Long covid kan ta seg en bolle!

Det er rart å få livet snudd på hodet. Eller kanskje man bør kalle det hodet snudd på livet. Hodet mitt virker ikke. Det tenker sakte, reagerer sakte, strever med å lese og strever med å lytte. Til og med snakking er problematisk. Hadde da bare kroppen virket så jeg kunne avreagert med å gå lange turer i skogen og på fjellet. Men, nei. Kroppen virker heller ikke. Pulsen løper stadige maraton uten at resten får være med og resten av skrotten knirker i alle ledd. Veldig liten og stabil aktivitet er den foreløpige medisinen. Veldig liten aktivitet. Putter man ekstrem lydsensitivitet oppå det, sier det seg selv at det er fryktelig lite man får gjort i løpet av en dag.

Når man har hatt det slik i mange måneder begynner det å tære på kropp og sjel. Spesielt når man er ekstremt sosialt anlagt og må begrense alle sosiale aktiviteter. Alt må tilrettelegges og gjennomtenkes for at jeg skal kunne delta. Glem impulsivitet. Glem alle de levende, hjertebankende og pulserende menneskene som vandrer rundt og du bare egentlig vil være med. De snakker for høyt og ler for mye. De har brå bevegelser som gjør at du blir svimmel og er hele tiden på farten. Takk og lov at noen tar seg tid til å sakke ned og møte meg der jeg er.

Hjelpe meg så mye man tar for gitt når alt fungerer! Jeg skal virkelig huske på det og sette pris på det, bare dette kan gå over. Long covid kan ta seg en bolle. Hjelpe meg som jeg lengter etter mitt helt vanlige liv!

Viktig nabolagskompis!

 

For noe dritt!

Vi er ikke bare det vi ser. Kanskje er det du ser av noen den beste versjonen den personen får til akkurat når du får glimtet av den. Om det er på butikken eller på en kafé. En tur i skogen eller på bilder delt i sosiale medier av at man ser noenlunde kvikk ut. Timene du klarer å jobbe (om du klarer det). Kampen om å fungere, viljen og ønske om å bidra. Kanskje resten av dagen ikke kunne brukes til noe annet enn hvile? 

Jeg vil på forhånd si at jeg ikke har skrevet dette innlegget for å få medlidenhet. Det er mer ment som en unnskyldning til mennesker rundt meg som har opplevd og opplever lignende. Jeg har ikke forstått det før og forstår det knapt selv fremdeles, selv om jeg er midt oppi det. Det er frustrasjon, desperasjon og sorg i mange varianter. Det er vondt, sårt og ensomt. 

Jeg er sliten. Ordet sliten er kanskje det ordet jeg tåler minst og som etter min mening er misbrukt mest. Men det er det jeg er. Hele tiden. Sliten. Utmattet. Trøtt og etter hvert dypt fortvilet. Kroppen har siden i sommer holdt på med diverse merkelige greier jeg ikke har kontroll på. Etter flere ulike virusinfeksjoner klikket kroppen og toppet det med en betennelse i skjoldbruskkjertelen. Det var intenst og veldig stressfylt. Pulsen løp løpsk og søvnen var vanskelig å fange. Prøv det den som vil. Det var litt godt at blodprøvene fortalte meg hva det var. Dette kunne fikses. Dette var helt fysisk og kunne om det var behov for det - behandles med medisin. Jeg var så lettet. 

I november kom jeg til på sykehuset. Alle prøver var fine. Betennelsen var over. Da jeg spurte om hvorfor jeg fremdeles var dårlig bare trakk endokrinologen på skuldrene. Han visste ikke. Henviste meg videre for å utelukke annen sykdom. Til nå har jeg funnet ut at hjertet mitt er friskt. Det er jo bra. Det er bare det at jeg bare blir gradvis dårligere hele tiden og ingen vet hvorfor. 

Nå snakkes det om long covid eller en eller annen form for utmattelse. Jeg tåler ingenting. Ikke lyder. Ikke sterke inntrykk. Ikke stress. Ikke lys. Ikke lange samtaler. Ikke store sosiale sammenhenger. Ikke trening. Jeg hviler til den store pappmedaljen og må velge hva jeg skal prioritere, vel vitende om at jeg må betale så det suser når jeg har gjort noe. 

