23.desember: Dagen før dagen

Plutselig er vi her igjen. Vi er kommet til dagen der alt skal være ferdig og skinne. Gavene skal være pakket ferdig og pinnekjøttet skal være lagt i vann. Nå er pinnekjøttet faktisk i vann, men ellers er ikke ting helt som jeg skulle ønske. At det er som det pleier er en ganske annen sak. Det er vel ikke akkurat helt uvanlig at vi ikke er helt i rute på lille julaften. At det har blitt jul hvert eneste år uansett er helt sikkert. 

I dag har begge frøknene vært på jobb mens vi har levert julegaver og prøvd å komme i mål med andre viktige ting. Som å gå på Lyderhorn. Det er veldig mye viktigere for meg med en tur på favorittfjellet med bestevenninnen enn at alt nødvendigvis klappet og klart nå i kveld. Jeg gleder meg til i morgen med pinnekjøttlukt i hele huset og fint dekket julebord. Det blir så bra! 

Nå er det natten. Gleder meg til en fredelig morgenstund i morgen tidlig før de andre våkner. Da tror jeg julestemningen er helt på plass og at det stråler jul her hjemme også. 

22.desember: På plass!

 

Veien var like lang som den pleier. Noen steder var det glatt over fjellet, men aller mest var vi bare på vei til riktig sted. Vi hadde til og med fått tilbud om overnatting på veien om føreforholdene skulle være utålelige, men føret oppførte seg overraskende godt! Timene gikk fortere enn forventet og plutselig var vi fremme. Når man endelig er fremme på en plass man har lengtet lenge etter får man ikke tid til å skrive adventsinnlegg. Sånn er det og må det nesten være. Bittelillejulaften ble avsluttet i riktig by. Endelig er jeg hjemme! 

21. desember: Rocky Road og roadtrip!

I morgen skal vi kjøre over fjellet. Det virker som det blir jul med ungene. Det gleder jeg meg til! Dagen i dag har inneholdt en hel haug av ulike elementer. Selv om min ferie har startet så måtte min mann likevel tidlig opp på hjemmekontor. Da blir det liksom ikke helt ferie likevel. Jeg prøvde å ligge litt lenger, men fant raskt ut at å ligge og tenke på alt som måtte fikses før dagen var omme var dårlig bruk av tid. Det var bare å komme i gang med klesvask og pakking og siste planlegging. Jeg skrev til og med et litt forsinket julekort innimellom slagene. 

Jeg har fått gått meg en lang tur i sol på den korteste dagen i året. Det var lenge siden jeg hadde sett henne. Kan faktisk ikke huske sist. Det gjorde godt for et julehode som snart er på vei til Bergen. Før middag fikk jeg endelig laget julesnopet jeg har hatt på listen i ukesvis. Det måtte lages i dag ellers hadde det ikke blitt gjort. Her kommer oppskriften:

Rocky Road 

300 gram mørk sjokolade (jeg bruker Freia melkesjokolade).

I pose karamell, Dumble

1 håndfull marshmallows, mini

2 dl Peanøtter, eller andre nøtter

Hakk opp sjokoladen og smelt den i vannbad.

Bland inn resten av ingrediensene og trykk 

blandingen ut i en firkantet form (20x20) kledd med bakepapir.

La sjokoladen stå kaldt til den stivner,

og skjær den opp i biter før servering. 

Så enkelt og så digg! I morgen er det bittelillejulaften og vi skal på roadtrip! Hurra! 

20.desember: Stjernestøv

Fra jeg var liten har julekalendere på TV vært viktig. Jul i Skomakergata ble sendt første gang i 1979. Jeg har alltid tenkt at den ble sendt hvert eneste år etter det. Den sitter spikret i minnet. Det viser seg at det ikke var helt sånn. Den ble sendt først i 1979 deretter i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998 og 2003. Det ble jeg ordentlig overrasket over. Mine egne barn har faktisk også vokst opp med denne skomakeren og tøffelen hans. På den tiden da frøknene satt klistret til julekalendertv var det flere serier som fenget dem. Amalies jul, Vertshuset den gylne hale, tydeligvis Jul i Skomakergaten og ikke minst kalenderne om Blåfjell og Månetoppen. Det er nok sistnevnte som har satt dypest tradisjonsspor i dem. Det er den som må sees og ikke minst at musikken må høres. 

Jeg har sett alle, flere ganger. Det er først i de senere år at det har kommet serier jeg bare har sett bruddstykker av. Jeg har ikke satt meg ned og fulgt en eneste TV-kalender på mange år. 

I år bestemte jeg meg for å gjøre en innsats. Min mann trodde nok at jeg spøkte med en gang, men ble fort hektet. Sammen har vi sett hver eneste episode i fullt alvor og interesse. Like skuffet hver gang en episode er ferdig og fryktelig spente på hvordan det skal gå! En god og spennende historie med nydelig musikk og herlig humor. Helt uten noe barn til alibi. Ingen av dem har vært interesserte. 

Det skal jeg jammen gjøre neste år også! Jeg koser meg glugg ihjel med årets NRK-satsning og ser frem til hva de finner på videre. Om dere ikke har sett den? Ja, da kan dere bare sette i gang! Nå kan dere se 20 episoder etter hverandre! 

19. desember: En deilig julemorgen?

 Her kommer det faste og viktige repriseinnlegget som dukker opp hvert år:

Nå er det julemorgen -
alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!

Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogram. De satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...

18.desember: Rampete nisser!

Da mine barn var små fantes ikke rampenissen. Sånn jeg har forstått det ble den amerikanske boken «Elf on the Shelf» utgitt i 2005. I den ble man presentert for alver utsendt av nissen for å sjekke om man hadde vært snill eller ei. Sakte men sikkert snek rampenissen seg inn i de norske hjem også og har siden rundt 2010 blitt mer og mer populær. Rampenissen finner på mye ugang i løpet av natten som barna oppdager om morgenen. Det er rasende festlig! Jeg får snapper fra flere rampenisseboliger der de merkeligste sprell er funnet på. All ære til kreativiteten rundt om kring! Blå melk, leker rotet utover på lekerommet, akebakke i stuen og isfiske i toalettet er bare noen få eksempler. Det er så gøy! 

Jeg har også blitt presentert for en annen nisse denne adventstiden. Han heter Knut Nisse og er en liten skøyer han også. Han blir aldri sett. Likevel er det lett å se at han har vært på besøk. Han finner på mange sprell. En køntrikonsert, et helt luciatog med bamser, ulike rebuser som ungen må løse er bare noen eksempler. Knut nisse er en sosial fyr som også er veldig glad i mat, både kaker og annet snaks. En kveld hadde han en venninne på besøk og da var jeg så heldig å kunne bidra med Yatzi-terninger som de kunne kose seg med. Jeg blir helt forelsket i alle de små detaljene som dukker opp hver dag. Forhåpentligvis dukker det opp noen barn en dag som jeg kan få lage sånne ting til? Det kan sikkert vært lurt å allerede nå samle litt på bittesmå ting? Det tror jeg bare rett og slett at jeg må. (Jeg må presisere at hverken jeg eller ungene har noen bittesmå barn på vei nå,sånn at det ikke blir noen misforståelser her.)

Håper dere har en fin fredagskveld! 

17.desember: Det nærmer seg!

I morgen etter jobb er det juleferie. Det kjennes nesten uvirkelig. Denne høsten har vært lang og skuldrene har vært høye. Tanken om viruset har lagt fremme i pannebrasken i all planlegging og gjennomføring av undervisning. Elevene har blitt supergode på håndvask og snakker med lengt i stemmen om sommerferien de egentlig skulle på og hvor mye de gleder seg til vi kan slippe å tenke på det hersens viruset hele tiden. Dessverre er vi ikke helt der ennå. Det kan fremdeles ta lang tid før vi er tilbake til normalen. 

