mandag 31. desember 2012

Nytt år

Vi er her helt plutselig igjen. Ved årets slutt. Ved det nye årets begynnelse. Nyttårsaften pleier å være en ganske tung dag for meg og sikkert flere med meg. Masse tanker om alt man har vært igjennom. En slags telling av seige kameler man har svelget og tanker om drømmene man har måttet gi avkall på. Kriger man har kjempet, uavhengig om man vant eller tapte, og kriger som pågår. Kriger og stormer er slitsomme aktiviteter å bedrive i løpet av et år. Veldig ofte blir resultatene til syvende og sist mye bedre enn man tror. Heldigvis.

Denne nyttårsaften er annerledes. Alt er riktig på denne dagen. Tingene jeg tenker har skjedd i løpet av året er bare oppløftende og gledelige. Jeg gruer meg ikke til neste år. Jeg har ikke noen store kriger jeg må kjempe. Jeg har ikke noe leilighet jeg må kjøpe, eller noe jobb jeg må finne. Alt er på plass.I det neste året vil jeg være kreativ og leke masse. Det kan man klare når slagmarken er øde. Da kan man finne frem alt det andre man har i seg og bare ha det bra. For sånn er det nemlig også her i verden. Man kan rett og slett ha det bra!

Jeg følger opp sleksdoseringen de siste dagene og avslutter året med broderen. Jeg kjenner jeg mangler en datter eller to på denne dagen, men jeg låner noen andre barn og regner med at det kommer til å bli en strålende kveld.

Ønsker dere alle et meget godt nyttår!




lørdag 29. desember 2012

Romjulstakk

På julaften ringte telefonen. Det var en groggy tantestemme som ønsket meg en strålende dag. Hun hadde akkurat våknet og var kraftig forkjølet. Det første hun tenkte på var å ringe til meg. Sånt rører meg langt inn i sjelen.

For første gang på mange år skulle jeg feire jul uten henne. Helt uten at jeg har oppdaget det, var jeg plutselig så inkludert i julefeiringen at jeg kjente jeg grudde meg for å si at jeg hadde andre planer. Den følelsen er den beste jeg har kjent på lenge. Jeg var ikke klar over det. At jeg hørte så til. Det kjentes ut som om jeg skulle ringe til mamma og si noe hun ikke ville høre.

Det var ganske interessant. For det første visste jeg at min tante på ingen måte ville bli sint eller lei seg. For det andre er det sånn at denne tanten kan jeg si ALT til, uten at hun biter av meg hodet. Hun har vært en gedigen støtte i alle år og vil meg bare alt godt. Så det endte med at jeg måtte takke henne for å ha inkludert med sånn i sin innerste familie at jeg følte det slik. At jeg kvidde meg for å gi beskjed..

I dag skal jeg ut der og feire jul enda litt til. Jeg gleder meg. Pinnekjøtt, familie og spill. Gode diskusjoner vil være på tapetet og jeg får tilbringe tid med mennesker som ikke bare JEG er glad i, men som jeg vet med sikkerhet at også er glad i meg. Bedre kan man vel ikke ha det?


Takk, tante Daffa!

fredag 28. desember 2012

Nervøs

I dag var mitt eldste frø på det mest nervøse jeg noen gang har sett henne. Nå sitter hun der på flyet. Hun har spredd ut vingene og kastet seg ut i verden helt alene for seg selv.

Full av beundring sitter jeg igjen hjemme og er ikke annet enn veldig stolt!

God tur!





tirsdag 25. desember 2012

1. juledag: Klesklyper

Jeg hadde en veldig fredelig julekveld. Fred og ro er rett og slett undervurdert. Vi spiste julemat, hørte julesanger, snakket om gamle juletradisjoner, åpnet julegaver og drakk juleøl. Det hele var i grunnen veldig julete og det var vel akkurat det som var meningen. Julaften i den nye leiligheten ble altså strålende og hjemmet mitt er herved et hjem. Når pinnekjøttlukten camper med hybelkaninene og juletreet har begynt å drysse- så er det et hjem.
I skrivende stund prøver jeg ut en av gavene.




Jeg vet ikke hvor lett der er å se? Det er altså et tastatur til iPaden min. Nå kan den veldig slitne pcen min få litt avlastning og JEG kan få leke meg med denne nye saken. Den er ganske så genial og jeg liker den veldig.
Det var overraskende mange gaver som dukket opp under treet. Jeg synes gaver er gøy! Den gøyeste innpakkingen var nok denne:




Jeg skjønte fin lite. En eske full av klesklyper?




Etter mye graving dukket dette øyet opp og det begynte å demre for meg.




Jeg har rett og slett fått et gavekort på en tatovering. Ikke hvilken som helst en heller. En familietatovering som i grunnen er blitt ganske spesiell for meg.




Det startet med min tante. Hun dukket for mange år siden opp med et øye på armen. Min kjære kusine og min eldste avlegger bestemte seg for å lage dette til en familieting og tatoverte seg begge. Nå er det tre som har den. Snart fire. Jeg synes det er fint og ble meget glad! Takk dere to fine! Jeg er snart en av dere!





mandag 24. desember 2012

24. desember: Glade jul!

