onsdag 29. april 2015

Helt på bærtur

På søndag skulle min ene svarte gamle tante som bor der ingen skulle tru at nokon kunne bu, ha med seg jordbærplanter som elevene mine skulle få. Hun gikk galant over posen hun hadde satt klar og de små jordbærbabyene ble forlatt på en dørmatte langt ute på landet. Jeg hadde ikke tid til å få hentet dem dagen etter. Inni hodet mitt vinket jeg farvel til ideen om jordbær og tenkte jeg måtte få kjøpt karser i stedet. De nysgjerrige knottene hadde allerde fått ansvaret for diverse planter og spirer - kanskje det holdt? Min tante tenkte ikke dette. Før jeg fikk lgt andre planer hadde hun fikset morgentransport for alle de små jorbærbabyene. Tidlig på morgenen etter ble de kjørt og plassert på n bensinstasjon.

Hun så litt rart på meg da jeg senere på dagen kom og spurte om hun hadde noen jordbærbabyer til meg. Smilende fant hun en hel pose bak disken og planting med elevene ble igjen et faktum.

Først ble de med meg til legen. Der ventet de ganske lenge. De tok bybanen to ganger og avsluttet med en busstur. Ganske bereiste etterhvert.

Min yngste stolthet hjalp ivrig til og la til rette for at mine elever skulle få seg en å passe på. Jeg ville i grunnen plante dem ferdig og gi dem en ferdigplantet plnte hver. Dette nektet mitt yngste frø på. Og hun har selvsagt rett. Det ER mye kjekkere om de får gjøre dette selv!

Her bor Mark. En liten meitemark som flyttet inn til oss.

Her har vi laget vanningshull i begrene
og funnet en passende plante til hver.

I strålende sol fikk glade planter puttet røttene sine der de skulle. Min tante har sluppet å avlive avleggere og elevene har fått seg et prosjekt de kan studere.



Oppi posen bodde det veldig mange planter. Nå har de alle fått nye hjem. Kollegaer ble helt ville og ville ha og min aller beste venninne fikk jordbærbaljen fylt opp av glade planter fra landet. Jeg er fremdeles forundret over min nye interesse. Hvordan kan den bare dukke opp sånn etter 40 år? Jeg aner ikke, men gøy er det!





torsdag 9. april 2015

Livet er ikke for amatører

Da jeg våknet i dag kjente jeg at tankene var av det tunge slaget. I dag skulle vi igjen forsøke å gå til tannlegen. Den yngste spiren har lenge hatt livet i halsen og tannleger har på ingen måte vært det store. Flere ganger vi har sittet utenfor og ventet. Når tannlegen har kommet har det likevel ikke gått. Det er ingen god følelse. På de dagene har vi kommet langt. Som oftest har hun ikke klart å stå opp. Hun orker ikke. Tankene er for tunge. Søvnen har lekt gjemsel gjennom hele natten og hun er utslitt. Jeg har vekket og vekket i alle varianter. Motivert og støttet. Forberedt og lagt til rette.

Ofte er det likevel sånn at angsten spiser henne opp og hindrer henne i å gjøre det aller meste.

En tannlegetime kan ødelegge flere dager. Ofte vet jeg hvordan det går allerede ved første vekking. I dag våknet hun lett og var i godt humør. Jeg forsøkte å ikke mase, ikke kjefte, ikke presse. Bare være der som en støtte.

Hun gjorde seg klar. Den røde bilen rullet dit den skulle. Vi satte oss på venteværelset og ventet.Tannlegen kom ut. Jeg måtte holde pusten. Det er ikke noe annet jeg kan gjøre. Jeg kan bare håpe at angsten et lite øyeblikk har sluppet det kvelende grepet bare litt. Bare akkurat nok til at hun reiser seg og går inn.

Da han sa hei til henne, smilte hun og reiste seg opp. Jeg pustet lettet ut. Hun pustet lettet inn.


Da hun omsider var ferdig hadde vi vært der i nesten tre timer.

- Jeg er så lettet. sa jeg
- Hvorfor? Fordi jeg ikke var umulig? spurte hun
- Umulig? Du er da ikke umulig? Du er redd! sa jeg
- Ja, men jeg er helt umulig å samarbeide med når jeg er redd. avsluttet hun

Og akkurat det tenker jeg er det viktigste. At mennesker forstår akkurat det. At mennesker som er livredde ikke mener å være umulig, men at de har det umulig. 