Det har heldigvis ikke satt noen bremse på julestemningen og juleforberedelsene hos oss. Vi har trukket kalender og de har fått lest julefortellinger i skinnet av tente stearinlys. De har hatt hemmelig nissevenn og sydd filthjerter. I dag har de til og med fått en innføring i lysets viktighet i julen i gamledager og fått dyppet egne stearinlys. Det gikk veldig fint for elevene. Det gikk ikke like veldig fint for meg. Uansett hvordan jeg dyppet ble mitt lys bare lenger og lenger. Til slutt måtte jeg gi opp og har laget trinnets tynneste julelys som trengte støtte for å kunne stå oppreist i lysestaken. Jeg ledd ganske mye av det i dag, så det er helt greit. Jeg overlever. 

I løpet av dagen har jeg fått en snap med bilde av et kort til den yngste avleggeren min. Hun hadde fått det på skolen og jeg skjønte det hadde gjort inntrykk. Litt senere måtte hun ringe for å lese kortet høyt for meg. Det var langt og det inneholdt ting som de andre i klassen hadde sagt om henne. Hun tok til seg alt det positive som stod der og ble dypt rørt over det som var skrevet. Lærerne hadde hatt det som en aktivitet og alle hadde skrevet positive ting om de ulike klassekameratene. Jeg har vært med på lignende til elever og ser hvordan de skinner opp når de hører ordene om seg selv. Det å høre min yngste frøken med gråt i stemmen lese alle disse fine tingene gjorde godt langt inn i hjerteroten. Jeg hørte at hun er trygg på seg selv og at hun visste at de skrevne ordene var ekte og velmenende. Det er julegave nok for meg. 

Jeg gleder meg så helt vanvittig til å se ungene igjen. Går alt etter planen er det bare fem uendelig lange dager igjen. Det nærmer seg! 

16. desember: En luke her og en luke der

Hva man har fått i kalenderen er alltid et populært tema i desember. Jeg har fått dusjsåpe med olje i. I år har jeg nemlig flottet meg med en kalender full av ting jeg ikke pleier å bruke. Nå må det vel sies at jeg bruker dusjsåpe til vanlig. Dagens dør var en luke jeg kunne kjenne meg igjen i. En av de andre lukene derimot, hadde serum i seg. Det serumet jeg kjenner til har jeg fra Serum Serum som Pelle Parafins Bøljeband spilte i sin tid.  Husker dere den? Jeg regner ikke med det er sannhetsserum jeg skal smøre i ansiktet, men det lukter godt og virker kanskje for noe? Ikke vet jeg. Jeg får i alle fall prøvd ting jeg aldri hadde fått om jeg hadde kjøpt en sjokoladekalender. Blir spennende å se hva som dukker opp i de neste lukene. 

Min egentlige kalender er denne. Adventskalenderbloggen. Det å kunne produsere tekst hver dag i ventetiden er som å åpne en luke i meg selv. Noen luker er fra fortiden, noen er ting som skjer akkurat nå eller drømmer og tanker om ting som skal bli. Selv om kreativiteten på ingen måte alltid er på topp må jeg si meg fornøyd med at jeg nesten hvert år i over 10 år har klart å skrive 24 innlegg i desember. 

Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen at jeg reflekterte rundt det å skrive. Jeg var overbevist om at det kunne skrives fortellinger om absolutt alt. Eksemplet jeg brukte for meg selv var en historie om en blyant. Tenk alt den kunne oppleve fra den var i blyantboksen til den var spisset ihjel! Jeg skrev aldri en sånn fortelling, men jeg mener det kan skrives noen ord om det meste. Artig at det har fulgt meg gjennom hele livet. Adventstiden hadde vært annerledes om jeg ikke hadde denne oppgavene hengende over meg hver dag. Jeg mener annerledes og ikke mindre slitsom eller mer avslappende. Jeg tror at jeg på grunn av at jeg deler glimt fra livet, legger mer merke til hva som skjer rundt meg enn jeg hadde gjort om jeg ikke gjorde det.  

Sånn ta jeg vare på adventsminnene mine. Hvordan tar du vare på dine?

15. desember: Med hevede skuldre og litt for korte bein

I dag har jeg løpt etter meg selv overalt. Helt fra jeg skulle bli kjørt til jobb har jeg vært litt hengende etter og virkelig strevd med å nå meg selv igjen igjen. Det er mulig det bare er meg som har det sånn, men når dagen min først er sånn blir liksom alt litt på halv åtte. Jeg rakk ikke slappe av med kaffekoppen min før inspeksjon. Da jeg var ferdig med inspeksjonen hadde jeg glemt iPaden på kontoret og måtte opp for å hente den. Da jeg kom ned igjen hadde jeg glemt resten av utstyret jeg trengte til timen oppe og måtte løpe opp igjen. Skjønner dere greien? Sånn har nå dagen gått. 

Helt på slutten av arbeidsdagen fant jeg meg heldigvis igjen og fikk øvd litt mer med det nyfødte husbandet på jobb. Det hjalp virkelig på en heller flokete dag. Det er så godt å få lov å leke med musikk! Dagen var nesten helt i orden igjen og jeg var omtrent i mine egne fotspor da jeg ble så forskrekkelig trøtt etter middagen. Før jeg fikk middagen servert (ja, for jeg gjør ofte det) perlet jeg en halv alv. Jeg ble bedt om å rydde vekk lekene før mat og ble omtrent like snurt som en tiåring. Perling tok litt lengre tid enn jeg hadde tenkt. Alle julenissene og englene jeg trodde jeg skulle få laget i dag må nok stille seg i perlelkø. Det er mulig de må stå der en stund. Jeg manglet nemlig plutselig all verdens av tid. Jeg som hadde så mange planer om hva vi skulle få gjort i løpet av dagen!

Søvnen fanget meg i omtrent en halvtime. Jeg våknet og var så groggy som man kan klare å bli etter en middagslur. Krefter ble mobilisert og en tur til Sandvika senter ble resultatet. Det meste av det vi hadde planlagt ble handlet i en fei uten for mye mennesker rundt ørene. Da vi kom hjem så jeg hvor høy oppvasken var blitt og at jeg ikke hadde satt på noen maskin med klær. De innpakkede gavene fra her om  dagen lå fremdeles på bordet og den halve alven ropte på å bli perlet ferdig. Jeg kjente skuldrene heve seg. Hvordan i alle dager skal jeg bli ferdig med alt?! 

Da kom jeg på at denne følelsen også hører til i denne førjulstiden. Den sniker seg faktisk innpå hvert eneste år og det har aldri skjedd at julen ikke kommer uansett. Flaks! 

Håper DU har hatt en fin dag! 

14.desember: Juleverksted

I dag har flittige barnehender skapt julepynt og julekort i timesvis. Perlemotiver fra den store verdensveven har blitt studert og perlene plassert på riktig plass og strøket, klar til bruk. Om de skal limes på julekort eller henges på trær vet ikke jeg. Kreativiteten har uansett boblet frem og inspirert meg til å låne med meg et stort perlebrett hjem sånn at jeg også kan lage litt større motiver hjemme. Det er så utrolig mye kult man kan lage! 

I høst har elevene jobbet med å sy sine egne dukker på kunst og håndverker, det så vi gode resultater av i dag! De sydde julehjerter med vakre sting så det sang etter. Spilleliste med ønskesanger hadde en lærer fikset, julestemningen stod i taket. Det er fint med sånne annerledesdager. Det skaper minner de kan ta med seg videre i livet. Julekurver og julelenker, glitter og stjerner, filthjerter og julegavedrømmer. Jeg husker det godt ennå. Gjør du? 