Jeg våknet til denne juleskogen. Vanligvis våkner jeg til en ekte skog på selveste julaften, men denne fungerte også!



Jeg hadde glemt julesokk til den eldste, men ble heldigvis tilgitt. Hun fikk kaffe på sengen. Det pleier nemlig jeg å få på julaften og det er bedre enn alle verdens julesokker. Tenker JEG da!

Vi har spist grøt med mandel. Mandelen forsvant i gapet på en av oss og ble aldri funnet. Så da måtte vi pent dele premien alle sammen.




Nå er pinnekjøttet på gang og poteter og slikt er klar til dyst. I slike stunder er alltid mamma rundt meg. Savnet er stort, men i disse øyeblikkene kjennes savnet trygt og godt ut. Fred. Det er det jeg kjenner. Jeg vet at hun er her og da er det greit.






Nissen hun har malt skjeler og minner meg på glimtet i øyet som hun virkelig hadde. Det blir ikke jul uten denne nissedamen. Heldigvis kom hun seg ned fra loftet i dag og kunne feire jul med oss.




Jeg har fått bilde av steinen til mamma. Lys og pynt er på plass. Da blir det jammen jul for henne også!




En haug med gaver er på plass. Så nå bare venter jeg på det gode selskapet som dukker opp om en liten stund.



God jul til dere alle og takk til alle som har fulgt kalenderen min i år. Mulig det blir noen innlegg til.. Julen varer vel tross alt til påske?

søndag 23. desember 2012

23. desember: Fuglebang

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hva dagen hadde funnet på denne lillejulaften i 2012. Jeg er veldig glad for at verden ikke har gått under, selv om jeg lurte litt i dag da det plutselig var fryktelig mørkt tidlig på dagen. Det gikk heldigvis bra, igjen. Verden henger i luften fremdeles, så det ser ut til at julaften kommer i år også. I den anledning tenkte jeg at jeg skulle putte mine egne ord inn i  Alf Prøysens Julekveldsvise. Og det var DA jeg oppdaget at Alf Prøysen er oppfinneren til Angry birds! Se selv hva jeg fant:


Julekveldsvise
Nå har vi vasket golvet og vi har børi ved,
og vi har set opp fuglebang og vi har pynte tre'.
Nå sett vi oss og hvile og puste på ei stund,
imens je rugge vogga, så bror din får en blund.




Jeg visste fra før at Alf Prøysen var en morsom fyr som inneholdt masse ord som måtte ut. Jeg visste på ingen måte at det var der innerst i Hedmarken at denne fugleleken oppstod. Hvordan de gjorde det er litt usikkert. Satte de opp en sprettert som de brukte hver gang fuglene dukket opp? Eller kanskje flere spretterter? Eller brukte de faktisk småfugler til å skyte på smågriser? Jeg har ikke svaret. 

Det jeg vet er at man MÅ sette seg ned og puste litt etter at man har kranglet med de sinte fuglene og de grønne sleskete grisene. Den intense kampen fører til mindre vedbæring, men så har jeg heldigvis ikke noe liten bror- eller sønn som trenger å rugges heller. Golvet er ikke vasket ennå, men jeg HAR vasket trappen og det er slettest ikke verst! 

Det er dagen før dagen i dag og jeg koser meg. Snart skal pinnekjøttet i vann og jeg skal skrelle poteter og kårabi. Da kan de sinte fuglene flakse hvor de vil. Nå senker freden seg i mitt nye hjem og jeg liker det!



 

lørdag 22. desember 2012

22. desember: Myke hjerter

Jeg blir meget bløt når julen nærmer seg. Det skal ingenting til før jeg er rørt til tårer. Minner dukker frem og kjærligheten legger seg utenpå huden. Man blir tettere på et vis. Nå har jeg vel kanskje ikke så utbredte vansker med å prate med mennesker i utgangspunktet, men i julen kommer det ekstra mange ord ut denne munnen. I går var jeg på Lefdal og kjøpte noen julegaver. Der brukte jeg ganske lang tid på å lære en fremmed mann hvordan han laget krøller på gavebåndet. Vi pratet om julegaver og innpakking- at julen nok blir bra uansett og at det jammen var bra at verden ikke gikk under. Da jeg var ferdig ønsket jeg ham god jul og jeg fikk samme ønskingen i retur. Jeg smilte og likte verden veldig godt akkurat da.

Senere på kvelden møtte jeg tilfeldigvis på min bror og min fetter. Vi mimret om "gamledager" og var helt enig i at vi hadde hatt strålende julefeiringer da vi var små. I livene våre gjorde vi mye forskjellig i løpet av året, men julen- den var alltid sånn som den pleide. Vi gjorde det samme og alt var likt. Hvert år. For meg var det en trygghet. Jeg visste hvordan det fungerte og jeg visste at jeg var en viktig del av det. Nå er vi voksne og feirer jul forskjellige steder, men minnene knytter oss sammen på en helt spesiel måte. Jeg er meget takknemlig for akkurat det.




