tirsdag 24. desember 2013

24. desember: Julaften

Så er vi her. Det er julekveld og roen har senket seg i de aller fleste hjem. Noen holder allerede på med middagen. Forventningene stiger sammen med stemningen og kinn blir rødere og rødere. Middagen varer i en hel evighet og når man endelig er ferdig tar det alltid litt tid før gavene kan åpnes.

I år er det ingen barn her hos oss. Derfor har mitt eldste, nå voksne, frø og jeg vært på julegrøt hos tre av den sorten. Den yngste brydde seg på ingen måte om julen så han var i grunnen helt lik i barneblikket som ellers. De to storesøstrene var mer julete og ville så raskt som mulig kle seg i finstasen og vente på julen. Der var juleblikket meget mer tilstede enn hos minimennesket. De røde kinnene var ikke kommet helt før vi gikk, men jeg regner med at de har kommet nå.

Savnet etter mamma dukker alltid opp på denne dagen. Litt ekstra i dag da vi besøkte minimennesket som er hennes eneste guttebarnebarn. Sånn er det bare. Vi må ta vare på hverandre. Vi vet aldri når vi ikke er her mer.

Jeg har fått en snap fra min fine onkel. Bilde av graven til mamma. Ferdig pyntet med lys og klar for julefeiring. Når mamma er klar er jeg det også. Nå er skuldrene nede, maten på kok og stearinlysene tent. Snart kommer supermannen min hjem og når jeg er ferdig å skrive kan den eldste datteren min endelig ta av seg munnkurven og prate i vei. Takk til alle som har fulgt meg. Ønsker dere alle en vakker julekveld. Det skal jeg ha! God jul!


mandag 23. desember 2013

Det er dagen før dagen og det ser endelig ut som at alt skal bli ferdig til selve dagen. Jeg har skrelt poteter og kålrabi til den store pappmedaljen og kjenner at jeg er takknemlig. Takknemlig for at nye bånd blir knyttet på tvers av nye familier. Familier som jeg har stor interesse for at skal kunne virke sammen.
Skrellingen av ingrediensene til julemiddagen er alltid fine stunder der man kan prate eller tenke på ting som har vært og ting som skal komme. Det er noe rent og stille over denne forberedingen til denne høytideligheten. Jeg liker den og gleder meg stort til morgendagen!





søndag 22. desember 2013

22. desember: Reprise

I dag har jeg sunget to julekonserter og tiden for innlegg strekker ikke til. Derfor blir det rett og slett en reprise fra i fjor.




Nå er det julemorgen, alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!

Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogram. De satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...

Location:Neumanns gate,Bergen,Norge

lørdag 21. desember 2013

21. desember: Mål oppnådd!

Jeg pleier ikke ha noen spesielle nyttårsforsetter. Men i år laget jeg et forsett om å gå 50 turer på Lyderhorn innen 2013 var over. Min veldig gode venninne ble med og i dag var dagen der vi begge gikk tur nummer 50.

Selv om målet på ingen måte har vært vanskelig å oppnå- har vi nok begge gått rimelig mange flere ganger enn vi hadde gjort uten målet om 50 turer.

Planen var at det skulle medbringes bobler på den siste turen. Siden jeg har hatt dette målet med den største planleggeren i verden ble vi begge ganske sjokket da vi forstod hvor utrolig uforberedt vi var på denne feiringen! Ca omtrent like lite forberedt på det som den følelsen som faktisk dukket opp da vi nådde toppen.

Følelsen var nemlig meget god! Vinden var så sterk at vi nesten ikke kunne stå på beina og med skrekkblandet fryd avbildet vi øyeblikket.




Da vi spratt nedover fjellet igjen kom vi på alt vi faktisk kunne hatt med oss på toppen. Flagg. Bobler. Duk. Julekaker. Sjokolade. Ideene satt løst og verdens beste planlegger var sjokket av egen ingeninnsats.

På tur etellerannet hadde vi 17.maifrokost. Ikke noe tull! Her snakker vi god planlegging!





I flere år har vi reist sammen på lost weekend også. Det har alltid vært trygt med henne. Hun har alltid puter, tepper, stearinlys og andre nødvendigheter jeg ALDRI husker på.

Grunnet sen juledansing på juleaktiviteter i går hadde planleggeren min rett og slett kun fokusert på at det helt sikkert var lurt med to flasker vann til denne turen. All planlegging om annet ble glemt.

Heldigvis har vi plutselig sprudlevanndate til en helt annen dag. Det aller viktigste var tross alt at vi begge klarte det!

Hva vi skal finne på som mål til neste år? Det vet vi ikke helt ennå. Vet dere?


fredag 20. desember 2013

20. desember: Juleferie!

Endelig! Nå er juleferien her. Som vanlig er den helt til rett tid. Man kunne aldri sagt at ferien var utsatt tre dager. Da tror jeg at jeg hadde besvimt. Når juleferien endelig blir noe av så kunne man i grunnen ikke jobbet en eneste time lenger enn det som er oppsatt. Sånn er det bare. Luften har ramlet ut av ballongen når julelunsjen er ferdig og alle kollegaer skal klemmes flate. Det hører til.

Alt man skulle vært ferdig med før jul er nå over. Om man er ferdig eller ei. Julesangene er øvd inn så godt som man kan og elevgavene som er ferdige eller ikke er ferdige er ferdige. Det er tomt. Kapitler er avsluttet og bokstavene som ikke er lært ennå, må vente. Det er juleferie og den skal nytes! Akkurat nå er det leeeenge til neste år!




torsdag 19. desember 2013

19. desember: Gråpapirets julehevn

Da jeg våknet i morges var jeg ytterst sliten og klarte ikke tenke klart før etter en kaffekopp og noen timer på beina. Det var altfor sent i forhold til innpakningspapiret som så fint lå på spisebordet mitt sammen med det røde båndet. De skulle være med på jobb i dag men sa ingenting om det i morges da jeg var inni stuen. De sa heller ikke noe da jeg tittet rundt etter ting som jeg kanskje skulle ha med. Ikke et tegn. Ikke en eneste lyd. Jeg er sikker på de lo høyt da jeg var gått. De hadde nå klart å skru opp stressnivået mitt enda et hakk!