13.desember: Målet er nådd!

I dag var dagen da jeg klarte årets mål for trening og turer. Jeg har ikke oversikten over hvor mange år jeg har vært facebookplager og lagt ut treningsmål og dokumentering underveis. Mange ganger har jeg tenkt at jeg skal droppe det, men har kommet frem til at det er nødvendig motiverende for meg å ha målene på denne måten. Slik unngår jeg skippertaktrening. For å nå målet må jeg planlegge allerede fra januar. Hvor mange økter må jeg ha omtrent hver måned? Hver uke? 

Noen ganger hater jeg det. Spesielt når regnet plasker og jeg har vondt i viljen. Jeg vet at jeg ikke kan la det være. Ikke for mange dager i alle fall. Da kommer man på etterskudd og det blir fort stress. Selv om jeg påfører meg selv stress har jeg kommet frem til at dette er positivt stress som gir meg bedre livskvalitet og helse. Så da fortsetter jeg. Sorry til alle dem som kanskje tenkte at det var over. Det blir Facebook-plaging i 2021 også! Jeg er ganske fornøyd med innsatsen for i år selv om jeg måtte bytte ut spinning med turer i skogen. Håper at jeg snart får sjansen til litt gruppetrening! Det kjenner jeg at jeg savner. 

Julemannene ble født i dag. Først laget jeg noen monstre av noen kaker. Jeg mente å huske at de ikke skulle være tynne sånn som pepperkakene. Problemet var at jeg nok tok litt lite i når jeg kjevlet dem ut. De ble rett og slett for tykke. De var omtrent tredoble av sin vanlige størrelse.  Jeg fikk mer dreisen etter et brett eller to. Bakemester Stølen stod til tjeneste og kastet brett etter brett inn og ut av ovnen.

I dag har vi vært produktive og effektive. Vi er omtrent ferdig med julegaver, julebakst, sending av julepost og pakker OG har klart målet på 200 treningsøkter. Tenker vi sier oss fornøyd med dagens innsats. God natt! 

12. desember: Julemanna

Det har vært en lat og deilig lørdag. Vi har sovet lenge og hatt sen og lang frokost med stearinlys og julemusikk. Litt julegaverelaterte diskutering har forekommet som seg hør og bør når vi har kommet til midten av adventskalenderen. En tur i nabolaget har vi klart å gjennomføre.  

Vi bestemte oss for å støtte en lokal restaurant og hentet ferdig rykende varm nydelig middag. Etter en videosamtale med ungene ble jeg inspirert til å lage Julemanna. Hvite litt tykke kakemenn (og damer) som visstnok blir kalt mye rart. Kjært barn har mange navn. Disse barna kan visst hete gøttekælla, spekulasi, kakemenn og julemanna. Tidligere var kakemenn en vestlandstradisjon men nå har det visst begynt å ta seg opp på Østlandet også. Jeg ante ikke at det var en vestlandsgreie? Jeg visste heller ikke at sjokoladeracketen fra Minde sjokolade var et bergensfenomen. Det lærte jeg på Lysfesten som man digitalt kunne følge i år, uten at det har noe med dagens deigsetting å gjøre.

Her er jeg i ca 1977 på kjøkkenet til mormor.

Det er mange år siden jeg har laget den deigen sist. Jeg husket lukten fra da jeg var liten. Egentlig tror jeg ikke vi bakte så veldig mye julekaker hjemme, men akkurat disse pleide vi å lage til jul. Resten av julebaksten foregikk på landet hos mormor og morfar. Med syv unger og hauger med barnebarn og oldebarn kan jeg ikke engang forestille meg hvor mye julekaker som er bakt i mormorhuset i årenes løp. 

Barndomsminnene strømmer på. Jeg er heldig! 

Her er det baking med mormor og to av mine fettere  på slutten av 80-tallet. 

11. desember: Juleminner

Det er noen år siden jeg skrev dette innlegget, men kjører en reprise i år. Disse minnene er så gode å se tilbake på og gir meg skikkelig julestemning. Håper dere får det også! 

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten.  Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten. 

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spises. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flatbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først?  Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

10. desember: Vi hakke tid for vi må....

Man kan si mye om læreryrket, men man kjeder seg virkelig aldri på jobb. Noen ganger er det rett og slett litt voldsomt innholdsrike dager som kan ta pusten fra en hvilken som helst superhelt. Jeg kommer som oftest tidlig på jobb. Da nyter jeg stillheten før dagen bryter løs. Halvtimen fra halv åtte til åtte er den lengste på hele dagen. Etter det er det to blunk og så er dagen over. Dagene flakser i vei. Det er nesten alltid snart helg og selvsagt alltid noe man ikke rakk eller virkelig burde gjøre ferdig. 

I flere uker har vi prøvd å samle en liten gjeng for å øve inn noen julesanger på jobb. Det er ikke lett å samle alle innimellom sykdom, møter, for lange eller for korte dager eller av helt andre grunner. Det står ikke på viljen. Det er bare så mye som skal gjøres på alltid litt for kort tid. 

I dag gikk det. Vi var riktignok bare tre stykker, men vi hadde bestemt oss. Vi vandret hele veien ned i den store forsamlingssalen og bare satte i gang. (Selvsagt med god avstand og skikkelig rene hender!) Det funket kjempebra! Fantastisk å kunne øve på noe sammen uten å måtte lære vekk alle mulige greier samtidig. Vakkert ble det også! Nå gleder vi oss bare til å få flere med og til å oppfinne mer tid til å få gjennomført mer øving. 

Hjemme ventet digital kafé og pepperkakedeig. De besøkende på kaféen fikk høre den ene ferskt innøvde sangen og var fornøyd med det. Nå er kaféen over og kakene bakt. Den tiende dagen i desember nærmer seg slutten. Min har vært fin, har din? 

Litt usikker på om julen egentlig er det
som står i fokus hos Bonusdatteren? ❤️ 

9. desember: Jeg ser Bergen i det fjerne!

I går visste jeg lite om alt. I dag vet jeg litt mer om litt. Det er fremskritt! 

Bærum kommune har bestemt seg for at jeg får juleferie fra neste fredag. Da har en av de tusen tingene falt på plass. Nå er det bare resten igjen! Det er også avklart at nesene våre kan rettes mot Bergen den 22. på morgenen. Det er faktisk bare helt fantastisk! Jeg skal vaske hender og holde avstand så det svinger etter frem til avreise. Nå gjenstår kjøping av seng til leiligheten i Bergen og innkjøp av en drøss med julegaver. Ikke en hel drøss. Det er å overdrive noe voldsomt. Innkjøp av de vanskelige julegavene, da. Det blir mer riktig. Vi får legge noen hoder i julebrus og ta noen avgjørelser. 

Sent i går måtte jeg på tokt på Sandvika Storsenter, med svart munnbind og lister over hva jeg skulle ha. Det aller viktigste var selvsagt juleøredobber. Har man startet en konkurranse er det bare til å legge seg i selen for å klare å kjøre løpet helt ut. Sånn ble jeg eier av en ny gjeng med øredobber som nesten ikke kan vente på å få vise seg frem. 

Til middag har vi hatt nissegrøt så dagen må vel sies å være innafor sånn juleforberedelsesmessig? 

Håper dagen din har vært fin! 

8. desember: Juletre, eller ikke juletre? Det er spørsmålet!

 I år skal vi ikke ha juletre, tror jeg. Vi skal dra til Bergen, tror jeg. Jeg starter juleferie den 22. desember, tror jeg. Det er skrekkelig mye tror jeg, for tiden.

