølgende oppdaging av glemte nøkler. 

Den glitrende julestemningen har i løpet av dagen tatt seg en god pause. Timene har hengt etter hverandre som sultne tigere og tiden har bare forsvunnet. Møter, utvilkingssamtale, lang lite korresponderende busstur hjem også. Så rett i bilen til IKEA. Alle vet hvordan IKEA er. Så det trenger jeg ikke utdype mer her i dag. Må man ha ting for å ferdigstillle badet, så må man det. Uansett hvordan bussene kjører i Bærum. 

Etter IKEA var det rett til henting av bonusbarn i bursdagsbesøk. Det var der hjertet mitt ble smeltet og kom litt tilbake til julefølelsen igjen. Hun hadde nemlig pyntet et kjempestort pepperkakehjerte som hun skulle ha med seg hjem. Uheldigvis knuste det før hun gikk og jeg forstod ikke helt hvorfor de skulle bruke så mye tid på å lappe det sammen. Vi skal jo pynte pepperkaker selv i morgen. Da hun kom ut med det ble jeg helt rørt. - "Mammaen til bursdagsbarnet sa jeg hadde laget det til en jeg var veldig glad i, og det har jeg jo, så vi måtte prøve å fikse det." 
❤❤❤

 


mandag 4. desember 2017

4. desember: Nissemarsj og juleglede

I dag har elevene mine gått i nissemarsj til eldresenteret i nærmiljøet. En god tradisjon som er helt ny for meg. Publikum nøt de overraskende konsertklare barna og vi hadde alle en fin stund. Da vi kom tilbake stod en håndfull foreldre klar med julegrøt og klementiner.



Skulle det bli mer julete enn det, måtte vi tatt en tur på Bærums verk. Så det gjorde vi. Min yngste avlegger har i dag vært min helt personlige assistent og fortjente et julehakaslepp. Det fikk hun. Da vi kom ned, bare sukket hun og måtte stå og nyte den veldige julestemningen som slår i mot deg der.


Etter besøk på Pannekakehuset og pepperkakeprodusering i heimen er alle ganske trøtte og klare for en rolig kveld. Julemusikken strømmer ut av høyt
alerne og jeg er helt sikker på det aldri har vært så høy julestemning her noen gang før.

søndag 3. desember 2017

3. desember: Første gang på Chateau Neuf

Dagen startet atter en gang med en forventningsfull frøken som skulle ha danseoppvisning i dag. Far og datter dro avgårde tidlig og lot meg ha litt alenetid på formiddagen. Alenetid har jeg skjønt er viktig. Det er i grunnen ganske nytt for meg siden jeg har vært alene i ca 100 år og har brukt aller mest tid alene med meg selv eller med avleggerene når de hadde tid. Jeg så for meg at om jeg noen gang fikk en kjæreste, så ville jeg være sammen med ham 24/7. Det vil jeg fremdeles stort sett. Bare ikke alltid. Uansett var det deilig med noen timer for seg selv på morgenkvisten.

Når tiden var der den skulle, tuslet jeg ned til banen i solen og den skinnende hvite snøen. Akkurat da tenkte jeg at akkurat det liker jeg bedre enn Bergen. At man kan ha snø og kaldt og sol og så er det sånn. Det regner ikke bort første natten. Det bare ligger der og glitrer og solen skinner. Ofte. Så ble jeg litt trist og litt glad. Det skal sies at det er lettere å ha flyttet. Men savnet etter familie og venner er stort. Spesielt nå i disse tider.


Forestillingen var full av barn og unge som danset julen inn. Noe av det var så godt formidlet at jeg gråt meg igjennom dansene. Det traff meg midt i magen. Ellers var det hauger av nydelige glade julebarn i all slags kostymer som rørte andre strenger sånn at tårene ikke behøvde å ramle ut mer. Meget god bruk av første søndag i advent.

