Det å bli sett skal man ikke kimse av. Spesielt ikke når man føler man gjemmer seg for verden. Eller kanskje føler at verden gjemmer seg for deg. Det er rart at alle livene bare durer avgårde når ens eget står i ro som i et vakuum.
Jeg aner ikke hvordan det neste året blir. De neste ti. Usikkerheten rundt long covid gjør at det noen ganger kjennes ut som om tankene har rablekonkurranse i topplokket. Mest i mørke gråtoner. Ingen vinner, men jeg er den som må rydde opp. Slitsom aktivitet som ikke akkurat hjelper på hjernetåken.
I dag var det ille. Jeg er dagpasient på rehabilitering og skulle hente lunsj. Støyen er overveldende. Redningen min er headsett med støykanselering. De hjelper dessverre ikke mot ustø gange, men alt blir bedre med litt musikk i bakgrunnen. At det er mulig det ser dumt ut har jeg sluttet å bry meg om.
Maten ble inntatt alene i et annet rom. Ganske ensomt bare det, men jeg orker ikke alle inntrykkene et måltid med alle de andre innebærer. Så det valget har jeg helt alene tatt. Mat i fred og ro. Da tåler jeg mer senere på dagen.
Da maten var spist dukket den ene kjøkkenengelen opp. Mulig hun fløy, men det fikk jeg ikke med meg. Hun spurte om hun kunne ta matbrettet mitt ned i matsalen. Det var noe feil med vaskemaskinen og det var så mye folk at hun tenkte det var for mye støy for meg. Vet det blir en klisjé å si at det varmet hjertet mitt, men det var akkurat det som skjedde. Jeg ble varm i hjertet og helt på gråten av det hele. Hun fløy ned igjen med brettet og etterlot meg med en takknemlig følelse. Jeg ble virkelig sett. Det gjør godt når man går rundt og føler seg usynlig.
 |
