torsdag 24. desember 2020

23.desember: Dagen før dagen

Plutselig er vi her igjen. Vi er kommet til dagen der alt skal være ferdig og skinne. Gavene skal være pakket ferdig og pinnekjøttet skal være lagt i vann. Nå er pinnekjøttet faktisk i vann, men ellers er ikke ting helt som jeg skulle ønske. At det er som det pleier er en ganske annen sak. Det er vel ikke akkurat helt uvanlig at vi ikke er helt i rute på lille julaften. At det har blitt jul hvert eneste år uansett er helt sikkert. 

I dag har begge frøknene vært på jobb mens vi har levert julegaver og prøvd å komme i mål med andre viktige ting. Som å gå på Lyderhorn. Det er veldig mye viktigere for meg med en tur på favorittfjellet med bestevenninnen enn at alt nødvendigvis klappet og klart nå i kveld. Jeg gleder meg til i morgen med pinnekjøttlukt i hele huset og fint dekket julebord. Det blir så bra! 


Nå er det natten. Gleder meg til en fredelig morgenstund i morgen tidlig før de andre våkner. Da tror jeg julestemningen er helt på plass og at det stråler jul her hjemme også. 


onsdag 23. desember 2020

22.desember: På plass!

 

Veien var like lang som den pleier. Noen steder var det glatt over fjellet, men aller mest var vi bare på vei til riktig sted. Vi hadde til og med fått tilbud om overnatting på veien om føreforholdene skulle være utålelige, men føret oppførte seg overraskende godt! Timene gikk fortere enn forventet og plutselig var vi fremme. Når man endelig er fremme på en plass man har lengtet lenge etter får man ikke tid til å skrive adventsinnlegg. Sånn er det og må det nesten være. Bittelillejulaften ble avsluttet i riktig by. Endelig er jeg hjemme! 





mandag 21. desember 2020

21. desember: Rocky Road og roadtrip!

I morgen skal vi kjøre over fjellet. Det virker som det blir jul med ungene. Det gleder jeg meg til! Dagen i dag har inneholdt en hel haug av ulike elementer. Selv om min ferie har startet så måtte min mann likevel tidlig opp på hjemmekontor. Da blir det liksom ikke helt ferie likevel. Jeg prøvde å ligge litt lenger, men fant raskt ut at å ligge og tenke på alt som måtte fikses før dagen var omme var dårlig bruk av tid. Det var bare å komme i gang med klesvask og pakking og siste planlegging. Jeg skrev til og med et litt forsinket julekort innimellom slagene. 

Jeg har fått gått meg en lang tur i sol på den korteste dagen i året. Det var lenge siden jeg hadde sett henne. Kan faktisk ikke huske sist. Det gjorde godt for et julehode som snart er på vei til Bergen. Før middag fikk jeg endelig laget julesnopet jeg har hatt på listen i ukesvis. Det måtte lages i dag ellers hadde det ikke blitt gjort. Her kommer oppskriften:

Rocky Road 

300 gram mørk sjokolade (jeg bruker Freia melkesjokolade).

I pose karamell, Dumble

1 håndfull marshmallows, mini

2 dl Peanøtter, eller andre nøtter

Hakk opp sjokoladen og smelt den i vannbad.

Bland inn resten av ingrediensene og trykk 
blandingen ut i en firkantet form (20x20) kledd med bakepapir.

La sjokoladen stå kaldt til den stivner,
og skjær den opp i biter før servering. 


Så enkelt og så digg! I morgen er det bittelillejulaften og vi skal på roadtrip! Hurra! 


søndag 20. desember 2020

20.desember: Stjernestøv

Fra jeg var liten har julekalendere på TV vært viktig. Jul i Skomakergata ble sendt første gang i 1979. Jeg har alltid tenkt at den ble sendt hvert eneste år etter det. Den sitter spikret i minnet. Det viser seg at det ikke var helt sånn. Den ble sendt først i 1979 deretter i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998 og 2003. Det ble jeg ordentlig overrasket over. Mine egne barn har faktisk også vokst opp med denne skomakeren og tøffelen hans. På den tiden da frøknene satt klistret til julekalendertv var det flere serier som fenget dem. Amalies jul, Vertshuset den gylne hale, tydeligvis Jul i Skomakergaten og ikke minst kalenderne om Blåfjell og Månetoppen. Det er nok sistnevnte som har satt dypest tradisjonsspor i dem. Det er den som må sees og ikke minst at musikken må høres. 

Jeg har sett alle, flere ganger. Det er først i de senere år at det har kommet serier jeg bare har sett bruddstykker av. Jeg har ikke satt meg ned og fulgt en eneste TV-kalender på mange år. 