Og nå? Nå henter jeg den yngste avleggeren på Oslo S. Her er hun! Nå måtte jeg gråte en skvett til. Snakkes i morgen!



lørdag 2. desember 2017

2.desember: Julegaveverksted

Dagen startet med en forventningsfull bonusfrøken som bare lurte på når vi skulle dra. Hun trippet utålmodig og ville komme seg avgårde til det forlengesidenavtalte juleverkstedet.

Det varmer både hjertet og sjelen siden hun gleder seg sånn til å dra til mine venner og deres barn. Vi gledet oss alle tre og det gjør meg bare enda gladere.

Jeg hadde ikke tenkt å lage så mye julerier, men måtte prøve meg litt. Kan noen gjette hvem som overrasket meg med sine kreative og til nå helt skjulte sider?


Jeg har strikket og laget julepynt, pratet og drukket kaffe, spist rundstykker og pepperkaker. Og det viktigste av alt? Jeg har tilbrakt hele dagen med mennesker som bety masse for meg! I morgen kommer min yngste avlegger og jeg gleder meg stort. Måtte desember bli full av familie og gode venner.

Helt til slutt vil jeg bare si at jeg har fått lov å avsløre hvem som plutselig viste seg å være den mest kreative av oss i dag. Jeg vet ikke om det var meg eller han som ble mest overrasket over det. Det er i alle fall mer enn i orden for meg. Hurra for nye fine sider som stadig dukker frem!









fredag 1. desember 2017

1.desember: Så var vi der igjen.

Årets julekalenderblogg har startet. Selv om jeg kanskje ikke skriver så mye for tiden, er jeg opptatt av tradisjoner. Det er vel i og for seg ikke sant. Jeg er opptatt av NOEN tradisjoner. Spesielt de jeg liker, noen jeg behøver, mange jeg elsker og noen jeg føler jeg må holde. Julekalenderen er vel en blanding av alle dem. Da sier det seg selv at jeg kjører på i år også!

Desember måned ser jeg alltid frem til. Når den helt plutselig dukker opp(for det gjør den alltid), viser den seg likevel å ikke være så enkel. Sammen med alle tradisjonene, varmen og lysene gjemmer savnet og sorgen seg i mange krinker og kroker. Jeg blir så inderlig myk i hjertet på denne tiden. Innimellom julestress, pepperkaker og kalendere i alle fasonger må vi huske å ta vare på hverandre. Vi vet nemlig aldri hva morgendagen bringer.


søndag 12. november 2017

Høydepunktet i året!

Den kanskje viktigste dagen i året er over. I går samlet hele s(l)ekten seg for å feire deg igjen, mamma. Vi snakket ikke så mye om deg denne gangen, det var så mye nytt som hadde skjedd.
Flere nye mennesker har våget seg inn i slekten og de måtte tas godt imot.
En skål på kvelden fikk du selvsagt og jeg vet du dukker ofte opp hos mange av oss som var samlet i går. En av de svarte gamle tantene sa en gang at du var limet i familien, mamma. Og det er du faktisk fremdeles.
Det er i ditt minne vi samler så mye av slekten vi klarer. Hvert eneste år.

Jeg vet du gjerne ville vært med. Hilst på barnebarna dine og på min fine mann fra den andre siden av fjellet. Du ville likt ham. Det vet jeg. Du ville vært stolt av dine barnebarn og også av meg som har våget og flytte langt avgårde. Du ville elsket å høre alle historiene vi delte i går. Jeg har ledd masse, klemt masse, grått litt og kjent på hvor heldig jeg er som har alle disse menneskene å høre sammen med.

Ungene løp rundt. Noen tegnet. Noen hjalp til på kjøkkenet. Noen løste en gåte jeg hadde fått med meg fra jobben. Utlodning gikk av stabelen. God og som alltid alt for mye mat ble satt frem. Vi var samlet og sammen. I alle aldre. Litt utpå kvelden gikk de tørste på dr. Wiesner og brukte mange timer på å drikke seg utørste. For en gjeng! For en familie! Og den er min! Jeg hadde det så kjekt at jeg har glemt å ta bilder Neste år skal hele gjengen på Solstrand.  Jeg gleder meg allerede!

torsdag 2. november 2017

Å ta rotta på november

November er den lengste og tyngste måneden jeg vet om. I morges tok jeg en skjermdump av et dikt jeg ramlet over og viste det til kjæresten.

