mandag 21. november 2016

Bursdagskalas

Jeg våknet i dag med et smil. Dagen i går gjorde meg så glad at jeg for alltid vil ta vare på den følelsen inni meg.

I går ville mamma blitt 64 år. Dessverre rakk hun ikke mer enn 46 år av livet sitt. Jeg skulle så gjerne hatt henne her ennå.
Hun er fremdeles dypt savnet og det vil hun nok alltid være. Det gjør ikke så vondt lenger, selv om det kom en tåre eller to i går. Det er godt å mimre. Det er godt å prate med de som også kjente henne og vet hvor mye hun mangler. De som har sett barn og barnebarn vokse opp og vet hva mamma har gått glipp av. Hva vi som mistet henne ikke har.

I går ble hun hedret av store og små. Hvert år samles hele s(l)ekten. Vi samler sammen det som kan krype og gå og lager fest. Mat i alle fasonger og varianter.
Unger og voksne om hverandre.  Avleggerne blander seg og løper rundt og herjer. De elsker dette. Jeg elsker dette.

Vi har hatt lotteri, spist oss mette på mat og kaker. Snakket på inn- og utpust om alt og ingenting.  Vi har gitt klemmer og blitt oppdatert på det vi finner ut er viktig der og da. Vi er sammen.

Da vi var mette nok og ungene var trøtte nok sendte vi ungene hjem og fortsatte bursdagen på Dr.Wiesner. Der ventet flagg og blomster på lukket avdeling.  Vi skålte i cava vi fikk på huset. Litt usikker på om de forstod at jubilanten hadde vært død i nesten 18 år. Det spilte ingen rolle. Det var henne vi feiret.

Midt i festen dukket et kjært familiemedlem opp. En som ikke lenger egentlig er en del av oss, samtidig som han i aller høyeste grad er det. Det var lang kø for klemming og mimring for han også. Han forlot sitt eget selskap for å bli overøst av komplimenter fra svarte gamle tanter og andre som har savnet ham.

Sånn er det. Noen kommer, noen går. Det er sånn. Noen holder sammen, andre ikke. Nye mennesker dukker opp og gir nye impulser til familien. I går fikk jeg møte en ny også. En som for første gang fikk treffe litt av den halvcrazye gjengen med hjertet og følelsene utenpå. Han tålte det.

Helt til slutt dro "ungdommene" videre på en annen pub. Her dukket den sagnomsuste fetteren min opp fra nesten intet. Han har jeg ikke sett på nesten to år og gjensynsgleden var enorm. At gode venninner ramlet inn dørene og at alle var så vanvittig glade gjorde dagen perfekt. Jeg sovnet med et smil og våknet med et smil.

Tenk at du samler oss sånn. 18 år etter du er borte. Jeg kjenner det rører meg langt inn i hjertet. Håper inderlig du får det med deg!