Da vi satte oss i det røde bæret insisterte tenåringen på at hun ville kjøres til skolen. Mestring og motivasjon henger tett sammen. Det er flere uker siden hun har vært der sist. I dag var hun klar igjen.

Jeg er helt utslitt. Det sier seg selv at hun er mer sliten. 
I morgen er det en ny dag med nye mål. Det er ikke alltid lett å være menneske, men det er ganske godt når dagene går sånn som dette!


søndag 5. april 2015

Påske i alle varianter

Jeg startet påskeferien som nyoperert og rimelig ute av drift. Jeg hadde fått beskjed om å ta det med ro en hel uke og fjellene som roper rundt på alle hold kunne altså ikke bli hørt denne påsken. 

I begynnelsen var det rart at jeg ikke skulle bevege meg på en uke. Etter det rare kom gleden over at jeg faktisk synes det var rart at jeg skulle være i ro så lenge. Det beviser for meg selv at aktivitetsnivået nå er høyere enn sikkert noen gang før. Glad tok jeg pause fra trening og tur og puttet heller tusen andre ting inn i dagene som har vært. 

Teateret har blitt besøkt. Påskeøl på påskebyen. Påskelesing. Påskesoving og påskeegg. Dette var unnagjort allerede før dagene hadde blitt hellige!

Plantene mine har blitt dullet med. De vokser og vokser. Det kan se ut som at jeg på et eller annet merkelig vis har fått grønne fingre etter jeg fulgte 40. Gøy er det uansett hvilke farge fingrene mine har. 



På onsdagen var jeg hos tannlegen. Tannlege er ikke noe jeg frekventerer vanligvis. Faktisk er det mange år siden noen har gjort annet enn å kikke på tennene mine. Som man kan se var det ikke noe skummelt å gå til denne tannlegen her. Tannlege-Bjørg hadde til og med påskepyntet kontoret sitt. Jeg dro derfra en tann fattigere og ca 1000 kilo lettere til sinns. Endelig har jeg kommet i gang. Godt å bli møtt av så omsorgsfulle tannfeer! 


 Etter å ha trukket en tann var planen å reise ut på garden med hjertet i alle rom. Familie må man ha i disse påsketider. I alle fall når ungene driver med helt andre ting og på ingen måte vil henge med sin mor særlig lenge om gangen. På garden er det masse å ta seg til.


Jeg fikk plutselig en veldig trang til å hekle. Mulig det også er en konsekvens av å bli 40. I løpet av påsken har jeg laget to ferdig og har blitt heklehekta.

Viser IMG_2313.JPG

Etter koselige og innholdsrike dager på landet var endelig tiden inne til å reise på påskefjellet! Jeg tok den lille røde bilen med meg på tur til Kvamskogen. Den klarte å finne en parkeringsplass i Eikedalen helt selv og var veldig lykkelig over dette. Siden bilen hadde vært så flink fant jeg ut at jeg måtte tøffe meg, jeg også. Stolheisen har vært så skummel at jeg har vegret meg veldig. I det siste har jeg gjort masse ting jeg egentlig ikke tør. Det er utrolig befriende! Så da spørsmålet om å være med i stolheisen kom, ble jeg selvsagt med. Adrenalinet var så høyt når jeg kom av heisen at jeg måtte vente litt med å kjøre ned. Jeg tror slalåm er det absolutt gøyeste jeg vet! Kan ikke fatte og begripe at jeg ikke har skjønt det før nå?


Det er vel bedre sent enn aldri. Jeg gleder meg allerede til neste sesong! Skal det være skikkelig påske må man vel stå på langrenn også. Så derfor gjorde jeg det i dag. Med kvikklunsj og appelsin i sekken. Ikke at jeg fikk spist det, men jeg hadde det i alle fall!


 Jeg er fornøyd med ferien.  Jeg har tilbragt tid med mennesker jeg er veldig glad i og gjort ting jeg elsker. Dessuten er jeg latterlig fornøyd med heklingen min. Svensson kan det meste når hun bare vil! I morgen skal jeg hente mitt yngste frø på togstasjonen. Endelig skal hele den lille familien samles og avslutte ferien med middag hos en av de mange svarte tantene.


Håper din påske også har vært fin!