Når slike ting skjer blir jeg faktisk ganske kreativ. Det måtte bli gråpapir. Det hadde jeg heldigvis i klasserommet. Farger har vi også så da var det bare til å sette i gang. I dag ble oppgaven julegavepapirpyntingoginnpakning. Jeg trodde det ville bli en katastrofe. Jeg tok feil.

Da elevene var ferdig med innpakningen av sine selvproduserte ullepler, måtte jeg faktisk tørke en liten tåre. Den var ikke så stor, men øynene ble rimelig blanke over disse knottene som så stolte viste frem gavene de helt selv hadde laget. Julen kan være mye rart, men dette skal jeg legge inn i banken for meget gode juleminner. Akkurat i dag synes jeg at ullepler og juleseksåringer er det nydeligste i verden.

onsdag 18. desember 2013

18. desember: Tradisjon?

Det er snart juleferie og feiringen står klar en eller annen plass og kaster seg over oss når tiden er inne. Jeg har tenkt masse på julefeiringene mine i det siste. De varierer fra år til år og er ikke tradisjonsbundet slik alle julefeiringene var da jeg var liten. Når jeg tenker meg om er det kanskje rart? Hadde det kanskje vært mer naturlig om jeg også laget en jul som var lik hvert år. Så visste jeg hva jeg hadde å forholde meg til?

Det er mulig, men slik har det ikke blitt. Jeg tror mest det handler om ungene. Om de er sammen med meg er det jo sånn at vi har tradisjoner vi også. Bare ikke like strenge og like voldsomme som i barndommen min. I mange år har vi feiret hos verdens beste tante som bur på ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Der varierer det veldig med hva vi finner på. Når ungene er hos sine andre foreldredeler har jeg feiret i mange varianter. I fjor feiret jeg med bestekompisen min. I år blander jeg kjærestefeiring med den eldste avleggeren og lager enda en ny jul. Kanskje det er tid for å skape nye tradisjoner?

Jeg liker at det viktigste med julen min ikke er det vi gjør på i julen og hvordan vi gjør det, men at jeg alltid deler den med mennesker jeg er glad i. Er det tradisjon god nok?






tirsdag 17. desember 2013

17. desember: Nå er den mørkeste tida

Jeg kjenner det på hodet. Det er mørkt og det regner. Det er altfor mørkt og det regner altfor masse. I går følte jeg meg i støtet. Handlet julegaver til den store pappmedaljen, pakket og planla og gledet meg. I dag føler jeg meg utilstrekkelig, sår og utslitt.

Flere ganger i dag har jeg trodd at det var fredag og at juleferien banket på døren. Innrømmer at skuffelsen ble stor hver gang jeg kom på at det ikke bare ikke er fredag, men at det faktisk kun er tirsdag.

Jeg liker jobben min jeg, det er ikke det. Jeg elsker den, til og med. Det er bare det at rett før ferier blir jeg helt gjennomsliten. Akkurat der er jeg nå. Nå venter jeg veldig på julefred og kjærestetid. Jeg venter på late morgener, lange kvelder, tid med familien og tid med venner. Juleferie er ganske fantastisk og nå er det bare tre dager igjen!




mandag 16. desember 2013

16. desember: Nesten klar

I dag har jeg fått gjort uendelig mye som jeg har tenkt lenge på at jeg skulle ha gjort. Det er rart hvor fort ting faktisk går når man først setter i gang. Det er enda rarere at man aldri lærer av det. Jeg VET godt at det er sånn og likevel diller og daller jeg vekk tid både her og der. Nå er jeg i alle fall snart helt ferdig med julegavene. De er handlet, pakket inn og klare.

Faktisk hadde jeg pakket inn en haug med gaver så tidlig at jeg måtte pakken noen opp igjen for å se hvem det var til. Da jeg pakket inn visste jeg selvsagt hvem som skulle ha hvilken. Det kom jeg garantert til å vite for alltid. Sånn føltes det. Jeg vet at det også bare er tull. Tiden hadde selvsagt gått akkurat så langt at jeg ikke husket det lenger. Bare sånn for å krysse av flere ting på listen som jeg ikke har lært noe av. Det kan være lurt å skrive på navnelappene med en gang. Sånn hvis dere lurte.

Sammen med julegavene har jeg også fått opp to adventsstjerner i to av vinduene mine. De har jeg fått av min fine kusine som alltid er opptatt av at jeg mangler lamper og lyspærer i det gigantiske hjemmet mitt. Nå har jeg i alle fall lys i vinduene! Julen og juleferien nærmer seg og jeg gleder meg meget til begge deler!




søndag 15. desember 2013

15. desember: Stort hjerte

Konsert nummer tre er ferdig og julefreden er hakket nærmere enn det den var før helgen. På onsdag ble jeg svett bare av tanken på alt jeg skulle de neste døgnene. Julekonserter i fleng og julebord. Sånt blir man sliten av. Det er det man tror. At all energien skal suges ut og forsvinne i det blå. Saken er bare at det ikke er sånn.
Det som faktisk skjer når jeg synger så mye som koret har gjort nå er at jeg blir kjempeglad og får mer energi. Det er noe med kirkeklang og alle disse damene samlet sammen. Det blir så veldig stort og vakkert at hjertet vokser og nesten ikke har helt plass inni der det bor. 

Når hjertet først har vokst litt blir det veldig sensitivt og kan kjenne alle følelser i mye sterkere grad enn ellers. Man blir mer lei seg når man vet at mennesker man er fryktelig glad i har det vanskelig. Man blir fortere rørt om noen sier noe fint. Man er rund i kantene og blank i øynene. Alt blir vakrere rundt en. Man ser på en måte alt mye klarere? 