Dette er ikke året for spikrede planer. De fungerer nemlig ikke. Alt kan skje helt plutselig og endre på alt det man har planlagt. Det er god trening. Det er greit å øve seg på å ta ting som det kommer. Problemet er at det begynner å bli litt slitsomt. Det er helt umulig å planlegge noe som helst. Jeg drømmer og håper veldig mye for tiden. Samtidig prøver jeg å ikke ha så høye forventninger om hva som skal skje. En realistisk drømmer? Jeg innser at fallhøyden blir stor uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Om jeg ikke kommer meg til byen mellom de syv fjell vil jeg bli dypt skuffet og skikkelig lei meg. Jeg må bare innrømme det. 

Det er mulig det er året for å ha juletre uansett. Om vi blir værende her hele julen vil noe annet bare være trist? Jeg får ta det opp på familieråd. Kanskje vi får avklart det noenlunde samtidig med at kommunen faktisk bestemmer seg for når vi skal ha ferie. Da har vi jammen kommet langt på planleggingen vi ikke har noe kontroll på! 

I mellomtiden i den regnfylte byen driver jentene mine med juleforberedelser til julen vi forhåpentligvis får ta del i. Jeg hører rykter om pinnekjøtt og ny dessert av året. Juletreet har kommet i hus og pepperkakehusene er pyntet. Jeg ønsker så sterkt å få være der sammen med dem at jeg lurer på å koble inn høyere makter! 

7. desember: Manda’ morra blues

Mandager er ikke alltid de beste, selv i desember. De inneholder gjerne litt hyggeligere musikk og en liten god matbit i form av for eksempel en pepperkake. Likevel er det ikke sikkert dagen viser seg fra sin beste side. Sånn var det i dag. Det regnet da jeg skled over den isete plassen på skolen og hodet  mitt hang tungt og  slang på toppen av kroppen. Det ville liksom ikke feste seg helt. Det kan være utfordrende å gjøre et stykke arbeid med hodet sånn hengende. Så det var jammen godt jeg var så tidlig ute at jeg fikk stivet det godt nok opp før klokken ble kvart over åtte. 

En gammel julestjerne jeg hadde med meg hjemmefra ble hjulpet opp i vinduet på kontoret av vaktmesteren. Han fikser det meste og lyste bokstavelig talt opp min morgen i morges. Den ene kollegaen etter den andre ramlet inn dørene og dagen begynte etterhvert å ta en meget hyggeligere form. En har tatt med seg strikketøyet jeg hadde rotet til, hjem for å fikse. En annen kom med en pose fylt av ferdig oppkuttede emner som skal bli bordkort til bryllupsfesten vår (som jeg etterhvert ikke aner når blir). Jeg er så heldig! Dager kan starte dårlig når jeg har så mange fine kollegaer som redder meg fra dinglende hoder og dårlig humør! 

Håper mandagen din har vært fin. 

6. desember: Juleøredobb-konkurranse!

De som kjenner meg godt vet at jeg har en greie for rare øredobber. Jeg har mye rart hengende i ørene. Popcorn, steikepanne med egg til ene øret og steikespade til det andre, Dinosaurer, ost, agurker, frukt og ikke minst hauger med juleøredobber. Elevene på skolen er alltid nysgjerrig på hva jeg har puttet i ørene og kommer for å sjekke når de ser meg. En relasjonsbyggende hobby som funker både på barn og voksne. Jeg har bestilt en haug med nye som jeg gleder meg til å vise frem når de en gang dukker opp i posten.

Da desember startet kunne jeg endelig finne frem alle de jeg har med julemotiver. Gleden var stor! Tenk så lenge de har lagt og ventet på å bli vist frem! Allerede første dagen fikk jeg en snap med et bilde av en juleøredobb festet i et øre som jeg er glad i. Jeg svarte med å sende bilde av mitt eget øre med juleøredobb i. Dette gjentok seg hver dag. Etter tre dager kom det en oppfølgingssnap. «Har vi en uoffisiell juleøredobb-konkurranse på gang eller?» Det måtte jeg jo bare bekrefte med en gang. 

Nå derimot, er den offisiell! Ny desemberdag? Nye øredobber! 

5. desember: Julelørdagsaktiviteter

Det har vært en rolig lørdag. Det er nok det jeg behøver for tiden. Ukene flakser av gårde og det gjør jammen helgene også. I dag prøvde vi å bremse ned. Jeg har vandret i julepysj til langt på dag, spist lang og sen nissefrokost med julesanger i bakgrunnen. Strikketøyet har vokst og noen julegaver har blitt sendt  dit de skal. I Bergen skulle en bit av familien samles på Holbergstuen før den legger ned for godt. Jeg kjente det godt i familiehjertet da ulike familiemedlemmer sendte snapper av gildet. En annen bit av familien var levende julekort og dro rundt og leverte julekort på døren og fikk sett de delene av slekten som ikke var på Holbergstuen med trygg og god avstand. Det er sånn det må bli denne julen. Ikke fullt og helt men stykkevis og delt, med god avstand og rene hender! Likevel håper jeg dypt og inderlig at vi kommer oss til Bergen når julen ringes inn! 

Lørdagen rullet videre og har blitt brukt til flere juleaktiviteter. Bonusdatteren har perlet julemotiv og akkurat nå har vi digital pepperkakehuspynting med ungene. Stemningen i familien når pepperkakehus blir til er aldri spesielt god. Tradisjoner må tross alt overholdes, selv om vi ikke er i samme hus. Jeg regner med det blir pepperkakehus både her og over fjellet! 

Kvelden er her og julepysjen har kommet på igjen. Snart har den femte dagen i desember takket for seg. Håper dere har fått brukt lørdagen til akkurat dere behøvde! Det har i alle fall jeg! 

4. desember: Jeg fant nissen!

Dagen startet helt på vrangen. Jeg var trøtt og sur. Søvnen har vært dårlig hele uken og ute hadde det snødd. Det var i grunnen snøen som vekket meg. Rundt ti på fem våknet jeg av brøytebilen. Sånt skal man jo klare å sovne igjen av. Poenget er at jeg da visste at det var snø. Jeg ante selvsagt ikke noe om hvor mye det var snakk om, men tydeligvis var det nok til at det måtte brøytes. Når så mye snø har ramlet ned kan det være glatt osv osv. Dere skjønner tegningen. Dette hodet klarte ikke å slå seg av og dermed klarte ikke kroppen å sovne heller. Litt usikker på hva som styrer hva i den prosessen. 

Resultatet ble at jeg var gretten da jeg spiste frokost. I det jeg skulle rydde av bordet og kvinne meg opp til siste arbeidsdagen i uken, dunket jeg armen i en stol og mistet asjetten i gulvet. Eller fatet om du vil. Spiller ingen rolle hva det heter egentlig. Det eller den lever ikke lenger. Tusen biter fløy utover gulvet og jeg kjente at humøret ble litt lammet. Faktisk kom det ikke en lyd ut av munnen min. Oppgittheten var nok til å ta og føle på for min meget snille ektemann som skulle ha hjemmekontor sa han kunne fikse. Jeg ble pakket sammen og send på jobb med en kaffekopp i hånden mens han støvsugde og ryddet opp etter meg. Det er ikke så aller verst å være gift, faktisk. 

Ute møtte den snøfylte bilen meg. Jeg sukket, tok kosten fatt og startet på snøfjerningen. Da jeg hadde kostet nok til å komme meg inn i bilen fikk jeg startet den og satt på Kurten med Let it snow på anlegget. Vipps var dagen bedre. Det skal ikke så fryktelig mye til! Helt uten at det var glatt kom den grønne bilen seg helt ubekymret til jobb. 