Det er skrevet av Henrik Nordbrandt og lyder som følgende:

Året har seksten måneder: November, desember, januar, februar, marts, april, maj, juni, juli, august, september, oktober, november, november, november, november.

Akkurat sånn føles det, tenkte jeg.

Og så kom jeg på jobb.

Der var det pyntet med nydelige høstfarger. Det var musikk på anlegget. Det var fine glass og twist til å forsyne seg med. Jeg skjønte absolutt ingenting.


Så oppdaget jeg plakaten.


Jeg har altså da en kollega som i "alle år" som hun sier det har hatt tulletirsdag og tøysetorsdag i hele november. Da skal vi altså tulle litt ekstra, kose oss litt ekstra og gjøre hverandre litt ekstra glade.  


Jeg kjenner at november allerede er litt lettere å leve med. Mulig jeg kan korte året ned betraktelig, samtidig som jeg blir mer og mer begeistret for kollegaene mine. To dager ut i november allerede og det nesten uten at jeg har merket det! Det lover godt for resten av måneden!







søndag 22. oktober 2017

Frustrert frue!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg så for meg at det skulle bli. Planen var vel i grunnen at jeg skulle skrive morsomme blogginnlegg om de store omveltningene i livet. Det var før jeg innså hvor mye omveltningene inneholdt og hvor lite morsomt det egentlig er. Det finnes ikke morsomt at jeg er dødssliten etter hver eneste arbeidsdag. Eller at jeg ikke kjenner noen jeg kan henge med.

Ikke særlig imponerende eller morsomt at jeg ikke har vært på Elixia en eneste gang siden jeg flyttet. (Jeg har stått utenfor og sett inn. Litt usikker på om det teller.)

At jeg savner frøknene mine er ikke så hysterisk festlig det heller. Selv om jeg nok kunne vridd noen artige setninger utav akkurat det temaet. Som at de synes jeg kommer for ofte til Bergen. At de nesten ikke merker at jeg faktisk har flyttet. Saken er at jeg merker det. Veldig. De har alltid vært rundt meg. Nå er de det ikke. Meget stor forskjell!

I Bergen behøvde jeg faktisk bare gå ut døren hjemme for så å bumpe borti noen jeg kjenner. Jeg ante ikke hvordan jeg hadde det i byen min - før jeg forlot den.
Aldri i hele mitt liv har jeg bodd noen annen plass enn i regnbyen. Der bor de fleste jeg kjenner. Der venter alle fjellene tålmodig hver eneste dag. Like lykkelig hver gang jeg drar meg opp på et av dem.

Der kjenner jeg alle gater, alle kafeer, alle snarveier og alle butikker. (Nå er jeg helt sikker på at bestevenninnen rister febrilsk på hodet. Det er nemlig hun som vet alt dette.)
Utfordringen er at jeg ikke har henne her heller. Så nå strikker jeg, pusler jeg og går jeg på turer. Jeg prøver å puste rolig inn og ut og ha tålmodighet. Problemet (og ja, det ER et problem) er at jeg ikke eier akkurat det!


Jeg vil kjenne alle. Jeg vil vite hvor ting er. Jeg vil ha et nettverk. Jeg vil være opptatt oppetter ørene. Det bare fungerer så dårlig når jeg er SÅ sliten. Humøret svinger opp og ned og min aller beste halvdel klarer knapt følge med i svingene. Heldigvis slipper han ikke hånden min. Så om noen dager er litt berg- og dalbane, så er det overraskende greit å ha noen å sitte i vognen med. Hvordan det er å være i et ordentlig og solid forhold etter å ha vært supersingel ca for alltid? Det kan jeg snakke om en annen gang!

søndag 24. september 2017

For en fest! Heia Bergen!