I år bestemte jeg meg for å gjøre en innsats. Min mann trodde nok at jeg spøkte med en gang, men ble fort hektet. Sammen har vi sett hver eneste episode i fullt alvor og interesse. Like skuffet hver gang en episode er ferdig og fryktelig spente på hvordan det skal gå! En god og spennende historie med nydelig musikk og herlig humor. Helt uten noe barn til alibi. Ingen av dem har vært interesserte. 

Det skal jeg jammen gjøre neste år også! Jeg koser meg glugg ihjel med årets NRK-satsning og ser frem til hva de finner på videre. Om dere ikke har sett den? Ja, da kan dere bare sette i gang! Nå kan dere se 20 episoder etter hverandre! 





lørdag 19. desember 2020

19. desember: En deilig julemorgen?

 Her kommer det faste og viktige repriseinnlegget som dukker opp hvert år:


Nå er det julemorgen -
alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!


Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogramDe satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...


fredag 18. desember 2020

18.desember: Rampete nisser!

Da mine barn var små fantes ikke rampenissen. Sånn jeg har forstått det ble den amerikanske boken «Elf on the Shelf» utgitt i 2005. I den ble man presentert for alver utsendt av nissen for å sjekke om man hadde vært snill eller ei. Sakte men sikkert snek rampenissen seg inn i de norske hjem også og har siden rundt 2010 blitt mer og mer populær. Rampenissen finner på mye ugang i løpet av natten som barna oppdager om morgenen. Det er rasende festlig! Jeg får snapper fra flere rampenisseboliger der de merkeligste sprell er funnet på. All ære til kreativiteten rundt om kring! Blå melk, leker rotet utover på lekerommet, akebakke i stuen og isfiske i toalettet er bare noen få eksempler. Det er så gøy! 

Jeg har også blitt presentert for en annen nisse denne adventstiden. Han heter Knut Nisse og er en liten skøyer han også. Han blir aldri sett. Likevel er det lett å se at han har vært på besøk. Han finner på mange sprell. En køntrikonsert, et helt luciatog med bamser, ulike rebuser som ungen må løse er bare noen eksempler. Knut nisse er en sosial fyr som også er veldig glad i mat, både kaker og annet snaks. En kveld hadde han en venninne på besøk og da var jeg så heldig å kunne bidra med Yatzi-terninger som de kunne kose seg med. Jeg blir helt forelsket i alle de små detaljene som dukker opp hver dag. Forhåpentligvis dukker det opp noen barn en dag som jeg kan få lage sånne ting til? Det kan sikkert vært lurt å allerede nå samle litt på bittesmå ting? Det tror jeg bare rett og slett at jeg må. (Jeg må presisere at hverken jeg eller ungene har noen bittesmå barn på vei nå,sånn at det ikke blir noen misforståelser her.)



Håper dere har en fin fredagskveld! 

torsdag 17. desember 2020

17.desember: Det nærmer seg!

I morgen etter jobb er det juleferie. Det kjennes nesten uvirkelig. Denne høsten har vært lang og skuldrene har vært høye. Tanken om viruset har lagt fremme i pannebrasken i all planlegging og gjennomføring av undervisning. Elevene har blitt supergode på håndvask og snakker med lengt i stemmen om sommerferien de egentlig skulle på og hvor mye de gleder seg til vi kan slippe å tenke på det hersens viruset hele tiden. Dessverre er vi ikke helt der ennå. Det kan fremdeles ta lang tid før vi er tilbake til normalen. 

Det har heldigvis ikke satt noen bremse på julestemningen og juleforberedelsene hos oss. Vi har trukket kalender og de har fått lest julefortellinger i skinnet av tente stearinlys. De har hatt hemmelig nissevenn og sydd filthjerter. I dag har de til og med fått en innføring i lysets viktighet i julen i gamledager og fått dyppet egne stearinlys. Det gikk veldig fint for elevene. Det gikk ikke like veldig fint for meg. Uansett hvordan jeg dyppet ble mitt lys bare lenger og lenger. Til slutt måtte jeg gi opp og har laget trinnets tynneste julelys som trengte støtte for å kunne stå oppreist i lysestaken. Jeg ledd ganske mye av det i dag, så det er helt greit. Jeg overlever. 


I løpet av dagen har jeg fått en snap med bilde av et kort til den yngste avleggeren min. Hun hadde fått det på skolen og jeg skjønte det hadde gjort inntrykk. Litt senere måtte hun ringe for å lese kortet høyt for meg. Det var langt og det inneholdt ting som de andre i klassen hadde sagt om henne. Hun tok til seg alt det positive som stod der og ble dypt rørt over det som var skrevet. Lærerne hadde hatt det som en aktivitet og alle hadde skrevet positive ting om de ulike klassekameratene. Jeg har vært med på lignende til elever og ser hvordan de skinner opp når de hører ordene om seg selv. Det å høre min yngste frøken med gråt i stemmen lese alle disse fine tingene gjorde godt langt inn i hjerteroten. Jeg hørte at hun er trygg på seg selv og at hun visste at de skrevne ordene var ekte og velmenende. Det er julegave nok for meg. 