På jobb har vi flere fine adventstradisjoner. Hemmelige nissevenner og adventskalendere har vi hatt de årene jeg har jobbet der. Like hyggelig og gøy hvert år! Adventskalenderpremien blir ikke trukket sånn som det ofte blir. Neida. Vår kalender er en liten nisse som blir gjemt på skolen en eller annen plass med ledetråder sendt på mail. Jeg har aldri funnet den. Ikke før i går. Ikke nok med det. Jeg fant den jammen i dag også! Glemt er brøytebiler og knuste tallerkner. Jeg fant nissen og nå er det helg!  

3. desember: Kafélivet

 Jeg er egentlig ikke så veldig glad i å gå på kafé. Av en eller annen grunn liker jeg bedre å «være på kafé» hjemme hos noen. Jeg liker personlige kopper, med innpakningen av et hjem. Jeg liker unger som løper rundt, historien i veggene og uttrykkene av de forskjellige personlighetene som kommer frem i de ulike krikene og krokene. Det å føle seg hjemme der man er invitert inn. Det er en trygg og god følelse.

Selvsagt liker jeg å skravle på ordentlige kafeer også. Når man møtes og maser om alt mellom himmel og jord. Likevel foretrekker jeg faktisk å dra på besøk til folk og teste ut stemningen og hjemmene til dem jeg er glad i. Jeg likerI alle fall ikke å dra på kafé alene. Det synes jeg bare er kleint. Vet ikke hvor jeg skal sitte. Vet ikke hvilken kaffe jeg skal drikke og hva jeg skal finne på mens jeg er der. Jeg har forsøkt lesing, mobilbruk og stirring ut vinduet. Jeg finner liksom ikke roen. Det har bare alltid vært sånn. 

Den siste tiden har jeg testet ut en helt annen variant av kafélivet og trives godt med den. Jeg må riktignok  drikke av mine egne kopper og sitte i min egen stue, men selskapet er alltid godt. Hver torsdag klokken 18.00 har s(l)ekten digital kafé. Da dukker det opp forskjellige deler av slekten og prater om alt mulig. I dag har vi vært innom alt fra smultringer til vage barndomsminner det blir børstet støv av. Jeg elsker det!

Så mye som jeg har glemt dukker frem igjen samtidig som jeg blir ennå tettere knyttet til dem som har vært med å forme meg til den jeg er. Fint å kunne takke covid-19 for noe!

Jeg gleder meg til mer kaféliv i 2021. Jeg er klar for alle varianter, til og med alene! 

2. desember: Vær grei!

Vi vet alle at desember er mørk og kan for mange være tung. I år har 2020 smurt på litt ekstra og lagt et par ekstra kilo i den fra før av rimelig tunge sekken. Hva kan vi gjøre med det? Jeg tenker automagisk på noe jeg sier til elevene mine hele tiden. VÆR GREI! Det er faktisk så enkelt! Det lyser skikkelig opp! Mulig vi kan legge til flere ord i oppskriften, men vi behøver det virkelig ikke. Hold døren åpen for en kollega, vask smulene på skjærebrettet selv om det ikke var deg som skar skiven, slipp en bil inn i køen foran deg, skriv et kort, ring en venn, kanskje du til og med skal ringe en uvenn? Poenget er at du har uendelig mange muligheter til å være grei i løpet av en dag. 

Et annet tips kan være å være spontan. Det kan jeg øve mer på, kjenner jeg. Vil derfor ta med et eksempel på hvordan det kan gjøres. En meget festlig frøken i Bergen la ut en status på Facebook som jeg ble så glad av! Hun hadde syklet gjennom sentrum og ramlet over en mor med en datter som syklet rundt juletreet på Torgallmenningen og sang julesanger. Veldig spontant hang den festlige frøkenen (som forøvrig egentlig er frue) seg på en runde og sang med. Etterpå hadde hun syklet hjem. Ekstra glad. Og det er akkurat det jeg vil frem til! Om vi driver med å være grei og å være spontant impulsive på en hyggelig måte blir vi faktisk gladere! 

Tar dere utfordringen? 

Ha en fin desemberkveld. 

1.desember: Adventskalenderbloggen er åpnet! 🎄

 Dagen startet så stille og rolig at jeg til og med måtte finne frem Bugge Wesseltoft og sitt snødekte piano for anledningen. Jeg kunne riktignok ikke lytte til den vakre musikken på Spotify siden min mann var dypt opptatt av en podkast han hører på. Ikke sikker på om han setter like stor pris på Bugge som jeg gjør. Min mann hadde satt frem tranflasken og tent stearinlys før han dro. Er ikke det kjærlighet så vet ikke jeg. Da kan ikke jeg forkludre hans dag med å snappe Spotify rett ut av ørene hans. 

I dag ljomet julemusikken ute på skoleplassen da jeg kom på jobb. Tradisjon tro stilte foreldrene opp med pepperkaker første desemberdagen. Det som var annerledes i år var det verdensveltende viruset har ført til at foreldrene ikke fikk være tilstede selv. En boks med pepperkaker og hansker til oss lærere ble utdelt. Kanskje ikke helt det samme, men så veldig mye bedre enn ingenting. Foreldrene skal ha for sine kreative måter å kunne støtte opp rundt skolen i disse rare tider. 

Det indikerer at det blir jul, uansett. Kanskje i en litt annen form enn vi er vant til, men julen kommer. Uavhengig av hvor mange vi får være rundt bordet eller om man har falt i en karantenefelle. Julen sniker seg inn overalt og vil forhåpentligvis lage fred der den faller til ro. Det er klart jeg er redd jeg ikke får tilbringe julen med mine høyt verdsatte avleggere. Vi krysser alt vi eier og har for at det skal gå bra. Hvis ingen går i karantenefella, men passer seg for den - så får vi nok alle feire jul igjen. 

Det er en risikosport å være lærer for tiden. Det hagler med karantener i hytt og gevær. Med en rykende fersk avleggerlærer og meg selv samt og en avlegger som går på skole er det klart det ikke kan vites helt om vi kommer i samme havn på selveste julaften. Det er heldigvis lov å håpe. Min mann og jeg har uansett hverandre og det har heldigvis ungene også. Blir det digital jul så blir det det. Verre ting har skjedd. 

Håper alle har åpnet en eller annen variant av en adventskalender i dag. De finnes i utallige varianter. Både for barn og større barn. Nyt førjulstiden! 

God jul fra skolebiblioteket! 

Hørte jeg skål?

I går hadde mamma bursdag. Hun skulle ha reist 68 ganger rundt solen, men rakk bare 46 av dem. På morgenen i den veldig grønne bilen vår som var på vei til jobb, dukket en av mamma sine favorittsanger opp. "It's raining man". Jeg husker den sangen på full guffe hjemme da jeg var liten. Det skjedde ikke ofte. Mamma var ikke så opptatt av musikk. Ikke at den skulle spilles høyt i alle fall. Denne gjorde hun det med og dermed føltes hun så nær da musikken strømmet ut av bilhøytalerne i går morges. 

Selv om det snart utrolig nok har gått 22 år siden mamma dro til plassen vi ikke vet noe om, savner jeg henne dypt og inderlig. Det vet jeg flere gjør. 

Heldigvis sitter vi noen igjen og tar oss av feiringen hun ikke kan organisere selv. I går foregikk den i den digitale verden. På ulike kanter i landet samlet vi en tropp og hadde kafe og feiret med kake og vin. Vi mimret og bablet og var sammen. Selv om det var via skjermer. En fin bukett av dem mamma var glad i. Inkludert den yngste avleggeren som mamma aldri rakk å treffe, men som hun elsket at var på vei. 

