fredag 29. mai 2020

I dag er selve dagen!

Da jeg våknet i dag hadde jeg flere tanker i hodet, samtidig. Det skjer rett som det er. Faktisk! I dag er dagen for den årlige jenteturen. I kveld skulle jeg sittet på et fly til nydelige Stavanger, men det gjør jeg altså ikke. Turen er i og for seg ikke avlyst, bare flyttet. På grunn av stor usikkerhet og andre viruspåvirkede greier blir jeg hjemme. Jeg kjente litt på det. Pustet en gang eller to helt ned i magen og tenkte at det kommer en ny vår med nye muligheter til neste år.

Den andre underliggende og murrende tanken som påvirket meg i dag var at den eldste avleggeren skulle ha sin aller siste eksamen. I dag skulle det skje. Frøken fryd skulle bli ferdigutdannet lærer!

Jeg vekket henne med høy og sannsynligvis ganske irriterende toner.

«Nå skal drømmene få slippe fri, for idag er selve dagen
Og Knutsen går med nervene i spenn!» 

Knudsen og Ludviksen på full guffe.

Hun lot seg vekke og jeg tror hun også et øyeblikk der lot seg rive med. Det var jo dagen! Dette var dagen da mange år med blod svette og tårer skulle være over. Gudene må vite at dette ikke har vært noe enkelt løp. Hjerneslag og andre papirslag, tungrodde systemer og andre rare tilfeldigheter har gjort dette ekstra tøft. Det gjør meg til gjengjeld ekstra stolt! 


Da klokken ble halv to i dag fikk jeg meldingen. Hun var ferdig. 


Sammen med det yngste frøet hadde vi planlagt følgende: 


Flaggheising og sprudlevann. I hver vår kommune, alle tre.





En meget god venninne av den ferske lærerinnen, som også hadde samme eksamen, holdt fortet mens den ferdige læreren løp ned på oppdraget fra mor. Her måtte spruddel til!  Det skulle vise seg at sånt har man ikke kaldt på polet. Dermed, fullt fortjent, ble det champagne i dag. De drakk sjampis der, den yngste og en venninne skålte i øl hjemme hos seg og jeg her. Langt fra hverandre, men likevel så nær. 


Da jeg avsluttet min utdanning, flagget nabolaget for meg. Jeg skålte med et lite glassspruddel mot mamma og pappa i himmelen. Jeg glemmer det aldri.


For meg ble det derfor ekstra viktig at jeg kunne være med på feiringen så godt som jeg kunne, siden jeg faktisk er på denne siden av livet! Dette er en viktig merkedag i livet! 



Nå har hun dratt til byen. Hun skulle møte sin stemor. Verdens beste, sådan! Hjertet mitt holder på å sprekke av glede over dette. Selv om jeg skulle ønske jeg var der, er dette virkelig et godt alternativ. Håper de koser seg glugg. Jeg vet at bonusmor er akkurat like stolt som meg! 


Jeg er så glad at det til og med er greit at jeg ikke er på jentetur! 


Håper dere får en strålende pinsehelg. ❤️


torsdag 28. mai 2020

Vaskeekte post!



Hver dag lurer jeg på om det er noe i postkassen. Jeg aner overhodet ikke hva jeg venter på. Kanskje jeg venter på selve svaret på alt? Jeg vet ikke. Det er veldig sjelden noe i postkassen. Likevel lurer jeg på hva som finnes inni den lille boksen hver eneste dag det er håp om at noe post ramler nedi der.  Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.

I dag på en helt vanlig torsdag ramlet et brev helt ned på bakken da kassen åpnet seg.
En regnbue dukket frem og jeg forstod at dette var ekte post! For en tid tilbake sendte jeg ut brev til diverse små og halvstore troll. Jeg koste meg med dem. Skrev tilpasset dem alle. Klistremerker jeg tenkte de ville like ble satt på og digitale frimerker ble skrevet på i høyre hjørne. (Ja, det er sant! Man kan kjøpe frimerker slik nå! Hilsen en som ikke har skrevet brev på lenge.)

Denne frøkenen vet at jeg elsker frosker. 💚

Jeg postet dem og ventet i en evighet på at de skulle komme frem. Posten har aldri gått så sakte. Tydelig preget av det berømte og upopulære viruset. Til slutt kom brevene frem. I litt forskjellig rekkefølge. Jeg ble lykkelig over at mottakerne ble så glad! Da var liksom målet mitt nådd. Jeg hadde gledet barn som kanskje aldri hadde fått et brev i sitt liv.