Nå lager jeg jul for meg selv og skaper nye minner og tradisjoner på en helt ny plass. Julen er en fin høytid. JEG synes i alle fall vi er flinkere til å ta vare på hverandre. Nå er det rimelig mye rydding som gjenstår før freden kan flytte helt inn, men det nærmer seg, og jeg gleder meg!





fredag 21. desember 2012

21. desember: Juleferie!

Juleferie! Nå er den her og DET er jammen godt! Det er ganske greit at verden faktisk er her fremdeles også. Noe annet ville vært skrekkelig trist. Man har da brukt ganske mye energi den siste tiden på å lage til jul. Om verden skulle gå under- kunne den da ventet til etter høytiden?

Hvorfor heter det i grunnen at verden skal gå under? Den går ikke i oppløsning. Den eksploderer ikke. Den går under. Hva går den under?

I gymsalen i dag har 444 elever gått rundt juletreet. Sammen med 62 voksne. Jeg tror kanskje jeg hadde det gøyest. Noen ganger handler det bare om å gi seg hen til det du gjør. Og det om verden skal gå under eller ei. Vi gikk rundt busken og sang til det glitrende treet. Barndomsminnene spratt igjen frem og den barnlige gleden flakset rundt i rommet.

Julen er ikke bare fin, den er faktisk gøy også!
Ferien blir feiret med rødvin og fine kolleger. Verden er. Verden er fin.





torsdag 20. desember 2012

20. desember: Juleminner

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten.  Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten.

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spiset. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flattbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først?  Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.

Her er mormorhuset!





onsdag 19. desember 2012

19. desember: Regnbogelabbar

Min mormor var en strikkedame. Hun strikket oppover og nedover, bortover og til siden. Hun har strikket til alle mulige barn, barnebarn og oldebarn. Dette er faktisk en god gjeng- men hun lot seg ikke stoppe med det. Til og med kalde barn i Moldova har fått gleden av hennes strikkegalskap. Alle vi barnebarna løp alltid rundt i forskjellige strikkeplagg som vidunderstrikkeren hadde produsert. Hun fulgte ofte moten og strikket det som var aktuelt og interessant. Super Ted-bamser da DET var populært og Cosbygensre da Bill var en hit på tven. Vi har hatt leggvarmere, ulike votter, gensre og luer i alle varianter. Blånisseluen ble meget populær og jeg husker spesielt godt strikkevottene som så ut som frosker. Pingvinene på Akvariet elsket dem og sammen med en liten fetter har jeg en gang underholdt dem med disse. Vi fikk pingvinene til å følge etter oss frem og tilbake i glassruten. Ikke vet jeg hvem som var mest fascinert. Vittig var det uansett.

Min favoritt blandt alle de ulike strikkeriene er likevel Regnbuelabbene. Idéen kom vel egentlig fra NY, tror jeg? En festlig frøken som er som en del av familien kom med noen sokker hun hadde kjøpt der og mormor laget sin egen oppskrift på dem. Dette kan vel bare sies å ha blitt en kjempesuksess.


Til og med Hillesvåg Ullvarefabrikk har skjønt det. Her finner du dem!
Oppskriften hennes er delt av en tante som OGSÅ har startet strikkingen av disse fargeglade labbene. Det er hun som har strikket labbene på bildet over og var favorittjulegaven i fjor! Hillesvåg har laget mange varianter av dem, men jeg liker helt personlig regnbuefargene aller best. Man blir glad av å ha dem på føttene!

Jeg er stolt av min mormor. Skikkelig stolt. Lurer på om hun strikker der hun er nå?

tirsdag 18. desember 2012

18. desember: Julestemning

I dag kom eldste datteren min ramlende inn døren og utbrøt: "Her er det jo SKIKKELIG julehus!" Jeg skjønte ikke helt hva hun mente. Huset står nemlig på hodet. Gaver ligger litt overalt, sammen med alt det andre som jeg har ryddet frem. I juletiden blir det bedrevet MYE fremrydding i dette huset. Det skal ikke stå på det! Greien var at det var akkurat det hun mente. Når det ser sånn ut i heimen vår er det snart jul. Faktisk kan det ikke bli jul før det har sett sånn ut! Akkurat da kjente jeg at julestemningen kom.

Julestemning er nemlig ikke bare en god følelse som bare dukker opp når alt lukter grønnsåpe og er på stell. Julestemning er en meget sammensatt følelse av hele sammensuriumet. Det er kaos, ryddighet, glede, sorg, kreativitet, latskap, musikk, stillhet, sammenhørighet og ensomhet. Klarer man å spille på ALLE disse strengene på denne heller kompliserte gitaren, samtidig- oppstår plutselig julestemningen.

Da mamma sin Delfiakake var ferdig, var julefølelsen helt på plass. Nå skal det pakkes gaver. Ryddingen får man ta en annen dag. I dag vil jeg bare nyte julehuset og ikke tenke på alle de timene jeg må rydde og vaske. Det kan jeg tenke på en annen dag. Det ER fremdeles lenge til jul!