Jeg gleder meg så helt vanvittig til å se ungene igjen. Går alt etter planen er det bare fem uendelig lange dager igjen. Det nærmer seg! 

onsdag 16. desember 2020

16. desember: En luke her og en luke der

Hva man har fått i kalenderen er alltid et populært tema i desember. Jeg har fått dusjsåpe med olje i. I år har jeg nemlig flottet meg med en kalender full av ting jeg ikke pleier å bruke. Nå må det vel sies at jeg bruker dusjsåpe til vanlig. Dagens dør var en luke jeg kunne kjenne meg igjen i. En av de andre lukene derimot, hadde serum i seg. Det serumet jeg kjenner til har jeg fra Serum Serum som Pelle Parafins Bøljeband spilte i sin tid.  Husker dere den? Jeg regner ikke med det er sannhetsserum jeg skal smøre i ansiktet, men det lukter godt og virker kanskje for noe? Ikke vet jeg. Jeg får i alle fall prøvd ting jeg aldri hadde fått om jeg hadde kjøpt en sjokoladekalender. Blir spennende å se hva som dukker opp i de neste lukene. 

Min egentlige kalender er denne. Adventskalenderbloggen. Det å kunne produsere tekst hver dag i ventetiden er som å åpne en luke i meg selv. Noen luker er fra fortiden, noen er ting som skjer akkurat nå eller drømmer og tanker om ting som skal bli. Selv om kreativiteten på ingen måte alltid er på topp må jeg si meg fornøyd med at jeg nesten hvert år i over 10 år har klart å skrive 24 innlegg i desember. 

Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen at jeg reflekterte rundt det å skrive. Jeg var overbevist om at det kunne skrives fortellinger om absolutt alt. Eksemplet jeg brukte for meg selv var en historie om en blyant. Tenk alt den kunne oppleve fra den var i blyantboksen til den var spisset ihjel! Jeg skrev aldri en sånn fortelling, men jeg mener det kan skrives noen ord om det meste. Artig at det har fulgt meg gjennom hele livet. Adventstiden hadde vært annerledes om jeg ikke hadde denne oppgavene hengende over meg hver dag. Jeg mener annerledes og ikke mindre slitsom eller mer avslappende. Jeg tror at jeg på grunn av at jeg deler glimt fra livet, legger mer merke til hva som skjer rundt meg enn jeg hadde gjort om jeg ikke gjorde det.  


Sånn ta jeg vare på adventsminnene mine. Hvordan tar du vare på dine?



tirsdag 15. desember 2020

15. desember: Med hevede skuldre og litt for korte bein

I dag har jeg løpt etter meg selv overalt. Helt fra jeg skulle bli kjørt til jobb har jeg vært litt hengende etter og virkelig strevd med å nå meg selv igjen igjen. Det er mulig det bare er meg som har det sånn, men når dagen min først er sånn blir liksom alt litt på halv åtte. Jeg rakk ikke slappe av med kaffekoppen min før inspeksjon. Da jeg var ferdig med inspeksjonen hadde jeg glemt iPaden på kontoret og måtte opp for å hente den. Da jeg kom ned igjen hadde jeg glemt resten av utstyret jeg trengte til timen oppe og måtte løpe opp igjen. Skjønner dere greien? Sånn har nå dagen gått. 

Helt på slutten av arbeidsdagen fant jeg meg heldigvis igjen og fikk øvd litt mer med det nyfødte husbandet på jobb. Det hjalp virkelig på en heller flokete dag. Det er så godt å få lov å leke med musikk! Dagen var nesten helt i orden igjen og jeg var omtrent i mine egne fotspor da jeg ble så forskrekkelig trøtt etter middagen. Før jeg fikk middagen servert (ja, for jeg gjør ofte det) perlet jeg en halv alv. Jeg ble bedt om å rydde vekk lekene før mat og ble omtrent like snurt som en tiåring. Perling tok litt lengre tid enn jeg hadde tenkt. Alle julenissene og englene jeg trodde jeg skulle få laget i dag må nok stille seg i perlelkø. Det er mulig de må stå der en stund. Jeg manglet nemlig plutselig all verdens av tid. Jeg som hadde så mange planer om hva vi skulle få gjort i løpet av dagen!

