mandag 30. juli 2012

Banakasseblues

Det er ikke enkelt å putte livet sitt i banankasser. Jeg har pakket og kastet i ukesvis og er fremdeles ikke ferdig. Selve pakkingen er meget enkel. Det som skal med puttes enkelt og greit opp i kassene og lukkes igjen. Utfordringen er å velge hva man skal ha oppi dem.

En regel kan være at når man ikke har brukt tingene på ett år, så kan de bosses. I pakkingen min har jeg funnet ting jeg ikke har brukt på tretten år. Disse tingene burde være enkle å kaste. Det er bare det at de tingene på et merkelig vis representerer meg og oppveksten min. Du vet de tingene du ser når du er på besøk hos foreldrene dine og du smiler litt for deg selv og husker historien bak dem? Fatet du lagde på sløyden og konfirmasjonsbildene? De du på ingen måte vil at skal henge på din egen vegg, men som hører til hjemme på en vegg du kjenner godt?

Hadde jeg fått gjøre det hele på nytt- tror jeg at jeg hadde valgt å ikke flytte inn i mamma sine ting da hun døde. Det ble riktig nok sakte men sikkert mindre mamma og mer oss- men hun har jammen klort seg godt fast i skuffer og skap. 


I kjøkkenskuffen min var det ting jeg ikke har brukt en eneste gang siden mamma takket for seg. De har bare lagt der og gjemt seg. Jeg har kjent kastingen i marg og bein. For hver ting som dukker opp spretter minnene frem. Minner fra ferdige kjærester, minner fra barndommen, minner fra mamma og minner fra pappa. Gode minner og vonde minner om hverandre. 

Jeg forstår at jeg ikke kan beholde alt. Jeg vil ikke beholde det. Jeg beholder det heller ikke.

Det er på tide å legge fortiden bak seg. 



onsdag 18. juli 2012

Med hodet under armen

Jeg har sett frem til å flytte i mange år. Nå står jeg midt i det og liker det dårlig. Jeg ser veldig frem til å komme i ny leilighet. Jeg ser frem til at alt er i orden og alt er på stell. Det er bare det at jeg ikke tror det vil skje. I flere uker har jeg kastet, sortert og pakket. Jeg slåss med følelser, støvallergi og uendelig mange ting. Spesielt bøkene oppfører seg dårlig i dette tilfellet. Alle vil være med til den nye leiligheten. Dette selv om jeg har gitt klar beskjed om at det ikke lar seg gjøre. De er litt som Smurfene. De formerer seg og ville om få strakser overtatt hele vår lille verden. De må stoppes. De må stoppes NÅ!

Så det gjør jeg på. Leksikon. Barnebøker. Gamle bøker. Nye bøker. Kjedelige bøker. Spennende bøker. Til nå har jeg fylt fire kartonger med bøker som ikke lenger er velkommen. De liker det dårlig. Om natten ligger de og hvisker at jeg MÅ ta dem med! I dag tok jeg meg selv i å tenke at det KAN være greit å bare ha dem i kjelleren en stund. Sånn i tilfellet. Det var da jeg kom  på de syv kartongene med bøker etter min mor som står på loftet. I samme tanken snek en uro seg inn om at jeg sikkert har minst syv kartonger med egne bøker der også. Sukk. Bare sånn at dere vet det: En hyllemeter med bøker veier ca 30 kg. Sukk.


Andre ting som har dukket opp er denne dukken. 


Den var opprinnelig en gave fra min far. En gave fra nabolandet til sitt lille barnebarn. Mye kan sikkert sies om min far, men jeg tror ikke han tenkte så langt i akkurat dette tilfellet. Han pakket inn alle lekene sammen- uten noen form for beskyttelse og sendte dem i posten. Dette førte til at dukken var meget ødelagt før den kom frem. Jeg har fikset den en gang eller to, men den vil ikke henge sammen. Min eldste er den dag i dag livredd hele dukken. Det har hun forøvrig alltid vært. Nå finnes den ikke mer. Det skulle den heller aldri ha gjort. Så femten år i nåde- bortgjemt i en krok inne på rommet får være nok.

Alle bildene jeg må gå igjennom vil jeg ikke snakke om engang. Jeg forstår at jeg har mamma med meg i dette flyttelasset. Det er bare det at hun ikke kan få like stor plass som det hun hadde her i denne leiligheten. Jeg må kaste bilder som ikke er mine. Jeg må kaste minner om mamma. Sånn er det bare. Hun ville aldri godtatt noe annet.

En glad meg på 17. mai på landet.

fredag 6. juli 2012

På gjensyn

Gode venner vokser ikke på trær. Heldigvis. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle fått dem ned derfra. Gode venner vokser vilt overalt og kan oppdages om man kikker ekstra godt etter. Som oftest finner du dem i bakkehøyde der de utfører et eller annet som du muligens også er opptatt av. Når det skjer er det lett å finne ut om man virker sammen eller ikke. Når man virker ekstremt godt sammen med et annet menneske må man stoppe litt opp og lage plass i livet til flere gode øyeblikk. Det er uendelig med plass til akkurat dette. Når man gjør slikt er det sånn at man da også har noen en kan dele de mindre gode øyeblikkene med. Skulle det vise seg at det bare er plass til de gode stundene- har du faktisk tatt grundig feil i dine vurderinger og har ikke like mange gode venner som først antatt.

Jeg tenker at jo eldre man blir- jo flinkere blir man i å plukke ut akkurat de menneskene som gjør deg godt. For det er det det handler om. Å gjøre hverandre gode. Det vil på ingen måte si at man er enige om alt i verden. Snarere tvert imot. En god venn er det i alle sammenhenger og kan klart si ifra om ting er på rare veier. Jeg er heldig og har hatt flaks på vennefronten. Flaksen består i at når JEG "velger" meg en venn- så har det jammen vært gjensidig.

I går sa jeg på gjensyn til venner jeg er meget glad i. De skal flytte til en annen by og jeg kjenner frustrasjonen over tiden som ikke har strukket til og øyeblikkene vi de siste årene ikke har delt med hverandre på samme måte som før. Trist forlot jeg dem. Trist men glad på et merkelig vis. For jeg vet de har valgt meg på samme måte som jeg har valgt dem. Har man det finnes det alltid plass til flere gode øyeblikk.



søndag 1. juli 2012

Havfruejobb

På ferie i varme land hører basseng ofte til. På vår ferie var bassenget slik at det var en glassvegg på ene siden. Utenfor denne kunne man titte inn på de som badet eller eventuelt titte ut på dem som gikk forbi. I et lyst øyeblikk fikk jeg veldig lyst å ta bilder av den yngste havfruen. Jeg kommanderte henne under vann og knipset i vei.















Hun ble bare så utrolig vakker på ALLE bildene. Så moderen tenkte med seg selv. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Jeg kastet meg i bassenget og poserte voldsomt.





















Resultatet? Tja. Bildene taler i grunnen for seg selv. Etter å ha slitt ut to fotografer gav jeg opp. Havfruejobben blir nok ikke min med det første.