Mangler DU julestemning?


mandag 17. desember 2012

17. desember: Flukten til London

I år skal jeg feire jul uten mine barn. Mange synes kanskje det er meget trist, men jeg tenker at det er det faktisk ikke. De har det utmerket der de er og jeg klarer helt fint å ha det bra uten dem. Vi har feiret jul på mange måter. På et tidspunkt feiret vi sammen alle. Pappaene og ungene og jeg. Faktisk har jeg feiret jul i ganske mange ulike varianter og jeg kjenner det passer meg utmerket! I år er det en helt ny variant og det gleder jeg meg til. Det er nemlig en stund siden sist JEG laget til jul selv.

Selv om jeg synes det er greit å feire julen uten mine frøkner- kjenner jeg at nyttårsaften blir litt annerledes. Jeg KAN fint feire den uten mine barn, men i år flykter min eldste så langt avgårde at jeg kjenner det kan bli litt hjertevondt på kvelden. Første gangen hun sa hva hun skulle ble jeg nesten sint. "Hva i alle dager er DET for et påfunn? Reise til London HELT alene?"

Jeg ble vel i grunnen bare litt redd. Hva skulle hun der for seg selv? Jeg prøvde å snakke henne fra det. Jeg forsøkte å få henne til å reise en annen gang enn akkurat da, men stae barn har jeg skapt. Den skal jeg ha. Så London blir det. Etterhvert som tiden har hjulpet meg, så synes jeg det er ganske kult at hun skal reise. Helt for seg selv. Det har vist seg at jeg egentlig er ganske misunnelig på hele turen. London har jeg aldri vært i, men det er nå EN ting. Jeg har aldri våget å reise til en storby helt alene for meg selv heller. Så etter mye om og men har jeg kommet frem til at jeg er stolt av henne. Ikke så lite stolt heller! 

Så sånn blir det. Ene datteren på Gol og andre i London. Mor har søkt asyl hos sin broder og har fått plass i herberget. Neste år skal vi alle være sammen. Jeg gleder meg til det også!

Hva skjedde? Hvordan ble de så store SÅ fort?

søndag 16. desember 2012

16. desember: Kontroll?

Denne helgen skulle jeg bruke til å rydde klart til jul- kjøpe julegaver og få ting under kontroll. Nå er det avklart at det blir jul her hjemme hos meg og da MÅ jeg jo virkelig hive meg rundt. Jeg gleder meg til det. Ny leilighet og ny jul. Det blir bra! I dag har jeg virkelig gjort en innsats på julegavefronten. Problemet er bare at jeg er skrekkelig dårlig på å bestemme meg for hva jeg skal finne på til dem jeg skal finne på noe til. Jeg er superkritisk og synes ikke noe er godt nok, bra nok, kult nok eller fint nok. Det er selvsagt bare tull. Jeg vet det. Likevel får jeg det ikke helt til. Jeg fant til slutt fire, men har alle de vanskelige igjen. Ryddingen? Tja. Det skal vel ikke stikkes under stol at ryddingen har vært nesten fraværende. Helgen forsvant nemlig bare. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har brukt den til, men er overbevist om at det var veldig viktig! Heldigvis er det KJEMPELENGE til jul og hvis jeg vil- kan jeg jo bare slukke lyset og sitte helt inntil juletreet og titte på det. Der ser nemlig alt vakkert og idyllisk ut. Alle leilighetskaninene har rømt under sofaen og tingene som ligger rundt om kring er nesten helt usynlige. Om jeg har kontroll? På ingen måte...



lørdag 15. desember 2012

15. desember: De umistelige


1. trinnselever er rare skapninger. De har personligheter som kan smelte hjerter på et øyeblikk. Jeg jobber ikke med dem i år, men må stadig inn i den delen av skolen for å prate litt med dem. De er nesten magiske,  er tørst på kunnskap og er fremdeles ikke blitt skolebarn med skolesvar. De har fantasien i orden og av den grunn kan man ha de mest fantastiske samtaler med dem på kort tid.

Her en dag hadde jeg inspeksjon og tok turen inn i garderoben for å se om det hadde gjemt seg noen elever innimellom jakker og sko. Det hadde det ikke. Jeg ramlet likevel over en liten gutt som satt nesten nedi doskålen og gjorde sitt fornødne med veldig åpen dør.

"Vil du ikke lukke igjen døren?"- sa jeg.

"Neida,  det går fint sånn"- sa han.

"Det kan være lurt, så slipper du at de andre ser deg når du er på do"- sa jeg.

"Det gjør ingenting. Men du? Siden du likevel er her, kan du tørke meg?"- spurte den lille knotten.

Og da måtte jeg svare som jeg alltid gjør. At når man har begynt på skolen, DA må man klare akkurat det selv. Han var ikke så fornøyd med svaret. Han forklarte at hjemme gjorde de det for han. Jeg så lurt på ham og spurte om det ikke egentlig var sånn at han klarte det selv hjemme også. Det innrømmet han, men kunne fortelle at han KUNNE det- men han likte det ikke.