Søvnen fanget meg i omtrent en halvtime. Jeg våknet og var så groggy som man kan klare å bli etter en middagslur. Krefter ble mobilisert og en tur til Sandvika senter ble resultatet. Det meste av det vi hadde planlagt ble handlet i en fei uten for mye mennesker rundt ørene. Da vi kom hjem så jeg hvor høy oppvasken var blitt og at jeg ikke hadde satt på noen maskin med klær. De innpakkede gavene fra her om  dagen lå fremdeles på bordet og den halve alven ropte på å bli perlet ferdig. Jeg kjente skuldrene heve seg. Hvordan i alle dager skal jeg bli ferdig med alt?! 

Da kom jeg på at denne følelsen også hører til i denne førjulstiden. Den sniker seg faktisk innpå hvert eneste år og det har aldri skjedd at julen ikke kommer uansett. Flaks! 

Håper DU har hatt en fin dag! 




mandag 14. desember 2020

14.desember: Juleverksted

I dag har flittige barnehender skapt julepynt og julekort i timesvis. Perlemotiver fra den store verdensveven har blitt studert og perlene plassert på riktig plass og strøket, klar til bruk. Om de skal limes på julekort eller henges på trær vet ikke jeg. Kreativiteten har uansett boblet frem og inspirert meg til å låne med meg et stort perlebrett hjem sånn at jeg også kan lage litt større motiver hjemme. Det er så utrolig mye kult man kan lage! 

I høst har elevene jobbet med å sy sine egne dukker på kunst og håndverker, det så vi gode resultater av i dag! De sydde julehjerter med vakre sting så det sang etter. Spilleliste med ønskesanger hadde en lærer fikset, julestemningen stod i taket. Det er fint med sånne annerledesdager. Det skaper minner de kan ta med seg videre i livet. Julekurver og julelenker, glitter og stjerner, filthjerter og julegavedrømmer. Jeg husker det godt ennå. Gjør du? 




søndag 13. desember 2020

13.desember: Målet er nådd!

I dag var dagen da jeg klarte årets mål for trening og turer. Jeg har ikke oversikten over hvor mange år jeg har vært facebookplager og lagt ut treningsmål og dokumentering underveis. Mange ganger har jeg tenkt at jeg skal droppe det, men har kommet frem til at det er nødvendig motiverende for meg å ha målene på denne måten. Slik unngår jeg skippertaktrening. For å nå målet må jeg planlegge allerede fra januar. Hvor mange økter må jeg ha omtrent hver måned? Hver uke? 


Noen ganger hater jeg det. Spesielt når regnet plasker og jeg har vondt i viljen. Jeg vet at jeg ikke kan la det være. Ikke for mange dager i alle fall. Da kommer man på etterskudd og det blir fort stress. Selv om jeg påfører meg selv stress har jeg kommet frem til at dette er positivt stress som gir meg bedre livskvalitet og helse. Så da fortsetter jeg. Sorry til alle dem som kanskje tenkte at det var over. Det blir Facebook-plaging i 2021 også! Jeg er ganske fornøyd med innsatsen for i år selv om jeg måtte bytte ut spinning med turer i skogen. Håper at jeg snart får sjansen til litt gruppetrening! Det kjenner jeg at jeg savner. 

Julemannene ble født i dag. Først laget jeg noen monstre av noen kaker. Jeg mente å huske at de ikke skulle være tynne sånn som pepperkakene. Problemet var at jeg nok tok litt lite i når jeg kjevlet dem ut. De ble rett og slett for tykke. De var omtrent tredoble av sin vanlige størrelse.  Jeg fikk mer dreisen etter et brett eller to. Bakemester Stølen stod til tjeneste og kastet brett etter brett inn og ut av ovnen.


I dag har vi vært produktive og effektive. Vi er omtrent ferdig med julegaver, julebakst, sending av julepost og pakker OG har klart målet på 200 treningsøkter. Tenker vi sier oss fornøyd med dagens innsats. God natt! 

lørdag 12. desember 2020

12. desember: Julemanna

Det har vært en lat og deilig lørdag. Vi har sovet lenge og hatt sen og lang frokost med stearinlys og julemusikk. Litt julegaverelaterte diskutering har forekommet som seg hør og bør når vi har kommet til midten av adventskalenderen. En tur i nabolaget har vi klart å gjennomføre.  

Vi bestemte oss for å støtte en lokal restaurant og hentet ferdig rykende varm nydelig middag. Etter en videosamtale med ungene ble jeg inspirert til å lage Julemanna. Hvite litt tykke kakemenn (og damer) som visstnok blir kalt mye rart. Kjært barn har mange navn. Disse barna kan visst hete gøttekælla, spekulasi, kakemenn og julemanna. Tidligere var kakemenn en vestlandstradisjon men nå har det visst begynt å ta seg opp på Østlandet også. Jeg ante ikke at det var en vestlandsgreie? Jeg visste heller ikke at sjokoladeracketen fra Minde sjokolade var et bergensfenomen. Det lærte jeg på Lysfesten som man digitalt kunne følge i år, uten at det har noe med dagens deigsetting å gjøre.