I dag ringte en tante og mimret om en annen sang mamma elsket. Det var "Girls just want to have fun". Jeg tenker det sier litt om mamma. Hun var det futt i og liv i. Selv om livet ikke akkurat behandlet henne som hun fortjente holdt hun humøret oppe og livsgnisten levende. 

Takk for alt du var! 

Her får den eldste grøt for første gang av mormor. 

Tenn lys!

Det er mørkt. Det er virkelig mørkt. Det er den mørkeste tida. Jeg får klump i halsen av bare å tenke på sangen med samme navnet. Nå aner ikke jeg når den er skrevet og hvilket mørke de beskriver, men den rører meg dypt. Samtidig gir den meg håp om at alt ikke står fast, men er i stadig bevegelse. Det trenger vi nå. Om jeg ikke skal snakke på vegne av alle så trenger jeg det i hvert fall. Jeg trenger håp og jeg trenger å vite at det går bra. Sannheten er at man vet ikke helt når dette skjer og hvordan ting egentlig blir. I den ubestemt lange ventetiden er det viktig å gjøre ting man vet kan gjøre ting bedre.

Her kan dere høre "Den mørkeste tida" om dere følte trangen til det. :-) 

https://music.youtube.com/watch?v=fQOn9IcnAOY&feature=share

På samme måte som regnbuene dukket opp rundt i verden i vår håper jeg nå at det tennes lys i hvert et vindu. Jeg har lest noen kommentarer i et kommentarfelt(jada, jeg veet at jeg ikke bør lese dem). Noen spurte hyggelig om råd til å få adventstjernen til å henge rett. Denne personen ble kritisert opp og ned og i mente fordi hun startet pyntingen for tidlig. Jeg er så lei av troll og hekser som hele tiden skal kritisere andre og fortelle dem hva de bør og ikke bør gjøre. Kan vi ikke bare være litt greie? Er det så vanskelig? Det irriterte meg så kraftig at vi sporenstreks gikk til innkjøp av lys til mer enn alle vinduer og kriker og kroker i leiligheten. Alt er hengt opp og lyser opp både det ene og det andre i livet.  Det er det minste vi kan gjøre for hverandre. 

Det er på tide å lyse opp den mørkeste julen vi har hatt så lenge jeg har levd. Den starter nå og varer for min del sannsynligvis til påske! 

Nytt lys tent i øynene

Det er vel ingen hemmelighet at det siste halve året har vært en ganske kronglete tid. Faktisk har det gått mer enn et halvt år siden viruset veltet verden og det gir seg tydeligvis aldri. Jeg har vært redd, kjent på ensomhet, savn og samtidig følt tilhørighet. En merkelig tid. Jeg har giftet meg og er helt overbevist om at det var lurt å ha en så god greie for å bryte opp alt det andre rælet dette året har avdekket. 

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mine avleggere og sagt: «Jeg lover, det BLIR bedre.» Innimellom har jeg lurt på om det egentlig var sant. Alt det normale var plutselig borte og jobb og studier ble utfordrende og faktisk forsvant helt. For første gang behøvde den eldste økonomisk hjelp og det satt veldig langt inne for den meget selvstendige frøkenen. Jeg på den annen side, var så glad for at jeg kunne hjelpe. At jeg fantes. Min mamma gjorde ikke det når mine kriser oppstod. 

Ting begynte å se litt lysere ut da den yngste helt plutselig ble kjæresteløs og ting ble mørkt igjen. Hun måtte pakke seg ut av sitt eget liv og flytte hjem på pikerommet. Det var vondt å være i feil by da hjertet hennes brast. Heldigvis la hun seg på vingene og fløy hit ganske raskt etterpå, sånn at jeg fikk lappet henne litt sammen. Da hun kom virket hun slett ikke så hjerteknust som jeg hadde trodd. Etter en uke var den skadeskutte plutselig klar for verden. Ny skoleplass. Ny jobb. Og nytt lys tent i øynene. 

Den eldste har fått jobb på en skole der hun stortrives og jeg skal synge konsert på onsdag. For jeg har nemlig endelig begynt i kor! Viruset får bare styre på. Vi kan ikke sette livet på pause lengre. Med god avstand og rene hender kan visst livet leves også. Nå ER ting bedre og det gjør meg så glad! 

Ha en strålende søndagskveld! 

Avslørt av Vipps!

Planen var god. Den var god men på ingen måte veldig gjennomtenkt. Meget mulig vi var litt kjapp i avtrekkeren. Det er ikke noe vi er skrekkelig kjent for, men denne gangen var vi rett og slett det. Likevel er jeg glad for at det ble akkurat sånn.

I den mest dramatiske perioden av virusinntogingen ble vi grepet av et intenst ønske om å være gift. Datoen var satt til 26.06.21. Det er da lokalet er leid og bryllupsfesten skal være. Akkurat i mars var det altfor lenge til.

Derfor grep vi livet og kjærligheten og overrasket oss selv såpass at vi bestemte oss for å gifte oss nøyaktig ett år før alle andre trodde vi skulle det. 26 06.20 ble vi mann og kone. Vi hadde en liten markering med en bittelitenliten gjeng, men fant ut at vi skulle holde det hemmelig for resten av verden.

Det gikk bra helt til min fetter sin kone skulle vippse penger for en shorts jeg skulle kjøpe til henne i Oslo. Etter noen minutter kom det en sms: "Har du giftet deg allerede, eller?"

Jeg ble svett og hvit og alt på en gang. Tankene flakset og jeg prøvde febrilsk å forstå hvordan hun visste det. Til slutt måtte jeg svare som sant var. Jeg hadde giftet meg, men at det skulle være hemmelig.

Det viste seg at navnet mitt var endret på Vipps. Da fikk vi oss en god latter. Vi forstod at hemmeligheten umulig kunne holdes på og nå kan vi endelig si det høyt til alle!

VI HAR GIFTET OSS!

(For dem som nå er bekymret for at de går glipp av en bryllupsfest. Fortvil ikke. Den er neste år!😂)

Plutselig sa det pang!

I dag var det den aller siste dagen på jobb før skoleferie.  Siden jeg har jobbet hjemmefra i hele vår blir overgangen litt annerledes enn tidligere år. Heldigvis har jeg fått være ute med elevene noen ganger denne uken og fått sagt god sommer og ikke gitt dem klemmene jeg ville. Når vi er innom det temaet så vil jeg si at luftklemmer fungerer skikkelig dårlig. De virker i grunnen ikke i det hele tatt. Jeg gleder meg stort til klemming lar seg gjøre igjen!

Siden samboeren skulle på et møte i Sandvika i dag, kunne han svippe meg opp på jobb. Jeg tar for tiden ikke offentlig transport så her måtte vi finne andre løsninger for transportering hjem. Sykkelen min ble løsningen. Flott det!

Jeg var med elever og kollegaer ute noen timer før jeg hentet sykkelen og fartet avgårde. Veien fra jobb og hjem er ikke noe tullevei. Jeg må sykle over Øvre Toppenhaug som er akkurat så mye på en haug og topp og oppe som den høres. I 30 varmegrader er det ikke noe å trakte etter og jeg angret på sykkellaget. Svetten silte og munnen var knusktørr. Innimellom måtte jeg gå av sykkelen. Jeg dro den etter meg med tungen ca nede på tærne. Helt plutselig var jeg øverst og så enden av marerittet og klarte til og med å rulle inn tungen.

Endelig kunne jeg bare trille avgårde med vinden i håret (under hjelmen). Livet smilte og det gjorde jammen jeg også. Nå var det bare 20 minutter med fryd og gammen foran meg. Den grusomme etappen var over. Plutselig smalt det. Hva skjedde? Dekket ble flatt som en pannekake. Luften forsvant fra dekket og fra Svensson som akkurat hadde hatt  tidenes oppsig. Like flate trillet vi videre på veien som med ett var blitt skrekkelig lang.