Det jeg ikke tok med i beregningen var at det kunne hende jeg fikk svar. Følelsen av å få ekte post er helt uslåelig og bør testes ut av alle. Tipset mitt er å være den som starter. Man får nemlig ofte svar!
I dag fikk jeg brev nummer to. Helt uventet. Like lykkelig som da jeg fikk brev nummer en. Jeg er sikker på dere også kjenner noen knotter som aldri har fått post i sitt liv. Eller noen dere er glad i og ikke snakker med så mye lenger. Gjør det! Skriv et brev!

Og det visste jammen lillebroren også! Ble helt rørt av å få plaster.
Skal passe godt på dem i tilfelle rottefelle! 





tirsdag 26. mai 2020

Nye familiemedlemmer!



Siden jeg var rundt 20 år har jeg ønsket meg høns. Jeg har sett for meg hvordan jeg ville bo. Landlig til med stor plass til å puste og til å ha høner trippende rundt. Nå har det nå en gang vært sånn at jeg har bodd i blokk i omtrent alle de 25 årene siden den gang. Det er dårlig plass til høner i blokker. Man får puste ganske greit, men høner pleier ikke akkurat å spankulere rundt der.

Yngste frøkenen er over gjennomsnittet begeistret for dyr. Hun har hatt alle mulige små varianter av dem. Mest siden moderen ikke ville ha de så store. Hun har elsket de skumle hestene moren grøsser når hun ser. Hun har overraskende nok fått sin mor til å bli ytterst begeistret for rotter og til å digge slanger.

Det var kanskje ikke utenkelig men uansett rart at det yngste frøet var den som fikk høner som 20-åring. På søndag hentet hun en hel fin liten gjeng fra min tante som bur der som ingen trudde nokon kunne bu og flyttet dem til en annen plass langt i huttiheita. Det yngste frøet har nemlig bosatt seg landlig til med plass til å puste og plass til å ha høner vandrende rundt.

Med en stor porsjon glede og engasjement kunne hun på telefonen i dag fortelle at hun hadde fått egg allerede etter første dagen. Inni det helt ferske hønsehuset ligger to høner og ruger. Spenningen er stor. Kommer det kyllinger? Kaninene Pondus og Angel som har testet ut huset litt på forhånd ble lykkelig for litt selskap. Den rare våren fører jammen med seg mange fine ting også!

Pondus og Angel er begeistret. 

Her ruges det til den store pappmedaljen! 


søndag 24. mai 2020

27 runder rundt solen!

I dag er det 27 år siden jeg ble mamma for første gang. Jeg husker godt dagen den eldste ble født. Hun skulle vært født tre uker tidligere, men var (og er) av den stae sorten. Jeg var innlagt flere uker før de hentet henne ut. Hun nektet nemlig plent å bli født på vanlig vis. Keisersnittet ble til slutt gjennomført. Jeg husker overraskelsen over hvordan et barn kunne være så til de grader snytt ut av nesen på sin far der hun hang i luften over forhenget som var satt opp foran meg. Navlestrengen hadde vært snurret noen ganger rundt halsen, men hun var frisk og skrek. Jeg var blitt mamma. Den hun hadde blitt snytt ut av nesen på tok henne med ut til mormor som ventet på å få se barnebarnet sitt for første gang. Det var stort. Jeg var akkurat blitt 18 år og hadde ansvaret for dette lille kreket.

Noen dager etter vi kom hjem husker jeg at jeg holdt henne i armene og bare gråt. Hva i all verden hadde jeg begitt meg ut på? Dette lille mennesket var så veldig avhengig av meg at jeg ikke visste opp eller ned på noe. Heldigvis var hun en fornøyelig frøken. Sov om natten og smilte om dagen. Hun var med på alt og lærte seg tidlig sosiale koder. Elsket av alle. Dillet med av alle. Lærte seg fort å snakke og har siden det bare fortsatt med det. Hun har beholdt staheten og har mer enn en gang bevist at hun kan klare hva det måtte være av utfordringer som blir kastet hennes vei.

Jeg aner ikke hvor tiden har blitt av. Husker så tydelig at jeg tenkte at jeg ville være 28 år og ha en tiåring. Det virket absurd. Nå er det absurde at det er 17 år siden hun var 10.

Det verker litt ekstra i mammahjertet at jeg ikke er der i dag. Faktisk har jeg aldri vært så lenge borte fra mine barn som nå. Viruset som velter verden har skylden for det. Heldigvis har vi digitale dippedutter som forbinder oss i denne forunderlige tiden. Det hjelper!