Her er jeg i ca 1977 på kjøkkenet til mormor.

Det er mange år siden jeg har laget den deigen sist. Jeg husket lukten fra da jeg var liten. Egentlig tror jeg ikke vi bakte så veldig mye julekaker hjemme, men akkurat disse pleide vi å lage til jul. Resten av julebaksten foregikk på landet hos mormor og morfar. Med syv unger og hauger med barnebarn og oldebarn kan jeg ikke engang forestille meg hvor mye julekaker som er bakt i mormorhuset i årenes løp. 

Barndomsminnene strømmer på. Jeg er heldig! 

Her er det baking med mormor og to av mine fettere  på slutten av 80-tallet. 


fredag 11. desember 2020

11. desember: Juleminner

Det er noen år siden jeg skrev dette innlegget, men kjører en reprise i år. Disse minnene er så gode å se tilbake på og gir meg skikkelig julestemning. Håper dere får det også! 

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten.  Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten. 

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spises. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flatbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først?  Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.



torsdag 10. desember 2020

10. desember: Vi hakke tid for vi må....

Man kan si mye om læreryrket, men man kjeder seg virkelig aldri på jobb. Noen ganger er det rett og slett litt voldsomt innholdsrike dager som kan ta pusten fra en hvilken som helst superhelt. Jeg kommer som oftest tidlig på jobb. Da nyter jeg stillheten før dagen bryter løs. Halvtimen fra halv åtte til åtte er den lengste på hele dagen. Etter det er det to blunk og så er dagen over. Dagene flakser i vei. Det er nesten alltid snart helg og selvsagt alltid noe man ikke rakk eller virkelig burde gjøre ferdig. 

I flere uker har vi prøvd å samle en liten gjeng for å øve inn noen julesanger på jobb. Det er ikke lett å samle alle innimellom sykdom, møter, for lange eller for korte dager eller av helt andre grunner. Det står ikke på viljen. Det er bare så mye som skal gjøres på alltid litt for kort tid. 

I dag gikk det. Vi var riktignok bare tre stykker, men vi hadde bestemt oss. Vi vandret hele veien ned i den store forsamlingssalen og bare satte i gang. (Selvsagt med god avstand og skikkelig rene hender!) Det funket kjempebra! Fantastisk å kunne øve på noe sammen uten å måtte lære vekk alle mulige greier samtidig. Vakkert ble det også! Nå gleder vi oss bare til å få flere med og til å oppfinne mer tid til å få gjennomført mer øving. 

Hjemme ventet digital kafé og pepperkakedeig. De besøkende på kaféen fikk høre den ene ferskt innøvde sangen og var fornøyd med det. Nå er kaféen over og kakene bakt. Den tiende dagen i desember nærmer seg slutten. Min har vært fin, har din? 


Litt usikker på om julen egentlig er det
som står i fokus hos Bonusdatteren? ❤️ 


onsdag 9. desember 2020

9. desember: Jeg ser Bergen i det fjerne!

I går visste jeg lite om alt. I dag vet jeg litt mer om litt. Det er fremskritt! 

Bærum kommune har bestemt seg for at jeg får juleferie fra neste fredag. Da har en av de tusen tingene falt på plass. Nå er det bare resten igjen! Det er også avklart at nesene våre kan rettes mot Bergen den 22. på morgenen. Det er faktisk bare helt fantastisk! Jeg skal vaske hender og holde avstand så det svinger etter frem til avreise. Nå gjenstår kjøping av seng til leiligheten i Bergen og innkjøp av en drøss med julegaver. Ikke en hel drøss. Det er å overdrive noe voldsomt. Innkjøp av de vanskelige julegavene, da. Det blir mer riktig. Vi får legge noen hoder i julebrus og ta noen avgjørelser. 

Sent i går måtte jeg på tokt på Sandvika Storsenter, med svart munnbind og lister over hva jeg skulle ha. Det aller viktigste var selvsagt juleøredobber. Har man startet en konkurranse er det bare til å legge seg i selen for å klare å kjøre løpet helt ut. Sånn ble jeg eier av en ny gjeng med øredobber som nesten ikke kan vente på å få vise seg frem. 

Til middag har vi hatt nissegrøt så dagen må vel sies å være innafor sånn juleforberedelsesmessig? 

Håper dagen din har vært fin! 





tirsdag 8. desember 2020

8. desember: Juletre, eller ikke juletre? Det er spørsmålet!

 I år skal vi ikke ha juletre, tror jeg. Vi skal dra til Bergen, tror jeg. Jeg starter juleferie den 22. desember, tror jeg. Det er skrekkelig mye tror jeg, for tiden.