Jeg lurte lenge på om vi skulle avlyse bryllupsreisen vi hadde bestilt til Madeira i vinterferien, men både legen og fysioterapeuten mente jeg kunne ha godt av å dra. Jeg ønsket meg en pause, men har forstått at kropper som er utmattet ikke driver med slikt. Etter flyreisen ned var jeg ustødig i flere dager og sjanglet meg avgårde i snegletempo. Det hadde vært for stor belastning og den allerede ubalanserte kroppen kjørte på med enda mer merkelige ting. Tinnitusen har tatt helt av, og er så høy at jeg ikke får sove når den er på sitt verste. I går kveld gråt jeg mine modige tårer og ønsket intenst at jeg ville stikke hull på trommehinnen. Det mente mannen min var en dårlig ide, men jeg orker virkelig ikke den pipingen. Den viser dessuten at jeg har vært for aktiv. Selv om jeg ikke har gått langt. Selv om alle restaurantene er i umiddelbar nærhet til hotellet. Selv om jeg konstant har i ørepropper for å dempe lydinntrykk. 

Mine nye bestevenner 

På hvalsafari hadde jeg plass liggende fremme på dekk på en madrass i de timene vi var på tur. Jeg klarte å gjennomføre og nyte dagen. Vi tok taxi rett hjem og jeg hvilte i flere timer før middag. Dagen etter var likevel tinnitusen helt vill og tvang tårer ut av øynene flere ganger i løpet av dagen. Heldigvis har jeg giftet meg med verdens mest tålmodige mann som fikser og legger til rette for at jeg skal oppleve turen på best mulig måte. Jeg slipper alle handlingene i butikken, henting av leiebil, snakking med resepsjonen, fiksing av kofferter og hvor vi skal. Jeg vandrer rundt med ørepropper og bare henger på der jeg må. Han tar ansvar for alt og likevel protesterer kroppen. 

Mannen og en levada.

Bilturen på øyen fikk vist oss en bitteliten bit av det vi egentlig hadde planlagt før jeg ble så syk. Vi hadde planlagt å leie bil i tre dager. Det viste seg at det holdt lenge med én.  Faktisk var en dag sannsynligvis for mye. Jeg fikk badet i havet i Porto Moniz og kjent adrenalinet strømme da bølgene slo over meg. Jeg fikk sett en levada (akvadukt) og hvor vi egentlig skulle vandret i fjellet og fikk sett utover fjellsidene fra store høyder. Jeg skjønte prislappen kom til å bli høy, men ante ikke at det skulle bli så ille. Ørene piper og kroppen vil helst bare ligge rett ut. Nå bare håper jeg det roer seg til reisen i morgen, sånn at jeg får kommet meg fint hjem og fortsette jobbingen mot en normal hverdag og en kropp som samarbeider. Selv om det kanskje ikke ble en pause så ble det i alle fall skapt gode minner for livet, og ikke minst bestod mannen min lakmustesten og blir sannsynligvis aldri skilt. 

24. desember: God jul!

I dag er det ikke tid til å skrive. Det har vært en dag fullspekket av fine mennesker, tradisjoner og god mat. Håper dere har en like fin dag som meg. ❤️

23. desember: Dagen før dagen

Dagen før dagen ble travel og innholdsrik. Handling, henting av hjemkommende julebarn og gavelevering hos diverse familiemedlemmer. 

Pinnekjøttet er langt i vann og vi har fått det aller meste i hus, inkludert de aller siste gavene. Besøk hos broderen med prat om løst og fast og trading av pokemons. De veldig tradisjonelle risbollene jeg har fått av moren til bestevenninnen min så lenge jeg kan huske, ble levert høytidelig på døren sammen med en god prat som skal fortsettes i romjulen. 

Vi har tent lys på graven til en vi savner voldsomt denne julen og kjent på samhold og kjærlighet med gråten i halsen. Julen er fylt opp av kontraster på godt og vondt. Det er det som gjør denne høytiden så mektig.  

Grevinnen og hovmesteren har lagt seg og jeg er glad det ikke kommer gjester her før klokken 18.00 i morgen.  Det er nemlig en hel del igjen før vi er helt klare for det.

Ta vare på hverandre. ❤️

22. desember: Endelig fremme!

Bittelille julaften startet ikke så tidlig som vi hadde planlagt. Det er vanskelig å både kvinne og manne seg opp til å stå tidlig opp første dagen i en ferie. Vi klarte det nesten. En time senere avreise til favorittbyen enn først tenkt. Vi tenkte det var innafor. 