Da han var ferdig kunne han også fortelle meg at han ikke behøvde vaske hendene. Han var faktisk magisk og hadde noe spesielt inni seg som gjorde at han slapp. Han tenkte seg lenge om og sa: "Det heter en katapult!"

Han måtte pent vaske seg. Jeg for min del hadde smeltet for lenge siden og lurer veldig på hvor de tar det fra? Å jobbe på en barneskole er i alle fall ikke noe ensformig og kjedelig stykke arbeid!

Nettopp på grunn av disse vakre knottene kjenner jeg at massakeren på barneskolen i Connecticut gjør så uendelig vondt å tenke på. Disse nye menneskene som skal oppdage verden og leve. Leve lenge. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å drepe uskyldige små barn? Jeg fatter det bare ikke. Tankene mine går til dem som har mistet sine umistelige. Jeg blir helt matt...


 



fredag 14. desember 2012

torsdag 13. desember 2012

13. desember: Julekonsert!

Jeg er sliten. Men det på en god måte. I dag holdt Korall sin årlige julekonsert i Birkeland kirke og sånt krever sine menn og kvinner. Vi har øvd og øvd og planlagt hvor vi skal stå- hvor vi skal gå og hvem som skal si hva. I dag skulle jeg snakke opptil flere ganger OG synge solo. Nervøsiteten som hadde flyttet inn i meg før vi startet ble i dag en positiv opplevelse. Det er sånn at man føler seg ganske levende når man skal prestere noe man vanligvis ikke gjør og som er litt utenfor komforsonen.  Når man driver med slikt, utvikler man seg og DET vil man vel? Man har i alle fall godt av det. Hver gang jeg har gjennomført noe slikt- føler jeg meg litt tryggere på meg selv.

Koret sang som engler og det gjorde jammen dirigenten også. Samspillet mellom koret og dirigenten er vakkert og i grunnen noe jeg ikke ofte ser hos andre kor. Flaks for oss at dirigenten har verdens vakreste stemme! Sammen med den litt uformelle måten vi presenterer oss på- tror jeg at publikum føler seg som en viktig bit av konserten. Det er tross alt DEM vi har laget den for.

At mange i publikum også da viser seg å være mennesker som betyr mye for en- gjør at disse julekonsertene er høydepunktet i året for meg. Jeg gleder meg allerede til neste år!

En stor takk til Korall, dirigent Chris Lund OG til pianisten Frode Skag Storheim.

You made my day!

NÅ kan julen bare komme!




onsdag 12. desember 2012

12. desember: Juletreglede

I dag startet jeg dagen meget sent. Den yngste avleggeren var full i tentamensnerver og var oppe før fuglene i det hele tatt hadde tenkt tanken i de bittesmå fuglehodene sine. Så da sov moderen lenge og vel og pleiet den heller rustne skrotten en dag til. Den 12.12.12, klokken 12- sov jeg altså søtt og gikk glipp av all magien i verden. I morgen er nemlig den store konsertdagen og jeg MÅ være klar. Ellers blir det liksom ikke helt jul.

Da jeg endelig hadde bestemt meg for at jeg var frisk, ringte telefonen. Jeg måtte komme ned i veien for å hente noe. Jeg kjente jeg ble litt irritert. Måtte JEG kle på meg og trakke ned for å hente noe? Jeg gjorde som jeg ble fortalt. Ganske uten å i det hele tatt tenke på HVORFOR jeg skulle det- eller HVA jeg skulle hente.

Da jeg kom ned stod min veldig gode venninne med et vakkert juletre. Hugget til meg.
"Du MÅ ha juletre!" Så nå har jeg det. Et nydelig juletre. Det fineste i verden, faktisk! Skrotten er klar for julekonsert i morgen og juletreet står i stuen og venter på pynting. Det blir visst jul i år også!

Takk! 



tirsdag 11. desember 2012

11.desember: Julegaver

Julegaver er vanskelige greier. Jeg liker å kjøpe dem. Jeg liker å gi dem bort. Problemet er at pengene ikke strekker til. I år blir det virkelig en utfordring og jeg kjenner jeg ikke beliter meg helt. Nå er det sånn at vi behøver mat og regningene står i den berømte køen og krever sitt av pengebeholdningen jeg ikke har. I morgen er det lønningsdag og jeg kjenner jeg bare gruer meg.

Jeg er fullstendig klar over at å ikke ha penger er en meget ærlig sak. Å bruke penger man ikke har er jeg på ingen måte tilhenger av- så låning utgår. Heldigvis har man kreativiteten igjen. Den skal man ikke kimse av! Jeg har innført resirkuleringsgaver. Disse gavene er brukt, men like gode. En liten lapp følger med. Der står det at gaven er en resirkuleringsgave og at om den ikke faller i smak, så må den gjerne deles videre til noen som stetter pris på den. Andre små finurligheter dukker nok også opp, men alt kan ikke røpes her!