Jeg trakk pusten helt ned i magen noen ganger. Så fant jeg ut at det var helt greit. Jeg hadde verdens beste tid, sommerferieavspasering, fine avslutningsgaver og blomster i sekken, syden hjemme og fremdeles vann på flasken. Kan man egentlig klage da?

Min kanskje litt utypiske flaks gjorde at samboeren tilfeldigvis var ferdig på møte akkurat da det smalt. Han hentet meg og sykkelen nesten på veien og fikk droppet oss av hjemme. I bilen lå en ferdigsmurt wrap som han tilbød meg til lunsj og jeg fikk en suss før han fartet tilbake dit han skulle.

Hva kan man si?
Jeg tenker vi sier at livet er herlig!
God helg til alle og god sommeravspaseringsferie for dem av dere som er lærere!

I dag er selve dagen!

Da jeg våknet i dag hadde jeg flere tanker i hodet, samtidig. Det skjer rett som det er. Faktisk! I dag er dagen for den årlige jenteturen. I kveld skulle jeg sittet på et fly til nydelige Stavanger, men det gjør jeg altså ikke. Turen er i og for seg ikke avlyst, bare flyttet. På grunn av stor usikkerhet og andre viruspåvirkede greier blir jeg hjemme. Jeg kjente litt på det. Pustet en gang eller to helt ned i magen og tenkte at det kommer en ny vår med nye muligheter til neste år.

Den andre underliggende og murrende tanken som påvirket meg i dag var at den eldste avleggeren skulle ha sin aller siste eksamen. I dag skulle det skje. Frøken fryd skulle bli ferdigutdannet lærer!

Jeg vekket henne med høy og sannsynligvis ganske irriterende toner.

«Nå skal drømmene få slippe fri, for idag er selve dagen
Og Knutsen går med nervene i spenn!» 

Knudsen og Ludviksen på full guffe.

Hun lot seg vekke og jeg tror hun også et øyeblikk der lot seg rive med. Det var jo dagen! Dette var dagen da mange år med blod svette og tårer skulle være over. Gudene må vite at dette ikke har vært noe enkelt løp. Hjerneslag og andre papirslag, tungrodde systemer og andre rare tilfeldigheter har gjort dette ekstra tøft. Det gjør meg til gjengjeld ekstra stolt! 

Da klokken ble halv to i dag fikk jeg meldingen. Hun var ferdig. 

Sammen med det yngste frøet hadde vi planlagt følgende: 

Flaggheising og sprudlevann. I hver vår kommune, alle tre.

En meget god venninne av den ferske lærerinnen, som også hadde samme eksamen, holdt fortet mens den ferdige læreren løp ned på oppdraget fra mor. Her måtte spruddel til!  Det skulle vise seg at sånt har man ikke kaldt på polet. Dermed, fullt fortjent, ble det champagne i dag. De drakk sjampis der, den yngste og en venninne skålte i øl hjemme hos seg og jeg her. Langt fra hverandre, men likevel så nær. 

Da jeg avsluttet min utdanning, flagget nabolaget for meg. Jeg skålte med et lite glassspruddel mot mamma og pappa i himmelen. Jeg glemmer det aldri.

For meg ble det derfor ekstra viktig at jeg kunne være med på feiringen så godt som jeg kunne, siden jeg faktisk er på denne siden av livet! Dette er en viktig merkedag i livet! 

Nå har hun dratt til byen. Hun skulle møte sin stemor. Verdens beste, sådan! Hjertet mitt holder på å sprekke av glede over dette. Selv om jeg skulle ønske jeg var der, er dette virkelig et godt alternativ. Håper de koser seg glugg. Jeg vet at bonusmor er akkurat like stolt som meg! 

Jeg er så glad at det til og med er greit at jeg ikke er på jentetur! 

Håper dere får en strålende pinsehelg. ❤️

Vaskeekte post!

Hver dag lurer jeg på om det er noe i postkassen. Jeg aner overhodet ikke hva jeg venter på. Kanskje jeg venter på selve svaret på alt? Jeg vet ikke. Det er veldig sjelden noe i postkassen. Likevel lurer jeg på hva som finnes inni den lille boksen hver eneste dag det er håp om at noe post ramler nedi der.  Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.

I dag på en helt vanlig torsdag ramlet et brev helt ned på bakken da kassen åpnet seg.
En regnbue dukket frem og jeg forstod at dette var ekte post! For en tid tilbake sendte jeg ut brev til diverse små og halvstore troll. Jeg koste meg med dem. Skrev tilpasset dem alle. Klistremerker jeg tenkte de ville like ble satt på og digitale frimerker ble skrevet på i høyre hjørne. (Ja, det er sant! Man kan kjøpe frimerker slik nå! Hilsen en som ikke har skrevet brev på lenge.)

Denne frøkenen vet at jeg elsker frosker. 💚

Jeg postet dem og ventet i en evighet på at de skulle komme frem. Posten har aldri gått så sakte. Tydelig preget av det berømte og upopulære viruset. Til slutt kom brevene frem. I litt forskjellig rekkefølge. Jeg ble lykkelig over at mottakerne ble så glad! Da var liksom målet mitt nådd. Jeg hadde gledet barn som kanskje aldri hadde fått et brev i sitt liv.

Det jeg ikke tok med i beregningen var at det kunne hende jeg fikk svar. Følelsen av å få ekte post er helt uslåelig og bør testes ut av alle. Tipset mitt er å være den som starter. Man får nemlig ofte svar!
I dag fikk jeg brev nummer to. Helt uventet. Like lykkelig som da jeg fikk brev nummer en. Jeg er sikker på dere også kjenner noen knotter som aldri har fått post i sitt liv. Eller noen dere er glad i og ikke snakker med så mye lenger. Gjør det! Skriv et brev!

Og det visste jammen lillebroren også! Ble helt rørt av å få plaster.
Skal passe godt på dem i tilfelle rottefelle! 

Nye familiemedlemmer!

Siden jeg var rundt 20 år har jeg ønsket meg høns. Jeg har sett for meg hvordan jeg ville bo. Landlig til med stor plass til å puste og til å ha høner trippende rundt. Nå har det nå en gang vært sånn at jeg har bodd i blokk i omtrent alle de 25 årene siden den gang. Det er dårlig plass til høner i blokker. Man får puste ganske greit, men høner pleier ikke akkurat å spankulere rundt der.

Yngste frøkenen er over gjennomsnittet begeistret for dyr. Hun har hatt alle mulige små varianter av dem. Mest siden moderen ikke ville ha de så store. Hun har elsket de skumle hestene moren grøsser når hun ser. Hun har overraskende nok fått sin mor til å bli ytterst begeistret for rotter og til å digge slanger.

Det var kanskje ikke utenkelig men uansett rart at det yngste frøet var den som fikk høner som 20-åring. På søndag hentet hun en hel fin liten gjeng fra min tante som bur der som ingen trudde nokon kunne bu og flyttet dem til en annen plass langt i huttiheita. Det yngste frøet har nemlig bosatt seg landlig til med plass til å puste og plass til å ha høner vandrende rundt.

Med en stor porsjon glede og engasjement kunne hun på telefonen i dag fortelle at hun hadde fått egg allerede etter første dagen. Inni det helt ferske hønsehuset ligger to høner og ruger. Spenningen er stor. Kommer det kyllinger? Kaninene Pondus og Angel som har testet ut huset litt på forhånd ble lykkelig for litt selskap. Den rare våren fører jammen med seg mange fine ting også!

Pondus og Angel er begeistret. 

Her ruges det til den store pappmedaljen! 