Så kom jeg på at ene frontlyset på bilen ikke virket. Det fikser vi lett som en plett, tenkte vi. Pletten i dag var ikke noe lett i det hele tatt og vi måtte svinge inn og få kyndig hjelp til å fikse. Tre stykker med julegensere og nisseluer spankulerte inn, fikk kaffe og ventet. Rimelig rolig oppstart på kjøringen over fjellet. 

En halvtime senere fikk vi bud om at lyset var tent og fikk med oss gull, røkelse og myrra på veien.  Ca. I hvertfall drops, spylervæske og isskrape. Nesten det samme!

Etter tåke, snø, is, regn og sludd kom vi oss endelig frem til herberget. Jeg skal heldigvis ikke føde, men synes det var ganske godt å komme i hus likevel. Min ene tante har rømt til varmere strøk og er så raus at hun lar oss bo i leiligheten hennes så lenge vi behøver. Beste julegaven vi kunne fått. Jeg er så vanvittig takknemlig for det! Gleder meg stort til å feire julaften her!

Nå kan julen bare komme (når vi har fått handlet inn maten 😂)!❤️

21. desember: Den mørkaste tida

I dag er den korteste dagen i året. Det betyr at allerede i morgen har vi startet med å beholde lyset litt lenger. Det er alltid en glede å komme til denne datoen. Noen ganger er det fint å vite at man går mot lysere tider. I dette tilfellet gjelder det solen, men jeg tenker også på andre ting som kan føles mørke av ulike årsaker. 

Jeg synes sangen Karoline Krüger og Sigvart Dagsland har skrevet beskriver det hele så vakkert.

Den mørkaste tida

No er den mørkaste tida

Det vert ikkje mørkare enn det er no

Langt inni mørket driv stjernar i kring

I tåkar, galaksar, spiral og i ring

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

No er den mørkaste tida

Det vert ikkje mørkare, det får vi tru

Lang inn i mørket driv stjernar i kring

I tåkar galaksar, spiral, og i ring

Når det er mørkast da får vi håpe

At det vil snu

Når det er mørkast da får vi håpe

At det vil snu

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

Det eneste vi vet helt sikkert er at alt er i bevegelse og forandring, hele tiden. Det er både trygt og skummelt på en gang. Jeg velger å tro at det skal snu og vet heldigvis med sikkerhet at solen nå har gjort det! Hurra for det! 

I kveld har vi pakket oss klar for reise over fjellet til byen mellom de syv fjell. Vi gleder oss. Julegenserene og nisseluene er like klare som de som skal ha dem på. Juleferie, vi er klare! 

20. desember: Vi har vasket golvet

Energien har rent helt ut og det på selveste leveringssdagen av en helt ny seng. Jeg hadde ikke helt sett for meg hvor mye man måtte fikse for å få det på plass? Man må ta fra hverandre den gamle sengen, plassere alle bitene på passende steder. I dette tilfellet er det i kjelleren. Heldigvis er mannen min fylt med pittelitt mer energi enn meg, så han har stått for bæringen. Jeg har støvsuget og ryddet plass til den nye loppekassen vi venter veldig på. 

Min mann har vasket gulvet og var nesten på vei til å bære ved.  Jeg sitter på krakken attåt glaset og venter sånn at jeg nesten sovner og hadde virkelig behøvd en liten hvil på sengen som ikke finnes lenger. Katastrofetanker som inneholder mangel av seng i natt svinger innom til stadighet. Hva om de ikke kommer? Hva gjør vi da? Frøkensengen og sovesofaen er allerede okkupert. Er det plass i herberget? Jeg kjenner jeg ikke orker å forholde meg til det akkurat nå. 

Da er det greit å ha andre ting å tenke på. Frøknene som har dratt på julemarked og koser seg med churros og samler inn julestemning for eksempel. Det og den veldig søte hemmelige nissevennen jeg har. I dag lå dette i hyllen min og jeg kjente jeg ble ordentlig glad! Et lite kort der det stod: Nå er det ikke lenge før du kan slenge beina på bordet og nyte julegrisen, men glem ikke at småfuglene også trenger omsorg.

Sammen med kortet lå det både julegris og fuglemat. 

Om ikke sengen kommer skal jeg hvertfall lete etter julestjernen og spise den julegrisen i dag!