Jeg velger nemlig å kose meg med juleforberedelsene SELV om pengene ikke akkurat vokser på trær. Samtidig minner jeg meg selv på at jeg nå EIER en leilighet og at pengene sikkert kan dyrkes frem på en eller annen måte etterhvert. Hvordan ligger DU an med julegavene?



mandag 10. desember 2012

10. desember: Irriterende griser

Det er juletider og de sinte fuglene er i gang med sin adventskalender. Konkurransen er beinhard. Det ER nemlig ikke sånn at det bare teller å få tre stjerner på hvert brett. Her gjelder det å vinne! Mange vil kanskje mene det er unødvendig bruk av nyttig tid eller noe i den duren. Det kjenner jeg at jeg ikke bryr meg om på en eneste flekk! Konkurranser i ulike varienter er gøy! Hvor mange poeng har DU?




Grisene er minst like irriterende som de pleier å være og brettene blir i grunnen bare vanskeligere og vanskeligere. Det som er enda mer irriterende- er dem som får flere poeng enn meg. De ler minst like rått som grisene gjør..

søndag 9. desember 2012

9. desember: Plassholding

Jeg er ikke så ofte i en kirke, men i dag har jeg tilbragt rimelig mange timer i flere av dem. Først skulle koret spre juleglede og litt julekonsertreklame på gudstjeneste der det ble døpt fire barn og der presten snakket en hel del om barnefødsler. Faktisk. En flue hadde også tatt turen. Han svirret rundt presten og laget det hele ganske morsomt.  Presten snakket om, foruten barnefødsler og mye annet, også om at dette ikke var en forestilling eller en konsert, men en plass vi var sammen.

Kanskje det var derfor det ikke lå sjal og jakker overalt? Sånne som er lagt der for å få de beste plassene? Vi er der sammen alle sammen og dermed kan alle sitte overalt? Sammen? Da jeg kom inn i den andre kirken i dag, var det en forestilling jeg skulle se. En julekonsert. Da var det HELT andre regler. Kanskje vi ikke er sammen lenger? Er vi der alene?

Jeg var der i alle fall alene og ville aller helst ha en veldig god plass. Dette siden jeg var en av de første inn døren og synes helt ærlig jeg fortjente det. De andre årene jeg har deltatt har jeg nemlig fått plass bak stolper og høytalere og slikt. Heldigvis har jeg ører- så jeg hørte dem godt. Men i ÅR. I ÅR var jeg veldig tidlig ute og var raskt inne for å finne superplassen.

Og da så jeg det. Alle sjalene, hanskene, hattene, lommetørklene, jakkene, kåpene, veskene og alt annet man kan klare å legge fra seg for å holde en plass. Menneskene? DE var der ikke.

Det irriterer meg dette fenomenet. Det skjer overalt og jeg er uenig. Selvsagt kan man holde av en plass. Venter du på noen og du sitter der og ikke vil snakke med noen så ER det enkelt å bare legge vesken sin på stolen. Alle skjønner det. Så du slipper forklare at du venter på en venn, men at den ikke har kommet ennå. Ja, dere skjønner hva jeg mener.

Men KAN man virkelig legge greier på ti GODE plasser for så å forsvinne?
Jeg mener de menneskene som skal på konserter og slikt får være tidlig ute og finne sine egne plasser. Basta!

Nå var jeg alene på denne konserten. Det viste seg å være en fordel i dette holde av-spillet. Når man holder av plasser til hverandre slik, må man regne med litt svinn. Det er aldri behov for alle plassene og slike som meg kan snike seg innimellom. Eller, snike? JEG mener den skulle vært min i utgangspunktet!

Konserten? Den var nydelig den! Takk, Chris Lund! For julestemning og gråten i halsen. Du synger så vakkert at det gjør vondt!



lørdag 8. desember 2012

8. desember: Pepperkakeforsøk

Dagen startet tregt. Kroppen ville ikke ut av sengen. Kroppen ville ikke rydde heller. Her i huset får ikke kropper bestemme så mye- så den måtte pent klatre ut av sengen og gjøre som den ble fortalt. Så det gjorde den. Lenge.

Da klokken nærmet seg halv fem måtte den ta bussen til byen og selge noen billetter til en konsert der flere av kollegaene deltok. Konserten var nydelig! Fullt hus og stående applaus. Eneste oppsetningen av Händel Messias i Bergen i år og denne kroppen fikk den med seg!

En kald kropp løp hjem. Hjemme ventet nemlig pepperkakedeig og en supertenåring.

Pepperkakeformene BLE funnet til slutt. Utrolig nok.



Deigen er ferdig og klar til bruk.



Problemet er at ingen blir enige om hvordan pepperkakehuset skal lages. 
Dette kan ta tid og det eneste denne kroppen vil- er å sove.


Klokken blir nok mer enn tolv før vi er ferdig. 
Kanskje dere får se resultatet i morgen?

fredag 7. desember 2012

7. desember: En deilig julemorgen?

Nå er det julemorgen -
alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!


Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogram. De satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...





torsdag 6. desember 2012

6. desember: En uke igjen!