Dette er ikke året for spikrede planer. De fungerer nemlig ikke. Alt kan skje helt plutselig og endre på alt det man har planlagt. Det er god trening. Det er greit å øve seg på å ta ting som det kommer. Problemet er at det begynner å bli litt slitsomt. Det er helt umulig å planlegge noe som helst. Jeg drømmer og håper veldig mye for tiden. Samtidig prøver jeg å ikke ha så høye forventninger om hva som skal skje. En realistisk drømmer? Jeg innser at fallhøyden blir stor uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Om jeg ikke kommer meg til byen mellom de syv fjell vil jeg bli dypt skuffet og skikkelig lei meg. Jeg må bare innrømme det. 

Det er mulig det er året for å ha juletre uansett. Om vi blir værende her hele julen vil noe annet bare være trist? Jeg får ta det opp på familieråd. Kanskje vi får avklart det noenlunde samtidig med at kommunen faktisk bestemmer seg for når vi skal ha ferie. Da har vi jammen kommet langt på planleggingen vi ikke har noe kontroll på! 

I mellomtiden i den regnfylte byen driver jentene mine med juleforberedelser til julen vi forhåpentligvis får ta del i. Jeg hører rykter om pinnekjøtt og ny dessert av året. Juletreet har kommet i hus og pepperkakehusene er pyntet. Jeg ønsker så sterkt å få være der sammen med dem at jeg lurer på å koble inn høyere makter! 





mandag 7. desember 2020

7. desember: Manda’ morra blues

Mandager er ikke alltid de beste, selv i desember. De inneholder gjerne litt hyggeligere musikk og en liten god matbit i form av for eksempel en pepperkake. Likevel er det ikke sikkert dagen viser seg fra sin beste side. Sånn var det i dag. Det regnet da jeg skled over den isete plassen på skolen og hodet  mitt hang tungt og  slang på toppen av kroppen. Det ville liksom ikke feste seg helt. Det kan være utfordrende å gjøre et stykke arbeid med hodet sånn hengende. Så det var jammen godt jeg var så tidlig ute at jeg fikk stivet det godt nok opp før klokken ble kvart over åtte. 

En gammel julestjerne jeg hadde med meg hjemmefra ble hjulpet opp i vinduet på kontoret av vaktmesteren. Han fikser det meste og lyste bokstavelig talt opp min morgen i morges. Den ene kollegaen etter den andre ramlet inn dørene og dagen begynte etterhvert å ta en meget hyggeligere form. En har tatt med seg strikketøyet jeg hadde rotet til, hjem for å fikse. En annen kom med en pose fylt av ferdig oppkuttede emner som skal bli bordkort til bryllupsfesten vår (som jeg etterhvert ikke aner når blir). Jeg er så heldig! Dager kan starte dårlig når jeg har så mange fine kollegaer som redder meg fra dinglende hoder og dårlig humør! 





Håper mandagen din har vært fin. 



søndag 6. desember 2020

6. desember: Juleøredobb-konkurranse!

De som kjenner meg godt vet at jeg har en greie for rare øredobber. Jeg har mye rart hengende i ørene. Popcorn, steikepanne med egg til ene øret og steikespade til det andre, Dinosaurer, ost, agurker, frukt og ikke minst hauger med juleøredobber. Elevene på skolen er alltid nysgjerrig på hva jeg har puttet i ørene og kommer for å sjekke når de ser meg. En relasjonsbyggende hobby som funker både på barn og voksne. Jeg har bestilt en haug med nye som jeg gleder meg til å vise frem når de en gang dukker opp i posten.

Da desember startet kunne jeg endelig finne frem alle de jeg har med julemotiver. Gleden var stor! Tenk så lenge de har lagt og ventet på å bli vist frem! Allerede første dagen fikk jeg en snap med et bilde av en juleøredobb festet i et øre som jeg er glad i. Jeg svarte med å sende bilde av mitt eget øre med juleøredobb i. Dette gjentok seg hver dag. Etter tre dager kom det en oppfølgingssnap. «Har vi en uoffisiell juleøredobb-konkurranse på gang eller?» Det måtte jeg jo bare bekrefte med en gang. 

Nå derimot, er den offisiell! Ny desemberdag? Nye øredobber! 






lørdag 5. desember 2020

5. desember: Julelørdagsaktiviteter

Det har vært en rolig lørdag. Det er nok det jeg behøver for tiden. Ukene flakser av gårde og det gjør jammen helgene også. I dag prøvde vi å bremse ned. Jeg har vandret i julepysj til langt på dag, spist lang og sen nissefrokost med julesanger i bakgrunnen. Strikketøyet har vokst og noen julegaver har blitt sendt  dit de skal. I Bergen skulle en bit av familien samles på Holbergstuen før den legger ned for godt. Jeg kjente det godt i familiehjertet da ulike familiemedlemmer sendte snapper av gildet. En annen bit av familien var levende julekort og dro rundt og leverte julekort på døren og fikk sett de delene av slekten som ikke var på Holbergstuen med trygg og god avstand. Det er sånn det må bli denne julen. Ikke fullt og helt men stykkevis og delt, med god avstand og rene hender! Likevel håper jeg dypt og inderlig at vi kommer oss til Bergen når julen ringes inn! 


