torsdag 18. februar 2016

Litt flaks skal man ha




På mandag var jeg tvunget til å ringe banken min. Tvunget er rette ordet. Jeg hadde nemlig ikke noe valg. Regningen på badet hadde vokst seg over hodet mitt og funnet veien langt ned i halsen. Jeg klarte knapt puste og skuldrene var heist langt over ørene. Det var ikke noe jeg kunne gjøre. Jeg hadde ikke mer å gå på. Den månedlige utgiften kunne ikke økes noe mer. I full influensa og selvfølelse og selvtillit lik null ringte jeg og forklarte utfordringene jeg stod i.

Boligutgiftene holdt nesten på og drukne meg. Jeg har blitt en ekspert på å få pengene til å strekke lengst mulig. Hodet mitt er konstant fullt av regnestykker og dårlig samvittighet. Men det har gått. Alt går.

På mandag kjente jeg at begeret var fullt. Det ble for mange penger. Eller for lite. Det gikk ikke. Alt handlet om det. Hva har vi råd til? Kanskje enda mer hva vi ikke hadde råd til. Kjeven min har nærmest vært låst i all jobbingen med å bite sammen tennene. Da telefonen ble besvart la jeg frem saken så saklig som jeg klarte.

Jeg er ikke sikker på om det finnes så mange situasjoner man føler seg så bitteliten i. Klumpen jeg hadde i magen før jeg ringte var av en enorm størrelse og gjorde meg kvalm. Klumpen forsvant mer og mer etter hvert som samtalen ble til. Mennesket som satt i andre enden skjønte ikke bare situasjonen jeg var i, men skjønte også at hun virkelig kunne hjelpe meg.

I løpet av ti minutter drepte hun mine økonomiske bekymringer. - "Dette er din dag. Nå er det på tide at du får deg en bedre hverdag." Jeg ble sittende nærmest lamslått med telefonen i hånden. Litt usikker på hva som egentlig skjedde. Den natten sov jeg ikke. Ikke natten etter heller. Tankene svirret og laget så mye bråk at jeg ikke fikk roet meg ned.

I dag har jeg skrevet under på papirene. I dag, på dagen 17 år etter mamma døde, kan jeg endelig senke skuldrene og puste. Jeg gikk ut fra banken med en selvfølelse og en trygghet jeg ikke tror jeg har kjent før. Jeg var rød i kinnene og varm i hjertet. I dag tok livet mitt en ny retning. Jeg gleder meg til å finne ut av den.

 

søndag 14. februar 2016

Gratulerer med dagen, mamma

I dag er det på dagen 17 år siden jeg så deg. Den aller siste gangen jeg skulle få se deg ble av alle dager på morsdag.  Det var ikke noe voldsom feiring. Voldsom feiring var aldri viktig for deg. Men vi samlet hele familien og markerte dagen. Helt uten at vi visste det var den aller siste morsdagen vi hadde sammen.

Jeg var helt utafor og kranglet og gråt det meste av tiden den ettermiddagen. Jeg tror noe i meg sanset at det var noe fryktelig galt. Noe i meg forstod at mamma var på vei til å dra. Kanskje underbevisstheten min ville vise henne hvor mye jeg trengte henne? Jeg har verken før eller siden opplevd noe lignende. Raseriet i meg var helt nytt og ukjent. Nesten som om jeg allerede visste hvor mye sorg som var i vente.

Det ble en fin forsoning over telefonen. Den ukjente siden i meg fikk roet seg ned og vi fikk begge satt ord på hvor mye vi betydde for hverandre. Den aller siste samtalen med deg ble nok en av våre aller vakreste og viktigste samtaler.

Det har gått så mange år. Jeg tror at siden du forsvant så fort for meg så vil du alltid være voldsomt borte. Du er savnet på så mange plan. Av oss alle.

Gratulerer med dagen.