I dag har jeg fått sove lenge mens min helt egne supermann har laget frokost. Sånt er ikke jeg så veldig vant til og i dag ble jeg ekstra glad for det siden dette hjertet mitt jo hadde vokst i løpet av helgen. Når hjertet er så stort som det er akkurat nå er jeg uendelig takknemlig for det jeg har i livet mitt. Det er en følelse som er litt vanskelig å forklare. Den er overveldende og brer seg i hele kroppen. Når hjertet er forstørret er følelsene også det og da blir det intenst. Sang får meg til å ha det sånn. Min helt egne supermann får meg til å ha det sånn. 

Jeg er lykkelig.

lørdag 14. desember 2013

14. desember: Helgeri

Lørdagskveld med kjæresten og rødvin er helt storveis. I dag har koret sunget julekonsert nummer to og neste står på trappene allerede i morgen. Kommer du? Klokken 17.00 i Korskirken er plassen. Kjøp billetter på korall.ticketco.no!






fredag 13. desember 2013

13. desember: Julebord

Noen dager i desember er travlere enn andre. Dette er en av dem.



Håper dere koser dere like mye som jeg skal gjøre i dag. I dag er det nemlig julebord med mine fine kollegaer!


torsdag 12. desember 2013

12. desember: Årets høydepunkt

Korall er i gang med julekonsertene sine og i dag fant hovedkonserten sted i Birkeland kirke. Som vanlig har dagen og hele uken vært travel. Hvert eneste år er jeg mest sliten akkurat når julekonserten skal synges. Det er full fart på jobb. Det er full øving. Julegaver skal finnes på og selve julen skal organiseres. Ingen enkle greier noen av delene.

Men når julekonserten først er ferdig kjennes alt styret mindre styrete ut. All ros og gode tilbakemeldinger har selvsagt mye å si, men ingenting slår følelsen av å synge med disse damene sånn ca midt i desember. Koralldamene + mann, lyser opp i mørketiden og gir i alle fall min førjulstid innhold og mening. Jeg ville ikke på noen måte vært foruten denne konsertopplevelsen som jeg selv synes blir bedre og bedre for hvert år som går. Takk til dere damer, takk til dirigent og solist Chris André Lund, pianist Frode Skag Storheim og gjestegitarist Erlend Tveitnes Halvorsen. Og sist men ikke minst takk til alle dere som kom og hørte på oss! Nå kan julen bare komme.

Kristine Lunds bilde.

Fikk dere ikke med dere konserten eller ønsker en liten reprise? Fortvil ikke. Vi skal ha fire konserter til! Gå inn på korall.ticketco.no og kjøp billetter!

onsdag 11. desember 2013

11. desember: Kreative julebarn

På jobb hos oss får 7.trinn lov til å være ute i atriet, uten forstyrrelser fra andre småkryp på skolen. Jeg har aldri helt forstått hvorfor de gidder, men hver eneste dag henger det ut noen halvtenåringer og bedriver diverse aktiviteter. For det aller meste går det i å bare være der. Jentene står ofte i klynger, mens guttene som oftest leker en eller annen klatrelek jeg på ingen måte skjønner poenget med. De liker det i alle fall sånn. Alle andre elever gleder seg til de skal bli de eldste på skolen og dermed få denne "friheten" i friminuttene.

De siste dagene har det skjedd en endring. I midten av atriet har det blitt plassert et vakkert juletre med lys i alle farger. Lysene blinker og går av og på som en eller annen superjuletrelyseffekt og akkurat dette har minitenåringene funnet en kreativ mulighet til å benytte seg av i pausene. Sammen, både jentene og guttene, har de laget en juletrelyslek. I går var de bare noen få. Da stod de med ryggen til treet mens en leder gav dem beskjed om at de måtte velge seg en lyspære hver. Poenget var at de skulle si fargen på lyspæren høyt med ryggen til, snu seg og  finne seg en lyspære og holde på den til lyset slo seg på igjen. Vinnerne er selvsagt de som treffer samme fargen.

I dag hadde det utvilket seg til at de får diverse ordrer før de skal finne lyspærene. Dette sikkert for å forhindre at man kunne se seg ut riktig pære på forhånd og vinne hele tiden. Sånt blir jo nemlig ikke noe gøy på en flekk. I dag var de en hel haug som gikk to skritt til siden, hoppet opp og ned og sikkert en hel masse annet før de fikk finne og gjette riktig pære. Kreativt? Jeg synes det. Ganske spent på hva som møter meg der ute i morgen!

tirsdag 10. desember 2013

10. desember: Forvirret

I går måtte jeg spørre en god kollega om det var noe galt. Hun så litt ut som en forvirret og oppgitt frøken som hadde måttet gjøre ting hun på ingen måte var spesielt begeistret for. Det var ikke noe galt. Greien var at hun hadde forsovet seg og dermed fått hele dagen ute av sitt vante lage. Jeg forstår følelsen, men konkluderte fort med at forsoving driver jeg IKKE med. Min gode kollega er ikke akkurat noen ekspert selv. Hun husker faktisk bare en eneste forsovingsepisode som hadde funnet sted for så mye som 25 år siden.

I dag våknet jeg og innså at jeg faktisk hadde klart kunststykket selv! Jeg våknet fem minutter etter jeg egentlig skulle ha kjørt og rakk ingen av morgenritualene jeg helt tydelig har. Dermed var det jeg som var den forvirrede i dag. Jeg rakk heldigvis undervisningen slik at jeg ikke forvirret 20 seksåringer med å ikke dukke opp. Dagen har etter det oppført seg litt merkelig og ført til at jeg føler jeg er for sen til alt jeg har skullet. Nå må jeg igjen løpe ut døren, denne gangen IKKE for sent. Håper jeg finner igjen rytmen på dagen på øving til julekonsert!


mandag 9. desember 2013

9. desember: Vinternatt og grublerier

Noen ganger tror jeg at jeg skriver de samme tingene om og om igjen. I dag har jeg tatt en titt på adventskalenderblogginnleggene mine fra så mye som fem år tilbake. For det har jeg faktisk. Skrevet kalenderblogg i hele fem år. Mer eller mindre vellykket, men uansett har jeg faktisk brukt de fem siste adventstidene på å vri ut noen ord av fingertuppene så og si hver eneste dag. Det jeg faktisk er litt imponert over. Samtidig er jeg imponert over at det at det faktisk IKKE står det samme i noen av innleggene. Jeg har tydeligvis et hav av store og små historier som jeg vil dele. At det faktisk er mange som leser dem synes jeg er ganske fantastisk!