Lørdagen rullet videre og har blitt brukt til flere juleaktiviteter. Bonusdatteren har perlet julemotiv og akkurat nå har vi digital pepperkakehuspynting med ungene. Stemningen i familien når pepperkakehus blir til er aldri spesielt god. Tradisjoner må tross alt overholdes, selv om vi ikke er i samme hus. Jeg regner med det blir pepperkakehus både her og over fjellet! 


Kvelden er her og julepysjen har kommet på igjen. Snart har den femte dagen i desember takket for seg. Håper dere har fått brukt lørdagen til akkurat dere behøvde! Det har i alle fall jeg! 

fredag 4. desember 2020

4. desember: Jeg fant nissen!

Dagen startet helt på vrangen. Jeg var trøtt og sur. Søvnen har vært dårlig hele uken og ute hadde det snødd. Det var i grunnen snøen som vekket meg. Rundt ti på fem våknet jeg av brøytebilen. Sånt skal man jo klare å sovne igjen av. Poenget er at jeg da visste at det var snø. Jeg ante selvsagt ikke noe om hvor mye det var snakk om, men tydeligvis var det nok til at det måtte brøytes. Når så mye snø har ramlet ned kan det være glatt osv osv. Dere skjønner tegningen. Dette hodet klarte ikke å slå seg av og dermed klarte ikke kroppen å sovne heller. Litt usikker på hva som styrer hva i den prosessen. 

Resultatet ble at jeg var gretten da jeg spiste frokost. I det jeg skulle rydde av bordet og kvinne meg opp til siste arbeidsdagen i uken, dunket jeg armen i en stol og mistet asjetten i gulvet. Eller fatet om du vil. Spiller ingen rolle hva det heter egentlig. Det eller den lever ikke lenger. Tusen biter fløy utover gulvet og jeg kjente at humøret ble litt lammet. Faktisk kom det ikke en lyd ut av munnen min. Oppgittheten var nok til å ta og føle på for min meget snille ektemann som skulle ha hjemmekontor sa han kunne fikse. Jeg ble pakket sammen og send på jobb med en kaffekopp i hånden mens han støvsugde og ryddet opp etter meg. Det er ikke så aller verst å være gift, faktisk. 

Ute møtte den snøfylte bilen meg. Jeg sukket, tok kosten fatt og startet på snøfjerningen. Da jeg hadde kostet nok til å komme meg inn i bilen fikk jeg startet den og satt på Kurten med Let it snow på anlegget. Vipps var dagen bedre. Det skal ikke så fryktelig mye til! Helt uten at det var glatt kom den grønne bilen seg helt ubekymret til jobb. 

På jobb har vi flere fine adventstradisjoner. Hemmelige nissevenner og adventskalendere har vi hatt de årene jeg har jobbet der. Like hyggelig og gøy hvert år! Adventskalenderpremien blir ikke trukket sånn som det ofte blir. Neida. Vår kalender er en liten nisse som blir gjemt på skolen en eller annen plass med ledetråder sendt på mail. Jeg har aldri funnet den. Ikke før i går. Ikke nok med det. Jeg fant den jammen i dag også! Glemt er brøytebiler og knuste tallerkner. Jeg fant nissen og nå er det helg!  




torsdag 3. desember 2020

3. desember: Kafélivet


 Jeg er egentlig ikke så veldig glad i å gå på kafé. Av en eller annen grunn liker jeg bedre å «være på kafé» hjemme hos noen. Jeg liker personlige kopper, med innpakningen av et hjem. Jeg liker unger som løper rundt, historien i veggene og uttrykkene av de forskjellige personlighetene som kommer frem i de ulike krikene og krokene. Det å føle seg hjemme der man er invitert inn. Det er en trygg og god følelse.

Selvsagt liker jeg å skravle på ordentlige kafeer også. Når man møtes og maser om alt mellom himmel og jord. Likevel foretrekker jeg faktisk å dra på besøk til folk og teste ut stemningen og hjemmene til dem jeg er glad i. Jeg likerI alle fall ikke å dra på kafé alene. Det synes jeg bare er kleint. Vet ikke hvor jeg skal sitte. Vet ikke hvilken kaffe jeg skal drikke og hva jeg skal finne på mens jeg er der. Jeg har forsøkt lesing, mobilbruk og stirring ut vinduet. Jeg finner liksom ikke roen. Det har bare alltid vært sånn. 