Nå er vi der igjen. Julen kommer like plutselig hvert eneste år. Vi hører på klager over hvor tidlig julebrusen dukker opp i butikkene og at man ikke lenger får tid til å glede seg til jul. De ensomme blir visst ensommere av at julemarsipanen blir født og at lysene kommer opp i vinduene. Jeg er nå ikke så sikker på om det er helt sånn. I grunnen vet jeg at selv om høytider noen ganger er vonde for de som savner noen eller for de som har det vondt- så har ikke julepynting og at andre har det bra noe med akkurat den saken å gjøre. Savnet og sorgen har man nemlig med seg uansett hvor mange mennesker man putter rundt seg og om naboen har fuglenek på døren eller ei.

Min medisin mot tunge tanker i juletiden er julemusikk. Nå for tiden har jeg en intensiv kur og synger faktisk HELE dagen. Som musikklærer med ca hundre timer musikk i uken blir det nemlig sånn. Jeg er på den evige jakten etter de store musikalske juleopplevelsene. I dag fikk jeg en av noen elever på skolen. De sang tostemt og plutselig stemte det helt. Nydelig var det. I alle fall i et halvt vers. Et halv vers var nok til å røre meg og gav motivasjon til å fortsette i morgen. På korøvingen i kveld kom den igjen. Jeg elsker når stemmene flyter inn i hverandre og lager den klangen og følelsen jeg er på jakt etter.

Behøver du en musikalsk juleopplevelse?

Da har jeg medisinen!

Koret mitt øver for tiden hver eneste dag for å gi deg akkurat dette. Nå er det bare EN uke igjen!

JEG gleder meg!


Kommer DU?

onsdag 5. desember 2012

5. desember: Trollfrelst

Jeg var på besøk hos en liten knott på lørdag. Noe av grunnen er at jeg av en eller annen grunn har blitt helten til dette lille vesenet- egentlig helt uten at jeg fortjener det. Det har gjort veldig inntrykk på meg. Hun spør etter meg i hytt og gevær og lurer stadig på hvor jeg er og om jeg kommer snart. Det førte til at jeg plutselig satt i stuen til dette lille trollet på lørdag og fikk være med på en musikkopplevelse ut i skogen der alle trollene bor. Den lille knotten danset og sang og viste med hele seg at hun var glad for at jeg var akkurat der akkurat da. Jeg liker henne like godt som hun liker meg. Det er mulig det er derfor jeg bare DIGGER barneplaten jeg ble presentert for. Jeg ramlet pladask for begge. Knotten OG platen. Nå hører jeg på den på vei til og fra jobb og virkelig koser meg. Mulig jeg er rar, men jeg gjemmer meg bak at jeg tross alt ER musikklærer og at jeg er på stadig jakt etter ny musikk til elevene mine.

Har DU barn som liker troll? 

Da MÅ dere høre på denne platen! 

Troll - CD med Maj Britt Andersen , Trond Brænne



tirsdag 4. desember 2012

4. desember: Morgengull og annet tull

I dag våknet jeg og var glad. Det selv om det var tidlig. At det var tidlig er helt vanlig, men mine gåogleggemeg-egenskaper har visst forsvunnet. Av den grunn blir morgenene for tiden meget autopilotpreget. Jeg står opp, våkner i dusjen, lager matpakke, vekker barn og vandrer ut døren. Etter at den røde lille bilen har fraktet meg trygt på jobb begynner liksom dagen. I dag startet den litt før.

Jeg så med varmt hjerte på adventsstaken mitt yngste tenåringsmonster har satt opp i kjøkkenvinduet. At hun har gjort det er i og for seg greit. Tanken på at hun helt selv har dratt ned den store julekassen fra loftet er mer imponerende. Jeg stod midt på kjøkkengulvet og bare var veldig glad i henne. Da jeg kikket innom stuen måtte jeg legge et ekstra teppe over det andre tenåringsmonsteret mitt. Hun sov veldig.Jeg kjente det igjen. Den store gleden over at jeg har skapt disse artige skapningene.

Begge mumlet litt om forskjellige ting, men etter at jeg hadde forsikret meg om at de begge hadde alarmer  på og at de var glad i meg- låste jeg etter meg, fant frem den nedfryste bilen og trillet til jobb. Alt kjentes fint ut. Julekortomgivelsene hjalp til og jeg var fanget inni en idyllisk verden. Det varte en stund. Helt til det altfor sent tikket inn en melding på telefonen: I morgen vekker du meg... Den aller yngste hadde lurt den aller eldste. Og det helt uten at hun visste det selv. I morgen blir det "BEINA PÅ GULVET" før jeg går!

Nesten sånn så det ut på vei til jobb i dag!



mandag 3. desember 2012

3. desember: Juleombestemmingskalender

Jeg er ikke en adventskalenderelsker. Sånn er det bare. Jeg har i flere år boikottet hele greien. I alle fall nesten. Ungene har fått enkle sjokoladekalendere og har vel i grunnen vært fornøyd med det. Men i år kjente jeg at jeg hadde litt lyst likevel. Det er på ingen måte snakk om store og dyre ting, men enkle småsaker som jeg håper den yngste vil sette pris på. Sånn er det når man ombestemmer seg. Ombestemming er nemlig helt lov! Det gjenstår selvsagt å se om de er lykkebringere i ventetiden. Jeg håper det!