Det er ikke bare enkelt å finne ut hva jeg skal skrive om og vil vel si jeg bruker litt grubletid i denne mørketiden til akkurat det. Når jeg tenker over det er det helt genialt. Jeg slipper dermed å bruke tid på andre unødvendige grublerier og det har dette hodet bare godt av!

Nå må jeg øve til julekonsert. Dermed blir ikke dagens innlegg av den veldig morsomme eller veldig rørende sorten. Men en oppfordring til deg som liker julekonserter? DET kan det være! På torsdag den 12. er det nemlig duket for årets julestemningsopplevelse!Kommer du?

Default 271884 10151133197942251 276421999 o 

Korall ønsker både trofast og nytt publikum velkommen til vår årlige julekonsert torsdag den 12.12, klokken 20.00 i Birkeland kirke.

På årets konsert vil vi gi dere et stemningsfullt repertoar med noe dere har hørt før, og noe som er nytt av i år. Vår dirigent Chris Lund har selvsagt soloinnslag klar for dere, og pianistFrode Skag Storhem sitter klar ved tangentene for å gi dere den gode følelsen som må på plass før julen setter ordentlig inn.

Billetter kan kjøpes i døren eller her.

                                       Velkommen til en rolig "Vinternatt" med oss!

søndag 8. desember 2013

8. desember: Stein, saks, papir

I går var min kjære og jeg på julebord. Mine to store knotter skulle aktivisere seg med pepperkakehusbaking og da måtte det selvsagt handling til. På butikken ble oppstandelsen stor da det viste seg at den yngste ville ha pastellfarget nonstop som pynt. Ikke nok med det. Hun ville ikke ha seigemenn i nærheten av huset heller. Den eldste gikk nesten helt i kjelleren og ble det man kaller opprørt. De var virkelig uenige og mor måtte ta affære.

Jeg gjør det ofte med elevene også. Står man helt fast i ganske uviktige avgjørelser som fargen på nonstop eller for eksempel hvilken lek man skal leke, er stein, saks, papir helt genialt. Det blir rettferdig og man må bare belite seg. Så det var akkurat det de gjorde. 

Til mitt eldste, ikke lenger egentlig barn, sin store fortvilelse vant tenåringen. Hun fant fort ut at hun måtte øve seg og bli bedre i denne leken. Jeg bare lo og innså at det kom til å bli pastellpynt da saken fikk en helt ny vending. Den yngste plukket med seg vanlige nonstop og seigemenn med største selvfølgelighet. Huspynttradisjonen skulle selvsagt ikke endres. Den eldste ble i grunnen ganske opprørt av dette også. Tenk å la henne gå igjennom denne iherdige nevekampen helt uten grunn?

Min kjære var ute av dørene før jeg i det hele tatt hadde tenkt på å løfte på et eneste øyelokk. Jeg bøyer meg i støvet for så stor aktivitet så tidlig etter en heller sen kveld. Jeg er samtidig lykkelig over at jeg ikke skulle trene friske unger mennesker i noe som helst denne morgenen. Jeg har i stedet for lagt flat til langt på dag og hørt på disse fine frøknene mine lage jul. De har pludret og pyntet hus i riktige farger mens julemusikken har ljomet. Deilig. Det er ganske kjekt med store unger!







lørdag 7. desember 2013

7. desember: Den siste julen

Det nærmer seg julekonsert med koret og jeg øver og øver. Noen tekster fester seg saktere i maskineriet enn andre. I dag har jeg hørt om og om igjen på "Det hev ei rose sprunge"og minner fra tidligere dukket opp. Det gjør det ofte i disse tider. Jeg vokste opp med faste tradisjoner til jul og denne julesangen hørte så absolutt med. Jeg forbinder den mest med mamma. Jeg tenker fremdeles at verden var urettferdig da mamma dro avgårde til det ukjente landet. Likevel er det ikke like sårt å tenke på henne lenger. Nå er minnene fine å ta frem. Og det var akkurat det som skjedde da jeg hørte denne sangen om og om igjen.

Som den siste julen hennes. Den siste julen feiret vi ikke på landet i mormorhuset. Den aller siste julen lagde mamma til helt selv. Vi hadde ikke den vanlige julefisken, ikke de vanlige sviskene og hadde heller ikke samlet hele den vanlige menneskesammensetningen. Likevel var det like mye julero og julestemning i huset. Jeg var gravid med det yngste krapylet og det eldste levde som en lykkelig femåring. Vi visste på ingen måte at dette var den siste julen. Sånt vet man heldigvis sjelden.

Midt i julefeiringen ringte det plutselig på og inn trippet en nissemor med gaver og gode ønsker. En levende nissemor med verdens største hjerte er ikke verst å få på døren. I alle fall ikke når det var moren til min veldig gode venninne som selv hadde foreslått at hun kunne gjøre det. Sånt blir jeg glad av!

Det ble en fin jul. Mamma, du klarte det helt strålende. Jeg skulle bare ønske du kunne fått være med på en av mine julaftener også. Sånn at du kunne få se at jeg også klarer det fint! Jeg skulle så gjerne hatt deg med på julekonsert også. Siden det er rimelig vanskelig å få til skal jeg i alle fall tenke på akkurat deg når jeg synger "Det hev ei rose sprunge".

Jeg savner deg!

fredag 6. desember 2013

6. desember: Adventshagen

Da jeg våknet i morges og tittet ut vinduet var alt helt hvitt. Jeg så i grunnen ingenting og kjente bilkjøringsvegringen blusse noe voldsomt opp. Det lille røde transportmiddelet mitt har den siste tiden vist seg å være av standhaftig art så alternativet om å la den være alene hjemme eksisterte likevel ikke. Bilen min kan til og med svømme, så litt snø skal ikke stoppe bæret fra å få meg på jobb. 

