søndag 22. oktober 2017

Frustrert frue!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg så for meg at det skulle bli. Planen var vel i grunnen at jeg skulle skrive morsomme blogginnlegg om de store omveltningene i livet. Det var før jeg innså hvor mye omveltningene inneholdt og hvor lite morsomt det egentlig er. Det finnes ikke morsomt at jeg er dødssliten etter hver eneste arbeidsdag. Eller at jeg ikke kjenner noen jeg kan henge med.

Ikke særlig imponerende eller morsomt at jeg ikke har vært på Elixia en eneste gang siden jeg flyttet. (Jeg har stått utenfor og sett inn. Litt usikker på om det teller.)

At jeg savner frøknene mine er ikke så hysterisk festlig det heller. Selv om jeg nok kunne vridd noen artige setninger utav akkurat det temaet. Som at de synes jeg kommer for ofte til Bergen. At de nesten ikke merker at jeg faktisk har flyttet. Saken er at jeg merker det. Veldig. De har alltid vært rundt meg. Nå er de det ikke. Meget stor forskjell!

I Bergen behøvde jeg faktisk bare gå ut døren hjemme for så å bumpe borti noen jeg kjenner. Jeg ante ikke hvordan jeg hadde det i byen min - før jeg forlot den.
Aldri i hele mitt liv har jeg bodd noen annen plass enn i regnbyen. Der bor de fleste jeg kjenner. Der venter alle fjellene tålmodig hver eneste dag. Like lykkelig hver gang jeg drar meg opp på et av dem.

Der kjenner jeg alle gater, alle kafeer, alle snarveier og alle butikker. (Nå er jeg helt sikker på at bestevenninnen rister febrilsk på hodet. Det er nemlig hun som vet alt dette.)
Utfordringen er at jeg ikke har henne her heller. Så nå strikker jeg, pusler jeg og går jeg på turer. Jeg prøver å puste rolig inn og ut og ha tålmodighet. Problemet (og ja, det ER et problem) er at jeg ikke eier akkurat det!


Jeg vil kjenne alle. Jeg vil vite hvor ting er. Jeg vil ha et nettverk. Jeg vil være opptatt oppetter ørene. Det bare fungerer så dårlig når jeg er SÅ sliten. Humøret svinger opp og ned og min aller beste halvdel klarer knapt følge med i svingene. Heldigvis slipper han ikke hånden min. Så om noen dager er litt berg- og dalbane, så er det overraskende greit å ha noen å sitte i vognen med. Hvordan det er å være i et ordentlig og solid forhold etter å ha vært supersingel ca for alltid? Det kan jeg snakke om en annen gang!