lørdag 8. august 2015

Denne har jeg laget, nesten helt selv!

Telefonen ringte tidlig i morges. Jeg så det var det utflyttede krapylet og stålsatte meg. Hva kunne det være? Hun ringer aldri på et så tidlig tidspunkt uten at det er noe spesielt som har skjedd. Det siste vi pratet om i natt før jeg sovnet var marerittene som overtar om natten og ikke gir fred. De som gjør at du jobber minst like mye om natten som om dagen og stjeler all energien i kropp og hode.

Hadde det dukket opp et nytt mareritt? Var hun lei seg? Var hun dårlig? Tusen tanker raste igjennom knotten før jeg tok telefonen. I andre enden var en betuttet frøken som hadde hatt en spesiell start på dagen.

Hun hadde våknet tidlig og funnet ut at hun like godt kunne ha god tid til jobben. Hun kastet tannkost og sminke i vesken og hev seg på en tidligere buss enn hun pleier. På et av stoppene kom en hylgråtende ung jente inn på bussen. Hun kunne knapt gjøre rede for seg, men fikk forklart situasjonen og fikk sitte på av bussjåføren selv om hun ikke hadde noen penger eller strøm på mobilen. Hun satte seg ned og fortsatte den veldige gråtingen.

Da tenkte min veldig fine voksne frøken at hun måtte gå frem til henne. Tenkte igjennom hva som kunne skje. Hun kunne bli bedt om å dra til helvete. Det fant hun fort ut at hun ville tåle. Satte seg selv inn i situasjonen og tenkte at hun selv hadde satt pris på om noen snakket til henne. Hun gikk frem og satte seg ned ved siden av henne. Fisket opp en sminkeserviett og trøstet henne. Jenta tok i mot.

Siden hun var tidlig ute kunne hun følge den unge gråtende helt hjem. Den gråtende hadde flere ganger sagt at mennesker gjør ikke sånt. Mennesker bryr seg ikke om fremmede og trøster dem. Da hadde min datter svart: "Jeg gjør."

Jeg kjente hjertet mitt svulmet. Tenk at jeg har vært med på å lage et så godt medmenneske. Det varmer meg rett og slett langt inn i hjerteroten. Takk for at du er den du er!






lørdag 1. august 2015

O jul(i) med din glede!

Jeg tror mine søskenbarn er mer glad i festival enn andres. Tidligere har vi hatt søskenbarncamp på Lost Weekend. Nå er det fem år siden den festivalen forduftet. I mangel på festival i nærleiken, laget vi like godt vår egen.

Søskenbarnfestivalen het først søskenbarntreff. Det synes vi i grunnen hørtes traust og kjedelig ut. Dermed endret vi navnet sånn omtrent på samme tiden som Lost Weekend forsvant. 

I fjor hadde med og min trofaste festivalfetter en samtale om vårt savn etter klamme telt, knott og varme øl. Var vi blitt for gammel? Vi konkluderte kjapt med at det var vi rett og slett bare ikke og bestemte oss for å finne en festival vi kunne dra på. En litt lenger borte enn hytten. Resultatet ble at han, mitt eldste krapyl og min kunstneriske kusine avtalte at vi skulle på Malakoff i juli. Så det gjorde vi.

Det var vått og det var kaldt, men huttemedturid så gøy vi hadde det. Fantastiske konserter og merkelig nok tilfeldigvis kjente og gøye mennesker i telt rett ved våre. Vi lo og vi lo. Macgyvere hadde vi tatt med oss selv. Fetter og kusinemacgyvere fikset presenning og tørre kår i "hagen". En helg full av god musikk og en haug med minneskaping. Vi gledet oss dessuten veldig til vår egen festival to uker etter. Den feiret vi i går. 

For feiring var det det ble! I år var temaet jul og jul ble det. Vi felte juletre og pyntet med nisser, juleduker og engler i sjul. Faktisk var det i går jeg oppdaget mitt egentlige talent. Nemlig å kaste julekuler på juletreet. Treet var for høyt til at noen av oss rakk opp. Alternativet ble altså kasting. Og det skulle vise seg at det kan jeg! De hang seg fint på plass og blinket fint i solen. Den ene etter den andre. Jeg lo så jeg grein. 


Jeg hadde invitert alle nissene med meg på fjelltur, men måtte pent gå alene. Det ble ganske vittig da jeg traff på mengder med mennesker på fjellet. De kvapp da de så fjellnissen med julenisslue og nisseøredobber på veien. Jeg ønsket dem alle god jul. Da jeg kom ned hadde de fleste søskenbarn-nissene dukket opp. Jeg måtte ta julevasken i det altfor kalde vannet før jeg endelig var klar for festival.


Jeg følte meg som en liten jente og spratt rund som en. Blandingen av gleding, endorfiner og fine folk var perfekt. Denne dagen kunne ikke bli annet enn glitrende! Til og med været spilte på lag med oss.


Vi hadde pakkelek og kreativiteten i slekten viste seg tydelig i innholdet i pakkene som til slutt viste seg. For en gjeng! For en dag og for en natt! Jeg er virkelig heldig. Ville ikke byttet søskenbarna mine bort med noe i verden. 


Vi lo sånn at vi så ut som fluortabletter hele gjengen. Hele tiden.


Nå planlegger vi neste års tema. Blir vi bønder? Zombier? Spøkelser? Zoologisk hage? Vi vet ikke. Den ellevte samlingen av søskenbarn med og uten barn ble i alle fall en suksess. Jeg ser frem til neste år!