torsdag 22. januar 2015

Jernkvinnen


Jeg skal ikke stikke under noe som helst stol at jeg har vært sliten. Jeg har vært så sliten at jeg til slutt bare har trodd det var sånn det skulle være. Jeg har prøvd å spise riktig, sove nok og trene. Alt i higen etter litt etterlengtet energi. Jeg ante ikke at den hele tiden befant seg på Haukeland! 

Ganske skeptisk møtte jeg opp på KK. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle og det skulle vise seg at de ikke visste det, de heller. Etter ca tusen timer sittende rett opp og ned fikk jeg til slutt en injeksjon med energi rett i årene. Jeg synes jeg kjente det litt, men var veldig trøtt etter oppognedsitting og skulle dessuten komme tilbake to dager etter for ny dose.  


Da jeg kom på nytt besøk var alle informert om at jeg kom. De hadde en seng klar og alle var bare veldig hyggelige. Jeg forstod at ventetiden ville bli lang denne dagen også, men hadde heldigvis med meg bok og god tålmodighet. Faktisk er det litt deilig å bare ligge i en sykeseng. Man bare ligger der og er fredet fra omverden. Blir man tørst kan man trekke i en snor. Det er fredelig på et merkelig vis. Særlig når man bare skal være innlagt veldig kort og det slettest ikke er noe farlig man er der for. 


Ingen vet helt hvorfor jeg skulle få jern på KK. Men jeg skal love dere at jeg er lykkelig for å ha fått det. Jeg har helt tydelig gått i årevis uten å vite at jernmangelen min gikk så utover kvaliteten på livet. Det høres banalt ut men det er sant! Nå kan jeg bøye meg ned og knyte skolisser uten at jeg holder på å segne om. Musklene mine virker SÅ mye bedre på fjellet og jeg føler meg generelt enormt kvikkere og mer våken. Jeg kan puste godt ned i lungene hele tiden og hjertet har slått seg til ro og sluttet med den voldsomme dunkingen. Jeg er veldig fornøyd.  Måtte det vare!