Sammen med den rimelig store mengden snø dukket julestemningen også opp. Juletrær i mange varianter lyser opp flere steder på jobb og julemusikk er satt på i inngangspartiet. Sånt får man julestemning av. I dag var dagen da alle trinnene skulle pynte foajeen med sine kunstverk. Mirakuløst nok ble vi ferdig med våre tovede epler akkurat i tide. Nå henger de og dingler i et juletre som blinker i alle farger. Litt usikker på hvem som er stoltest? Jeg er i alle fall over gjennomsnittet fornøyd med at vi faktisk fikk det til!









Er det ikke vakkert?

torsdag 5. desember 2013

5. desember: Rørte Stormbær

Været i dag har vært av den art at man faktisk kan snakke om det uten at det bare betyr at man ikke har annet å snakke om. Jeg merket ikke så mye til det da den lille røde bilen trillet inn på skoleparkeringen i dag. Akkurat det er muligens grunnet en heller anstrengt tone mellom mor og datter der det gjerne var mer av det som rørte seg på innsiden av kroppene våre som tok størst fokus. Hvordan vinden hylte på utsiden la jeg ikke merke til før jeg skulle ut av det lille bæret.

Da stormen på det kranglete planet ikke lenger lagde så stor lyd, ble jeg oppmerksom på stormen utenfor. Jeg kan ikke fordra sterk vind. Jeg misliker det nesten like mye som lyn og torden. Jeg vet det er fint lite jeg kan gjøre med det og at det i de aller fleste tilfeller går helt fint. Det er ikke ofte man blir truffet av lynet. Det er heller ikke ofte man får et tre i hodet, men likevel. Jeg liker det ikke.

Ledelsen bestemte seg fort for at elevene skulle være inne i pausene. Elevene syntes det var stas at de ikke behøvde å fly rundt på skoleplassen i friminuttene og syntes det var helt greit at jeg slapp å plukke dem ned fra trærne utenfor. Likevel var jeg litt skeptisk. Jeg så for meg en heller travel dag innendørs med små mennesker som ikke fikk løpt av seg noen bobler i løpet av dagen. Sånn ble det ikke. Dagen har vært rolig og de små knottene har jobbet som helter.

Det lille røde tyttebæret klarte heldigvis å ikke ta helt av på veien hjem. Ingen trær ramlet ned fra himmelen og stemningen mellom mor og datter var i orden. Om dagen har bidratt så veldig til julestemning tviler jeg sterkt på, men det er heldigvis mange dager igjen til jul!






onsdag 4. desember 2013

4. desember: Varm både her og der

Jeg har fått lue fra min kjære og er strålende fornøyd. Jeg liker luer og var helt klar for en ny en. I utgangspunktet var det ikke denne luen jeg skulle ha. Min kjære har nemlig kjøpt luer til oss alle og denne var egentlig tiltenkt min yngste frøken. Da jeg viste luene frem fant den yngste avleggeren fort ut at vi måtte bytte. Luen som egentlig var tiltenkt henne hørte liksom til meg. Jeg er i grunnen veldig enig. Da jeg satt i bilen i dag morges og tittet meg i speilet så jeg plutselig hvorfor den virket så riktig. 

Mønsteret på luen er det samme som på regnbogelabbane til mormor! Jeg elsker mormor sine hjemmestrikkede sokker. De er favoritter på en kald vinterkveld og nå har jeg jammen fått enda en greie som hjelper mot kulden. Kanskje ikke så rart jeg er varm i hjertet?


Viser bilde.JPG


Du kan lese om mormorlabbene HER!

tirsdag 3. desember 2013

3. desember: Julesvetterier

Jeg blir helt svett av juledill og juledall på jobb. Du kan selv prøve å hjelpe til med å tove ullepler samtidig som du skal instruere ca tusen, eller i alle fall 20 elever i andre aktiviteter. Når det da oppstår konflinkter og tårer spruter utover både ull og fargeleggingsoppgaver tror jeg at flere enn meg kunne tenk seg et aldri så lite hull i bakken. Bare sånn at man kan hvile seg bittelitt før man må stille stormer og tørke tårer. Sånn er det ikke. Man må pent tørke grønnsåpen av fingrene og ta seg av både den ene, den andre og den tredje greien som dukker opp.

Det har seg nemlig sånn at jeg slett ikke er skapt for håndarbeidsaktivitetene man må gjennomføre i julestria. Jeg prøver febrilsk å tilegne meg gode triks og tips fra kollegaer, men innrømmer glatt at jeg er ubrukelig. I alle fall nesten ubrukelig. Heldigvis mener jeg at det ER elevene som selv skal lage produktene sine. Om de er litt skakke og kanskje ikke ser helt ut som det var tenkt- så er det i alle fall DEM som har laget tingene. Nesten. Seksåringer kan nemlig ikke sy i tråderog blader på ullepler. Sånt må næsten læreren gjøre. Så dermed har vi det gående. Jeg blir nok god til slutt. Det er ganske utrolig hvor mye man faktisk lærer seg som lærer.

Etter jobb i dag var det jammen enda mer julerier som ventet. Den yngste frøkenen min har vært her og skapt julestemning ved hjelp av julemusikk, pekkerkakelukt i huset og juleengler pent plassert utover. Når jeg kjenner etter gleder jeg meg veldig til denne julen. Det gir meg mer enn nok motivasjon til å fikse både ullepler og andre håndarbeidsaktiviteter som jeg vet venter på meg i tonnevis de nærmeste ukene. Denne julen BLIR nemlig meget bra!


Bildet kommer fra Ugleloftet

mandag 2. desember 2013

2. desember: Adventskalendertørke

Den andre dagen i desember er her og det store temaet blant elevene på jobb har vært HVA man har fått i adventskalenderen. Disse kalenderene er ikke som før i tiden. Ikke de vi hadde hjemme hos oss i alle fall. Da var det sjokoladekalendere som var den store årlige begivenheten. Det var aldri aktuelt med andre gaver enn akkurat de de hadde klart å skvise inn bak en luke. Jeg husker en gang jeg fikk det jeg kan huske var den fiiiineste kalenderen jeg noen gang hadde fått. Noen skikkelig stygge plastdingser i grelle farger som man kunne tre inn på en tråd og lage smykker av. Skikkelig lykke for en liten frøken!