27 runder rundt solen!

I dag er det 27 år siden jeg ble mamma for første gang. Jeg husker godt dagen den eldste ble født. Hun skulle vært født tre uker tidligere, men var (og er) av den stae sorten. Jeg var innlagt flere uker før de hentet henne ut. Hun nektet nemlig plent å bli født på vanlig vis. Keisersnittet ble til slutt gjennomført. Jeg husker overraskelsen over hvordan et barn kunne være så til de grader snytt ut av nesen på sin far der hun hang i luften over forhenget som var satt opp foran meg. Navlestrengen hadde vært snurret noen ganger rundt halsen, men hun var frisk og skrek. Jeg var blitt mamma. Den hun hadde blitt snytt ut av nesen på tok henne med ut til mormor som ventet på å få se barnebarnet sitt for første gang. Det var stort. Jeg var akkurat blitt 18 år og hadde ansvaret for dette lille kreket.

Noen dager etter vi kom hjem husker jeg at jeg holdt henne i armene og bare gråt. Hva i all verden hadde jeg begitt meg ut på? Dette lille mennesket var så veldig avhengig av meg at jeg ikke visste opp eller ned på noe. Heldigvis var hun en fornøyelig frøken. Sov om natten og smilte om dagen. Hun var med på alt og lærte seg tidlig sosiale koder. Elsket av alle. Dillet med av alle. Lærte seg fort å snakke og har siden det bare fortsatt med det. Hun har beholdt staheten og har mer enn en gang bevist at hun kan klare hva det måtte være av utfordringer som blir kastet hennes vei.

Jeg aner ikke hvor tiden har blitt av. Husker så tydelig at jeg tenkte at jeg ville være 28 år og ha en tiåring. Det virket absurd. Nå er det absurde at det er 17 år siden hun var 10.

Det verker litt ekstra i mammahjertet at jeg ikke er der i dag. Faktisk har jeg aldri vært så lenge borte fra mine barn som nå. Viruset som velter verden har skylden for det. Heldigvis har vi digitale dippedutter som forbinder oss i denne forunderlige tiden. Det hjelper!

Morgenglede

For et par dager siden snakket jeg med den yngste avleggeren på en videosamtale. Hun kunne med entusiasme i stemmen fortelle at hun ville overraske storesøsteren med morgenlevering på døren. Hun hadde bestilt akkurat det hun hadde sett at det eldste frøet hadde ønsket å vinne i en facebook-konkurranse. Sjokolademelk og sjokoladecroissant.

Jeg ble varm om hjerterøttene. Faktisk ble jeg varm i hele meg av stolthet over hvor gode jentene mine er med hverandre. Jeg gledet meg til å høre reaksjonen til den eldste. Gledet meg til at hun skulle kjenne den samme varmen fra det yngste frøet. Vi trenger sånt nå om dagen, når vi ikke får sett hverandre. Er ikke bare bare å bo i tre forskjellige kommuner akkurat nå.

Overraskelsen var derfor enorm da det tikket inn en melding fra morgenleveringen til meg dagen etter. Hun hadde bestilt levering til oss også! Favorittjuicen jeg ikke lenger finner i butikkene og kvikklunsj. (Det skulle være Smil, men det var utsolgt. Smil var nemlig mamma sin favoritt og dermed også har en sentimental verdi for meg når jeg spiser den.) Gjennomtenkte morgenleveringsgaver på døren er så fint at det gjør vondt!

Jeg ringte den eldste og det viser seg at hun har gjort akkurat det samme til henne. Den yngste hadde ringt den eldste og fortalt at hun hadde bestilt morgenlevering til meg. Den eldste hadde blitt akkurat like varm i hjertet som meg og gledet seg til min reaksjon. Jeg tipper den yngste er skikkelig fornøyd med egen innsats. Det bør hun i alle fall! Vi ble lurt trill rundt. På den gode måten, heldigvis. Kanskje hun kan inspirere noen andre til det samme? Gleden stod i alle fall i taket her og i en leilighet på Laksevåg.

Ha en fin dag!

Hurra for digitale duppeditter!

Det er rare tider. Jeg lever mer eller mindre totalt isolert (med samboeren), livredd for et bittelite virus som har veltet verden. Jeg bør ikke få dette viruset uten at det har kommet et eller annet som kan hjelpe til i krigen. En rar følelse. Klaustrofobisk og fredelig samtidig. Har man ikke vunnet i genlotteriet så har man ikke det. Da må man gjøre det beste ut av det.

Det beste har for meg vært digitale duppeditter. Jeg har hatt sansen for dem i årevis, men nå elsker jeg dem. På telefon, pc og iPad har jeg mulighet til kontakt med omverdenen. De siste ukene har jeg pratet mer med familien min enn hva jeg har gjort på skrekkelig lenge.

Hver fredag er det Kahoot på videosamtale på Whereby med hele s(l)ekten. I alle fall ganske mange av dem. Vi sitter i hver vår stue i ulike byer og land og er sammen. Jeg elsker det. Jeg sitter i timesvis og ser, hører og nyter rikdommen av familie.

Inspirert av quiz og familietid har jeg kafé hver dag klokken 18.00. Ulike medlemmer av familien dukker opp og prater en time eller to. Det er så verdifullt! Det anbefales på det varmeste.

Nå er det påskeferie og jeg har fremdeles ikke startet med ryddinger i skuffer eller skap, strikket eller lært meg å spille piano. Jeg er glad jeg heldigvis ikke har så lett for å kjede meg. Fingrene mine blir ikke arbeidsledig med det første. Lykke til med deres prosjekter!

God påske!

Vanedyr?

I dag stod jeg opp med mål om å teste ut en ny time på treningssenteret. Jeg går rundt her på jorden og antar at jeg er fleksibel og åpen for stadige forandringer, men kjenner at det faktisk er mulig at dette er noe jeg håper at jeg er mer enn jeg faktisk virkelig er.

I dag var i alle fall dagen for å teste ut noe nytt og jeg kjente sommerfuggelelefanter trampe og blafre i magen. Kanskje jeg egentlig ikke var helt i form? Kanskje jeg skulle ta det litt rolig? Sykle litt og trene litt vekter i steden? Tankene var mange og slitsomme. Jeg måtte skjære igjennom. Svensson skulle uansett løpe på den løpetimen, uansett hvor vondt i viljen det gjorde.

Jeg kvinnet meg opp og sa nervøst fra i skranken om at jeg var fersking på denne timen. De trygget meg  og sa at dette ville gå helt fint. Jeg tenkte med meg selv at nå er det uansett for seint å snu. Nå vet de til og med at jeg har billett til timen. Ingen vei tilbake.

På vei inn i garderoben ble jeg fryktelig forvirret. Utenfor herregarderoben stod det et skilt: "Damegarderobe." De hadde av en eller annen grunn byttet garderober for dagen. Dette ble mye for Svensson. Kunne det være en aprilspøk? Skjult kamera?

Jeg listet meg inn og ble møtt av damer i alle varianter. Det måtte være riktig . Jeg fant frem sko og gjorde meg klar. Da jeg skulle gå ut hadde jeg glemt hvor jeg gikk inn. Rimelig forvirret klarte jeg til slutt å finne veien ut. Da måtte jeg le høyt. (Det skulle til mitt forsvar vise seg at jeg ikke var alene om å ikke finne veien ut. Det viste enkle studier da timen var over og jeg trengte en pust i bakken.)

Timen ble gjennomført. Jeg fant veien lett ut av garderoben ved andre forsøk. Jeg innser for et vanvittig vanedyr jeg er og har tenkt å bruke resten av vinterferien til å bryte flere mønstre. Nå venter kafé alene i Oslo.

                            Ha en fin dag!