torsdag 26. april 2012

Russedåp

I dag er den eldste datteren min russ, etter nesten 13 år på skolen. Det er meget merkelig. Jeg husker godt hennes første skoledag på 1. trinn. Med en pappa i hver hånd, lyse musefletter, grønn selebukse og stripete genser møtte hun skolehverdagen. Selv var jeg fanget på Kvinneklinikken med et annet vesen som absolutt ville til verden i akkurat denne tiden. Hun klarte seg likevel fint, som hun alltid gjør.



Da hun startet på ungdomsskolen MÅTTE hun ha blått hår. Alle var rare, verden var vridd og hun hadde ramlet midt oppi en liten trøbåt. Hun visste ikke helt hvor hun skulle eller hvor lang tid reisen ville ta, men trødde som en gal. Fast bestemt på å finne frem. Uansett. Gav aldri opp.




Jeg var ikke sikker på om hun kom til å bli russ. Jeg var lenge redd livet ble for stort. Heldigvis viste det seg at det passet bedre og bedre ettersom årene gikk. Hun ble eldre. Hun vokste seg til å bli den sterkeste jeg kjenner. Den mest viljesterke. Den staeste. Og den som vil få til hva hun enn måtte bestemme seg for.


Derfor er jeg så stolt i dag at jeg holder på å sprekke.



Nyt russetiden din, frøken!


søndag 22. april 2012

Sau i hagen?

Lammene spretter rundt for tiden. Ikke akkurat her i nabolaget, men på gressflekker og steder der sauer liker seg og har lov til å være. Da jeg var en liten flis reiste jeg stadig på landet og der var lammingen det mest spennende som foregikk om våren. Vi talte lam og forsøkte å få tak i de søte små krøllete skapningene som brekte rundt og var bedårende. Innimellom ble det født lam moren ikke ville ha. For oss var det en sann glede. Da fikk vi mate dem med flaske flere ganger for dagen. Disse lammene ble så tamme at de hang rundt oss og gav vekk så mye kos man kunne makte. Noen ganger ble det født lam som ikke klarte seg. Da ble det blodpannekaker til kvelds. Jeg glemmer ikke bøttene morfar bar inn på kjøkkenet. Bøtter fylt med blod. Mormor ble glad, mens jeg aldri fikk til det der. Det å spise blodet til favorittkosedyrene mine. Det føltes feil. Dessuten smakte pannekakene jern. Det likte jeg ikke. Ikke i det hele tatt.

Vi var små fjøsnisser og måtte pent hjelpe til med å spa ut møkk slik at dyrene hadde det rimelig rent og pent. Jeg elsket det. Når man hadde jobbet slik fikk man kose og klappe på lammene som var der. Følelsen av et nyfødt lam er nydelig. Krøllene er bittesmå og meget myke. Lukten av et nyfødt lam er bare god.
Jeg husker ikke når jeg forstod hvordan det hang sammen. Det viste seg nemlig at pinnesidene som hang til tørk på lemmen var tidligere bestevenner. Tusen tårer og masse tid ble lagt ned i fjøset. Hvordan KUNNE de gjøre noe slikt?

Lammekjøtt klarte jeg ikke smaken på før jeg ble voksen. Hver gang jeg forsøkte kom minnene fra fjøset og de søte hvite krøllene opp. Kjøttet smakte slik som det lukter på hendene etter du har klappet et nyfødt lam. Det ble som at man skulle spise sitt eget kjæledyr. Jeg regner ikke med at det er mange som orker tanken på det.

I dag har min yngste frøken skjønt at lammet hun mater- muligens skal bli pinnekjøtt til jul. Jeg kjenner igjen den fortvilte sorgen og vet AKKURAT hva hun mener. Så hvem vet? Kanskje det flytter en sau inn her etterhvert?

Tante Daffa og Lambi.




torsdag 19. april 2012

Store barn, store gleder

Dagen har vært hektisk, som den som oftes er. Vimsing hit og dit. Byggekaos i klasserommet. Telefoner. Foreldre. Elever som er røde i toppen. Retting av matematikklekser og annet styr som må til før man går hjem fra jobb.

Hjemme ble jeg en smule effektiv og fikk unna litt husarbeid og laget middag. Plutselig ble jeg uendelig trøtt. Avtalen om konkurranseinnsamlingavminutterstur var avtalt akkurat så sent at jeg datt i do. Jeg datt i alle fall i sengen og tenkte at DET ikke er noe poeng. Jeg får aldri sove slike korte ettermiddagshviler. Tankene mine snurrer så mye at jeg bruker masse tid på å roe hodet ned- FØR jeg får sove. Da er som oftest tiden brukt opp og jeg må stå opp igjen.

Jeg gav nesten opp før jeg hadde begynt. Da kom jeg på at en SLIK innstilling kan man ikke ha! KLART jeg kan sove middagslur, HELT uten problemer. Jeg la hodet på puten og  lukket øynene. Etter en halvtime dukket det opp en utrolig  forstyrrende lyd. Meget overrasket kunne jeg konstantere at jeg hadde greit det utrolige! Jeg slo lykkelig av alarmen og var meget fornøyd med meg selv. Jeg KAN sove middag!





onsdag 18. april 2012

Sjiraffhals eller elefantører?