I år har jeg rett og slett ikke barn som bor hjemme og har derfor valgt bort alt som heter kjøpekalendere. På lørdag måtte jeg ta opp hele kalendersituasjonen med det eldste frøet. Jeg lurte nemlig litt på om jeg var en skrekkelig mor som ikke lagde kalendere og gav henne nå når hun er voksen. Hun betrygget meg om at det gikk helt fint og at om hun ville ha kalender kunne hun fikse det selv. Jeg har ikke landet helt på hva jeg egentlig mener om det selv, men har halvkonkludert med at vi alle er forskjellige og at jeg sikkert gjør noe annet, som kanskje ikke alle andre gjør, som kompenserer for kalendertørken.. Noe kalender blir det uansett ikke i år. Tror jeg. Man står da fritt til å plutselig ombestemme seg?

På pauseronmet har vi trivselskalender, i klasserommet har jeg komplimentkalender, på telefonen har jeg angry birds-kalender. Sammen med bloggkalenderen kan det hende at det holder?



søndag 1. desember 2013

1. desember: Da var vi plutselig der igjen

Desember dukker alltid veldig plutselig opp. Det selv om tegnene har vært i butikkene lenge. Jeg pleier å overse dem. Går rett forbi marsipangriser og julekuler. De virker ikke midt i september. I går var jeg på butikken og plutselig var det skikkelig jul. Pinnekjøttet og pepperkakene duftet så veldig og handlevognene var full av svineribber og gavepapir. Jeg tror ikke det egentlig var så annerledes enn det var dagen før. Det var nok helst meg som var klar for å ta det innover meg. Adventstiden er her og det er helt i orden!

På denne første dagen i desember har jeg laget fløtekarameller. Det var ikke så vanskelig. Ganske fornøyd reiste jeg på nevøbesøk da karamellene skulle stivne. Helt overbevist om at karamellaging var min nye greie. Det varte ikke så lenge. Karamellene er kvalmende gode, det skal ikke stå på det. Problemet var bare at papiret jeg skulle ha rundt på ingen måte ville det. Jeg har prøvd cellofan, aluminiumfolie og til slutt bakepapir. Drømmen om blanke fine karameller forduftet ganske fort og jeg tror kanskje ikke karamellaging er den nye greien min likevel.

Jeg tenkte de skulle se sånn ut. Det gjør de ikke.
Så sier vi ikke noe mer om det...

Som helt fersk helgemamma med en kjæreste som er i det o store utland måtte den eldste avleggeren pent holde moren med selskap denne helgen. Det skal sies at jeg HAR sagt at hun ikke trenger å være med sin gamle mor hvis hun hadde andre spennende ting å finne på. Hun ville likevel tilbringe tid med den gamle og det settes selvfølgelig stor pris på. Sammen har vi slåss mot klissete karameller og gravd frem julekasser fra loftet. Sammen dro vi på nevøbesøk i den lille røde bilen. Nevøen blir like fortvilet hver eneste gang han ser tanten. Det ser rett og slett ut som han forstår at jeg kommer til å henge rundt ham i årevis og at han slettest ikke er komfortabel med akkurat den tanken. Tårene triller og smilet kommer først frem igjen om jeg er på et par meters avstand. 

Viser 20131201_170127.jpg


Av den grunn måtte jeg finne på andre ting på besøk. Så nå er jeg takket være min svigerinne hårfin og klar for julen. Desember er her og adventskalenderbloggingen er i gang. Klarer jeg det i år også? 




onsdag 13. november 2013

Store ting

Noen dager er tyngre enn andre. Sånn er det liksom bare. Livet er slettest ikke bare enkelt og tunge avgjørelser må taes. Sånn er det også bare. Når man står midt oppi en sånn vond dag eller vond periode blir det meste farget av de tunge tankene og følelsene som har sneket seg inn. Noen helt umerkelig. Andre helt brått. Vanskelige avgjørelser modnes som oftest en stund før man vet hva den mest hensiktsmessige og såkalt riktige løsningen er. Når man har kommet frem til den kan man føle en slags lettelse, uansett hvor sår den er. En sår lettelse av at man endelig har funnet ut hva som er veien videre. For veien går alltid videre. Uansett hvilken avgjørelse som skal taes.

Når man har levd en stund vet man at alle store og vonde tanker på et tidspunkt endrer seg. Forandringer blir til slutt det vanlige. Etter en stund husker man nesten ikke hvordan ting var før. Jeg håper dette blir sånn. At ting blir vanlig. At ting kjennes normalt. Fort.

Jeg har mange ganger stått ved slike korsveier. Den store forskjellen denne gangen er at jeg ikke står i det alene. De siste dagene har jeg skjønt at det å ha en kjæreste på ingen måte har stått til mine forventninger. Jeg har sett for meg hvordan det kunne vært. Det å ha noen som var der helt for meg.  Trodd at det ville være bra for meg, samtidig som jeg har tenkt at det hele bare er oppskrytt. At det var best å være alene. Styre seg selv. Bestemme selv. Klare seg selv. Jeg har virkelig trodd på det.

Så feil kan en ta. Det viser seg nemlig at å ha kjæreste er så mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Oppi alt det vanskelige er jeg samtidig uendelig takknemlig. Kanskje mest fordi jeg tok feil og at jeg har fått oppdage hvor fint kjæresterier kan være. Hele tiden. Ikke bare når man er glad og fornøyd, men også når man er trist og lei. Hele tiden. Alt går bra til slutt.








onsdag 16. oktober 2013

Surrerier

Noen ganger blir hodet mitt så fullt at jeg er sikker på at det ikke er plass til mer informasjon. Tankene tar seg ikke tid til å bli fullført. De svinger så vidt innom de tusen ulike temaene som skal tenkes på. De venter i to sekunder og spretter videre til neste. Det sier seg selv at det blir lite effektivt. Eller blir det det? Er det sånn at jeg er en tenker som får alt på plass samtidig? På samme måte som når jeg rydder? Når jeg rydder begynner jeg nemlig i alle rom. Samtidig. Det tar sinnsykt lang tid og kan være frustrerende underveis. Jeg tenker at jeg ALDRI blir ferdig. Plutselig bare er jeg det. Alt skinner og ligger der det skal.