Denne søndagen kjenner jeg det godt i bergenshjertet. Det har i over en uke haglet inn snapper fra glade breiflabber med store glis og høy festfaktor. Jeg har sett barn lage supporterutstyr med stor iver og stjerner i øynene



Min yngste har jobbet i pølsebod og fått en ny erfaring i arbeidslivet. Den eldste har opplevd sykkelmesterskapet som student på praksisskole. Folk har karret seg på Fløyen, pyntet med sykler i mange av byens gater og laget tidenes fest. Folk  har hatt norske flagg malt i ansiktet i flere dager. Jeg har sett kaker bli solgt utenfor Garage og hørt om alle menneskene som snakker med alle.
Det har blitt delt tusenvis av bilder på facebook. Bilder i og av rein glede.



Her på Østlandet har uken bare vært ganske vanlig. Jeg har blitt et foreldremøte eldre og hatt en forholdsvis rolig helg med en håndballcup. I dag har vi truffet gode venner og løpt Schjongstesten for første gang. Bonusfrøkenen vant premie på startnummeret og var strålende fornøyd. Vi var happy for godt selskap og synes dagen har vært fin.

Men jeg innrømmer det. Jeg har gått glipp av noe. Og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde forstått tidligere at det var denne helgen jeg skulle dratt til Bergen.  Det må virkelig ha vært tidenes opplevelse! Bergenserne kan virkelig lage fest!

Vel blåst!





søndag 20. august 2017

Den yngste avleggeren er 18!

I dag har den yngste knotten blitt voksen. Hun kan herved bestemme helt over seg selv. Hun skal bli kjent med frustrasjoner over valg som skal taes og middager som skal lages. Rot som må ryddes og retninger som skal finnes.

Kjære frøken fryd! 

Du skal nå stå på egne bein. Heldigvis vet jeg de er sterke. De har gått både her og der i livet allerede. Du er sterk og sta. Det er gode egenskaper å ha med seg videre. 


Selv om du nå skal bestemme over deg selv er du ikke alene. Husk det. Det er mange rundt deg som vil hjelpe og støtte om du trenger det. Det å bli voksen kan ta litt tid. Jeg er 42 og tror snart jeg nærmer meg noe. Det er veldig greit med hjelp underveis! 


Det er rart å bo i en annen by på sånne dager som dette. Jeg kjenner det langt inn i hjerterøttene. Jeg er stolt over både deg og den eldste avleggeren. Dere er fine og tar så godt vare på hverandre at hjertet mitt nesten sprekker. Jeg gleder meg til neste helg. Da er det min tur å få være med på feiring! 

Gratulerer masse med dagen! ❤



tirsdag 27. juni 2017

Hjemme

Jeg er hjemme. På en helt annen plass enn før. Det er rart og ikke helt virkelig ennå. Alt må pakkes ut av bilen og jeg må kvikne litt mer til.

Siste uken har vært intens. Og veldig mange ting var siste gangen.  Siste gangen jeg hadde elevene mine, siste sommerlunsj på jobben. Siste natt i sengen hjemme, siste natt før jeg bor helt uten min yngste frøken fryd.

Innimellom der har min aller beste venninne giftet seg og jeg har vært forlover. For et bryllup! Følelsene satt løst og tårene spratt ut i tide og utide. Noe så vakkert. Når så nært og ekte. Både bruden og jeg har egentlig bare lyst å gjøre det en gang til. Med en gang!

Brudeparet med forlovere 💚

Det er ikke så lett å forlate sin beste venninne.
Vi har lovet hverandre venninnetroskap og har allerede flere møter avtalt. Tradisjoner har vi i fleng, så dette går nok bra! 

Ikke så lett å dra fra avleggeren mine, den eneste byen jeg har bodd i eller leiligheten min heller. Heldigvis er ikke Bærum så langt unna og heldigvis flytter jeg fordi jeg ønsker det.

Nå gjenstår det å se hvordan samboertilværelsen blir. Heldigvis skal jeg bo sammen med verdens fineste mann, så det går nok bra det også.

I can do this!