Den siste tiden har jeg testet ut en helt annen variant av kafélivet og trives godt med den. Jeg må riktignok  drikke av mine egne kopper og sitte i min egen stue, men selskapet er alltid godt. Hver torsdag klokken 18.00 har s(l)ekten digital kafé. Da dukker det opp forskjellige deler av slekten og prater om alt mulig. I dag har vi vært innom alt fra smultringer til vage barndomsminner det blir børstet støv av. Jeg elsker det!

Så mye som jeg har glemt dukker frem igjen samtidig som jeg blir ennå tettere knyttet til dem som har vært med å forme meg til den jeg er. Fint å kunne takke covid-19 for noe!

Jeg gleder meg til mer kaféliv i 2021. Jeg er klar for alle varianter, til og med alene! 



onsdag 2. desember 2020

2. desember: Vær grei!

Vi vet alle at desember er mørk og kan for mange være tung. I år har 2020 smurt på litt ekstra og lagt et par ekstra kilo i den fra før av rimelig tunge sekken. Hva kan vi gjøre med det? Jeg tenker automagisk på noe jeg sier til elevene mine hele tiden. VÆR GREI! Det er faktisk så enkelt! Det lyser skikkelig opp! Mulig vi kan legge til flere ord i oppskriften, men vi behøver det virkelig ikke. Hold døren åpen for en kollega, vask smulene på skjærebrettet selv om det ikke var deg som skar skiven, slipp en bil inn i køen foran deg, skriv et kort, ring en venn, kanskje du til og med skal ringe en uvenn? Poenget er at du har uendelig mange muligheter til å være grei i løpet av en dag. 


Et annet tips kan være å være spontan. Det kan jeg øve mer på, kjenner jeg. Vil derfor ta med et eksempel på hvordan det kan gjøres. En meget festlig frøken i Bergen la ut en status på Facebook som jeg ble så glad av! Hun hadde syklet gjennom sentrum og ramlet over en mor med en datter som syklet rundt juletreet på Torgallmenningen og sang julesanger. Veldig spontant hang den festlige frøkenen (som forøvrig egentlig er frue) seg på en runde og sang med. Etterpå hadde hun syklet hjem. Ekstra glad. Og det er akkurat det jeg vil frem til! Om vi driver med å være grei og å være spontant impulsive på en hyggelig måte blir vi faktisk gladere! 

Tar dere utfordringen? 
Ha en fin desemberkveld. 


tirsdag 1. desember 2020

1.desember: Adventskalenderbloggen er åpnet! 🎄

 Dagen startet så stille og rolig at jeg til og med måtte finne frem Bugge Wesseltoft og sitt snødekte piano for anledningen. Jeg kunne riktignok ikke lytte til den vakre musikken på Spotify siden min mann var dypt opptatt av en podkast han hører på. Ikke sikker på om han setter like stor pris på Bugge som jeg gjør. Min mann hadde satt frem tranflasken og tent stearinlys før han dro. Er ikke det kjærlighet så vet ikke jeg. Da kan ikke jeg forkludre hans dag med å snappe Spotify rett ut av ørene hans. 



I dag ljomet julemusikken ute på skoleplassen da jeg kom på jobb. Tradisjon tro stilte foreldrene opp med pepperkaker første desemberdagen. Det som var annerledes i år var det verdensveltende viruset har ført til at foreldrene ikke fikk være tilstede selv. En boks med pepperkaker og hansker til oss lærere ble utdelt. Kanskje ikke helt det samme, men så veldig mye bedre enn ingenting. Foreldrene skal ha for sine kreative måter å kunne støtte opp rundt skolen i disse rare tider. 

Det indikerer at det blir jul, uansett. Kanskje i en litt annen form enn vi er vant til, men julen kommer. Uavhengig av hvor mange vi får være rundt bordet eller om man har falt i en karantenefelle. Julen sniker seg inn overalt og vil forhåpentligvis lage fred der den faller til ro. Det er klart jeg er redd jeg ikke får tilbringe julen med mine høyt verdsatte avleggere. Vi krysser alt vi eier og har for at det skal gå bra. Hvis ingen går i karantenefella, men passer seg for den - så får vi nok alle feire jul igjen. 

Det er en risikosport å være lærer for tiden. Det hagler med karantener i hytt og gevær. Med en rykende fersk avleggerlærer og meg selv samt og en avlegger som går på skole er det klart det ikke kan vites helt om vi kommer i samme havn på selveste julaften. Det er heldigvis lov å håpe. Min mann og jeg har uansett hverandre og det har heldigvis ungene også. Blir det digital jul så blir det det. Verre ting har skjedd. 

Håper alle har åpnet en eller annen variant av en adventskalender i dag. De finnes i utallige varianter. Både for barn og større barn. Nyt førjulstiden! 


God jul fra skolebiblioteket!