Jeg har bestemt meg for at det er sånn. At tankene også ryddes i samtidig og finner den riktige plassen, helt plutselig!

Så seminar, studietur, utviklingssamtaler og andre O store tanker om livet får bare svirre. De faller nok helt sikkert på plass, akkurat der de skal.

 

søndag 15. september 2013

Helgelykke!

Jeg har hatt en meget fin helg. Lørdag tok medaljen med så mye innhold at jeg faktisk klarte å glemme alt jeg hadde handlet på bussen. Det ble litt styrete ettersom jeg hadde invitert viktige gjester på middag og virkelig trengte alt jeg hadde oppi posen som så gjerne ville reise lenger med bussen enn det jeg ville. Alt ordnet seg, heldigvis. Butikkene var åpne lenge nok til at ny mat kom på banen, selv om de veldig viktige middagsgjestene selv måtte stå for akkurat dette.

På lørdag startet min yngste frøken med sin første jobb. Det er ganske stort for en 14-åring. Det er stort for moren også. Da avisene skulle hentes, skulle det vise seg at første dag med lønn skulle bli enklere og mindre slitsom enn først antatt. Avisene var ingen steder. Vi lette høyt og lavt og faktisk litt til siden også. Borte var de. Da vi ringte inn for å gi beskjed fikk vi beklagelse og lovnad om at hun ville få en kompensasjon for det som hadde skjedd. Lettjente lørdagspenger, spør du meg. Lettjente søndagspenger ble det også. Så første jobbehelg er unnagjort uten at hun så mye som har tatt i en avis.

Lørdagen var også den store dagen for elever fra skolen. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på et samarbeidsprosjekt mellom Bergen Filharmoniske Orkester og skolen. I denne omgangen var det fire elever som skulle få jobbe sammen med Minken Fosheim, Langhaugen vgs og BFO. Det har vært fantastisk å være med på hele prosessen. Helt fra de fikk utdelt første manuskript- til at de stod på scenen på lørdag. Det lyste ut av øynene på dem da de var ferdige. Ut av mine øyne ramlet det stadig ut andre ting. En av elevene sa at han ELSKET dette. Da måtte jeg si at det er sånne utsagn som gjør at jeg ELSKER å være lærer! Så stolt og så glad. Gleder meg til videre samarbeid og til å gi enda flere elever en slik opplevelse.

Midt oppi alt dette kom en helt ny liten frøken inn i s(l)ekten. Da beskjeden om fødselen tikket inn, dukket det opp enda flere store følelser og øynene ble igjen fulle av rusk som måtte ut. Høy på livet og verden, handlet meg og den yngste middag og tok bussen hjem. Resten av den historien vet dere allerede, men kan føye til at  kvelden var minst like fantastisk som det resten av dagen hadde vært. Da jeg la meg i natt var jeg lykkelig fra innerst til ytterst. Det anbefales. Det er nemlig veldig godt å være lykkelig!




søndag 1. september 2013

Balltull

Hverdagen har ramlet innover meg og innimellom føler jeg meg helt maktesløs av alle ballene jeg ikke klarer å ha i luften samtidig. De ramler ned på helt talentløse tidspunkter og når jeg forsøker å plukke dem opp igjen, ramler en haug med andre ned. I dag tror jeg at jeg mistet alle sammen. Det kjentes i alle fall sånn ut en stund.

Når det skjer og tankene blir for mange så finnes det ikke noe bedre enn å ta joggeskoene på og finne veien til en fjelltopp. Noen ganger må man nemlig la alle ballene på bakken bare ligge der. De forsvinner ikke. De endrer seg på ingen måte av en fjelltur heller. Det bare kjennes sånn ut og DET er gevinsten av slike turer. Alt blir litt lettere og ballene virker litt mindre i det man starter på opplukkingen av hverdagens og livets baller som på en eller annen måte helt sikkert kommer i mål til slutt.


torsdag 15. august 2013

Hva skjedde?

I går hadde jeg en spak frøken på tråden. Hun har arvet morens voldsomme tankevirksomhet og i går omhandlet den oppstart av nye ting. Som voldsomtenker kan nemlig de rareste forestillinger dukke opp og verden kan virke meget mer komplisert enn den egentlig er. I dag skulle min lille frøken som nesten akkurat er født, starte på sin vei mot lærerverden. Hvordan det har seg at dette allerede har kommet på trappene vet jeg ikke helt. Jeg sverger på at det ikke er lenge siden jeg trillet henne i barnevogn.

Men sånn er det altså. Mitt eldste frø er plutselig ganske voksen og nå har hun begynt på Høgskolen. Mitt møte med den store studentverden foregikk ganske stille og fortvilet. Ikke visste jeg hvor jeg skulle gjøre av meg og ikke visste jeg hvem jeg skulle snakke med. Forståelsesfull som jeg er- forklarte jeg mitt nyfødte studentbarn at sånn kunne den første tiden være. Beroliget henne med at det er HELT normalt og at det ville gå over etter ganske kort tid.

Da jeg ringte henne etter endt skoledag i dag måtte jeg nesten legge på. Min eldste avlegger kunne nemlig fortelle om en dag fylt av ting som jeg overhodet ikke opplevde på min første dag som student. Hun fortalte om bussturen fra Grieghallen til skolen der alle var så redde. Jeg klarte fint å identifisere meg med det. Da hun flere ganger snakket om en mikrofon i bussen stusset jeg litt. Hvilken mikrofon bablet hun om?

Joda. Min ikke lenger så spake og nervøse datter kunne da fortelle meg at hun hadde snakket i mikrofon til hele bussen og svart på ulike spørsmål som de andre mer bekymrede studentene lurte på. Hun reklamerte samtidig for Hulen og har rukket å få opptil flere mennesker til å melde seg inn i Pedagogstudentene. Jeg ble rett og slett litt paff og forstod igjen at min eldste frøken er noe for seg selv. Nå er jeg HELT sikker på at hun kommer til å elske studentlivet. Jeg er også HELT sikker på at hun får til akkurat det hun bestemmer seg for i livet.