I dag har jeg hengt på trappen etter øving. Trappehenging er artige greier der trappehengerne prater om det meste som man sjelden snakker om noen annen plass.

Hva ville DU valgt om du MÅTTE velge? Sjiraffhals eller elefantører? Døv eller blind? Broccoli- eller blomkålører?En ekstra fot eller en ekstra arm?

Tro meg- vi kan ha lange diskusjoner om slike ting. Eller helt andre ting. Andre lette og lystige ting. Etter øving er man nemlig fylt av bobler og latter som må nytes før man drar hjem til seg selv. På trappen eksisterer ikke triste og vonde ting. Her ler vi til vi griner og er lykkelige for at musikken har samlet oss.

Onsdagene ER favorittdagen min! 


tirsdag 17. april 2012

Morgenkaffe

Det har ikke virket ennå. Bloggingen i går førte ikke til mindre prating i dag. Prating OM forsøket mitt måtte til og da blir det i grunnen bare mer å prate om på jobben min. Faktisk har jeg fått høre at det ikke er ønskelig at ordstrømmen ut fingrene skal hindre ordstrømmen fra munnen. Slikt er kjekt å høre.

På jobben min er det mange flotte mennesker som jeg setter pris på. Nå har jeg jobbet der så lenge at de for eksempel vet at jeg ikke kan drikke morgenkaffen min veldig varm. Faktisk hender det at kaffen min er laget klar til meg når jeg kommer- slik at jeg får den akkurat i riktig temperatur. Sånt blir jeg uendelig glad av! Det er sånne små ting som gjør at jeg reiser til jobb tidligere enn det jeg må. Halvtimen om morgenen rundt det altfor lille runde bordet gir dagen en strålende start. Jeg liker jobben min. Jeg liker menneskene på jobben min. Mulig det er en korrelasjon mellom dette og pratingen min?






mandag 16. april 2012

Forsøk

Jeg snakker for mye. Jeg snakker spesielt for mye når jeg sitter på arbeidsplassen min og jobber. Jeg gjør faktisk det. Jobber samtidig som jeg snakker. Hvis jeg ikke snakker, synger jeg. Jeg forstår at dette nok til tider er ganske frustrerende for dem rundt meg og har virkelig vurdert hørselsvern i gave til dem alle.

I dag husket jeg igjen på at jeg har glemt bloggingen min og bestemte meg for å se om det er noe korrelasjon mellom disse ulike beskjeftigelsene.Hvis jeg lar ordene renne ut av fingrene noen dager, vil munnen min da være mer lukket enn om jeg lar det være? Vil mine snart døve kollegaer få hvile ørene sine litt?

DET er spørsmålet!
Sånt må man finne ut av.
Forsøk, dag 1.


søndag 1. april 2012

Hurraaaa!

I går tok jeg et oppgjør med telefoner som jeg har utsatt altfor lenge. De viste seg å bli meget hyggelige samtaler som på INGEN måte var noe å kvi seg for. Jeg har fått plass på et hotell jeg trodde var fullt og jeg har fått tannlegetime av noen jeg trodde ville kjefte på meg. Ikke at jeg forstår hvorfor jeg trodde jeg skulle få kjeft. Sånt eksisterer nemlig bare inni hodet mitt, ikke i motpartens hode, og gjør at jeg noen ganger utsetter ting helt til jeg bare MÅ gjøre dem. I går gikk altså alt veldig bra og jeg bestemte meg for at jeg aldri skal utsette slikt igjen. Igjen. Disse bestemmingene har jeg jo allerede gjort mange ganger.


Da "frykten" var møtt bestemte jeg meg for å gå en lang tur. På jobben har vi tatt utfordringen på BT-sprek og kjemper iherdig for å slå hverandre med antall minutter på tur. Det er blodig alvor og veldig gøy! Aldri om jeg har vært så masse sammen med mine arbeidskollegaer tidligere. Nå vandrer vi i timesvis og prater hull i hodet på hverandre. Det er SÅ mye gøyere å gå på tur når vi er flere! Konkurranseinstinktet mitt blomstrer og etter tre dager nede for telling- måtte jeg selvsagt ta opp kampen. Så det gjorde jeg. Med full uttelling. Nå (enn så lenge) leder jeg! Hurra!

Det så IKKE sånn ut i går. Vi vandret i alt fra sol til skikkelig snøstorm!

Etter fem timer på fjellet med godt selskap,oppgjør med telefoner og ledelse i konkurransen- trodde jeg ikke at dagen kunne bli særlig mye bedre. DER tok jeg feil!

Jeg åpnet postkassen og fant et brev jeg har ventet på lenge. Forrige gang brev fra samme sted ramlet ned i postkassen min- ble jeg meget sint, frustrert og fortvilet. Av den grunn måtte jeg vente litt med å åpne det denne gangen. Jeg innstilte meg på ulike utfall og fant ut at jeg ville tåle dem alle. Sakte åpnet jeg konvolutten og kunne lese at jeg HAR fått boliglån! Jeg ble så glad at jeg nesten lettet. Boblene i magen ble så store at jeg ikke kunne sitte stille. Denne gangen går det. Denne gangen skjer det. Boligmarkedet, here I come!


 
VI SKAL FLYTTE! HURRA!