Lykke til, frøken fryd!



               



Jeg bare skjønner ikke hvor tiden ble av?


onsdag 14. august 2013

På'an igjen

Jeg har hele tiden tenkt at dette var en mandag. Den kjentes i alle fall slik ut da jeg våknet i morges. Etter en sommerferie med rimelig lite vekkerklokkenødvendigheter, var vekkerklokkelyden i dag ganske brutal. Heldigvis gledet jeg meg til å se de andre menneskene som måtte opp så tidlig denne dagen. Det gjorde at jeg hoppet ut av sengen og hev meg i autopilotmodusen for rekking av jobb. Noe jeg heldigvis gjorde. Jeg liker veldig dårlig å ikke rekke ting, så det unngår jeg i den grad jeg får det til. 

Dagen på jobb fløy i grunnen avgårde. Tusen ting skal lages i stand. Første skoledagen for de ferskeste elevene må snart være på plass sammen med  hauger av andre ting klasserommet skal inneholde. Jeg er spent og regner med at akkurat det er de også. 

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg faktisk i grunnen nesten måtte snu i døren. Jeg fikk kastet i meg litt middag og lastet opp noen noter til øving før jeg ramlet ned trappene og fant frem den lille røde bilen. For selv om jeg både har tenkt og følt at dette har vært en mandag, så har ikke det på noen måte vært tilfelle. Det er nemlig onsdag og første øvingsdag var også en realitet. 

 Igjen satt de gode klemmene løst og gjensynsgleden var stor! Nå er jeg ferdigjobbet, ferdigsunget og innser at snart, snart skal jeg stå opp igjen og starte på en ny runde hverdag. 

Sommerferien er definitivt over for denne gang. 



onsdag 31. juli 2013

Hiv og hoi!

Jeg savner somrene fra da jeg jeg var liten. Den gangen da vi hoppet i høyet på låven og lekte cowboy og indianere på bøen. Da hele søskenbarngjengen var samlet på ulike måter. Uten twitter og facebook, uten google, instagram og uten mobiler. Vi bare var. Vi hadde ikke noe valg. Skulle man på landet, så skulle man det. Ikke at jeg protesterte. Jeg har alltid elsket familien min. Det gjør jeg forøvrig fremdeles.

Noen ganger får jeg litt den samme følelsen igjen. Som i helgen. Lukten av høy. Bugnende åkrer og mennesker jeg er glad i på en og samme plass. Bålbrenning og unger som løper lekende rundt. På sånne dager er livet bare godt. Når man på toppen av det hele våkner i høyet til en kopp kaffe på "sengen"- er verden fin og voksendommen slettest ikke så ille den heller.


På ettermiddagen ventet Bustebu spent på innhugget av tørste sjørøversøskenbarn som fremdeles vet hvordan man skal leke. Vi ramlet inn porten, en etter en. Pirater i alle former.Sjørøverbarnsøskenbarnfestival med noen innleide deltakere som også hører til i hjertene til flere av oss, var i gang. Været var samarbeidsvillig og piratstemmene ble høyere og høyere utover kvelden. En skattejakt på selveste skattøya hørte selvsagt med. Stemningen var høy og trivselen stor. Dette selv om vi har aldri så mange sosiale medier vi kunne dele det på. Gleder er vel til for å deles? Dessuten hadde vi Instagram på ordentlig. Poraloridkameraer ble flittig brukt og bilder ble ferdig på sekunder. Ikke alle like presentabel for hele verden, men er minner for piratflokken som koste seg ut i de tidlige morgentimer. Med rom, bål og hverandre. 

Jeg gleder meg allerede til neste år. Hvilket tema skal vi ta da? Mexikansk? Troll? Spøkelser? Man får rett og slett bare se. 



Voksendommen ER slettest ikke så ille! Hurra for verdens beste sommer!




mandag 8. juli 2013

Himmelhytte



Hjertet spretter litt ekstra når jeg når denne porten. Erfaringen tilsier at man alltid bruker litt lang tid før man kommer seg så langt. Pakking, kjøring og organisering tar sin tid. Det gjør ingenting. Når man har kommet så langt som dette er man nemlig på vei inn i hyttehimmelen. Og der inne spiller ikke klokken lenger noen rolle. På fredag invaderte vi den himmelske hytten med ønske om pent vær og masse mennesker. Ønskene ble oppfylt.

Det ramlet inn slekt i alle fasonger og gav hytten akkurat det livet den er skapt for å ha rundt seg. En tante hadde med seg selvplukket og selvdyrket salat. Den smakte selvsagt himmelsk. Fiskeopplæring, teltoppsettingskurs og leker i alle varianter strødd over menneskene som jeg er så glad i. Fine samtaler om livet og mimring om dem som ikke lenger er her hører med på sommereventyrdager som dette. På Bustebu er det rom for alle og jeg gleder meg til resten av sommerens aktiviteter som vil innfinne seg på den beste plassen i verden. Jeg er heldig og ville ikke byttet bort s(l)ekten min mot milliarder!





fredag 5. juli 2013

Hyttetur!



Da er det duket for hyttekvalitetstid. Lurer på om hytten har savnet oss like mye som vi har savnet den? Jeg ønsker meg en haug med mennesker og opplett vær. Om menneskene skulle utebli så har vi sikret oss med en gjeng helt på egenhånd. Været kan i grunnen styre på som det vil, men det aller beste er om vi kan brenne bål og filosofere uti natten. Det fungerer absolutt best om noen skrur igjen kranen fra oven.

Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få plass til alle tingene og alle menneskene inni den pittelille røde bilen, men vet fra før av at hun kan være ganske medgjørlig og fleksibel. Faktisk er jeg ganske sikker på at hun gleder seg like mye som oss. En hel helg i naturskjønne og grønne omgivelser gjør godt for urbane maskiner!

Jeg gleder meg. Bustebu, here we come!