Den eldste ble også spurt. Hun hadde kjøpt seg sin egen og så ikke behovet for noe kalender fra meg. Vi tutlet rundt i noen butikker på senteret og plutselig var hun borte. Nesten like fort som hun forsvant var hun tilbake. Da vi kom hjem sa hun plutselig: "Vær så god!" På kjøleskapet hadde hun hengt en kalender til meg. Nå venter vi bare på at millionene skal rulle inn!


Ikke nok med at min eldste har kjøpt kalender til meg. Nå lager hun jammen middag til oss også. Flaks! Nå må jeg visst gå- for maten er klar. Jeg er MEGET fornøyd!

søndag 2. desember 2012

2. desember: Tynne penger og varme venner

Som ny lelighetseier merker jeg at pengene er mye tynnere enn før. De er så tynne at jeg nesten ikke ser dem. Før jeg har fått SETT på hva jeg har fått i lønn er alle pengene borte og jeg lurer på hvordan DENNE mnd kommer til å gå. De tynne sedlene jeg har igjen, rekker ikke helt til ting jeg ønsker meg. Man BLIR kreativ av sånt og det GÅR alltid fint. Men akkurat det kan jeg fortelle om en annen gang.


Akkurat nå vil jeg fortelle om den dagen jeg satt i godt lag og pratet på inn- og utpust om alt i verden.
(Selvsagt også om tynne penger.) Slike kvelder er viktige og riktige for sånne som meg. Jeg har tross alt behov for å dele tankene mine med verden og hiver meg rundt når jeg får muligheten til det. Vi satt i timesvis på en koselig pub og maste, da det plutselig ramlet ut av meg at jeg ønsket meg et sjal. Ikke et hvilket som helst sjal heller. Det skulle være blått og ha stjerner på seg. Jeg har ikke funnet det i butikkene og ikke har jeg penger til å kjøpe det heller. Heldigvis er det gratis å ønske seg noe.

Det viste seg at min veldig gode venninne hadde AKKURAT et sånt sjal- som hun selvsagt var veldig glad i. Da jeg kjørte henne hjem den kvelden løp hun inn og hentet sjalet til meg. Jeg ble meget overrasket.

Jeg: "Var du ikke så glad i det da?"

Min veldig gode venninne: "Jo, men jeg er enda mer glad i deg!"

Varm om hjertet og varm om halsen kjørte jeg hjem. Nå bruker jeg det så ofte jeg kan og tenker på hennne hver eneste gang jeg snurrer det rundt halsen. Takk!


 bilde.JPG

lørdag 1. desember 2012

1. desember: Herrenes tale

Da er det duket for adventskalenderblogg i år igjen. 1. innlegget er talen jeg holdt på gårsdagens julebord. Jeg måtte selvsagt skrive den som et blogginnlegg. Det er det jeg får til. Etter nervøse og lange timer og minutter fikk jeg til slutt lest den opp.
Vanligvis har jeg aldri manuskript når jeg holder en tale. Jeg har talt i begravelser og på julekonserter og andre steder der det måtte passe seg å holde slikt. Da prater jeg fra hjertet og trodde dermed at det var DERFOR jeg var så nervøs før slikt. Altså mangelen på manuskriptet. Det viste seg å være helt feil. Jeg var på godt norsk grisenervøs MED manuskript også. Pingle? Jeg gjorde det i alle fall og gjør det nok med høy sannsynlighet igjen.

Her er talen:
Jeg har fått i oppdrag å skrive herrenes tale. Det er i og for seg ikke noe problem. Jeg liker menn og jeg liker å skrive. Jeg er vel ikke fremmed for å snakke høyt og masse også- så jeg forstår at jeg fikk denne oppgaven. 

Utfordringen er å få ordene til å virke for hver enkelt av disse mannemenneskene som befinner seg rundt oss i dag. Hvordan kan jeg finne ord som beskriver dere og får dere til å føle dere akkurat så spesielle som dere er?

Jeg har en meget god kamerat som heter Google. Han pleier å hjelpe meg med det jeg måtte trenge hjelp til. I dette tilfellet var han ikke så samarbeidsvillig. Kanskje han ble sjalu på grunn av at jeg skulle hedre andre menn enn ham? Han ville i alle fall ikke gi meg noe god informasjon om hva en ekte mann er- eller hvordan den perfekte mann skal være. Han gav meg i alle fall ikke informasjon som jeg selv trodde på.

Det jeg fant var en sammenligning mellom menn og bher og hvordan disse kunne være en støtte for oss i hverdagen. Jeg for min egen del tenker at våre menn kan være så mye mer enn en bh. En bh ER en viktig del av hverdagen til oss kvinner, men ikke like viktige som dere. En bh holder på plass og gir støtte i alle situasjoner, men dere er for store og viktige til å sammenlignes med et så lite plagg.

Derfor droppet jeg hele mr google og herr twitter og alle andre sosiale medier og plukker frem ord fra mitt eget hjerte og mine egne erfaringer.

Til dere vakre menn på Skeie skole.

Jeg kunne ikke klart meg uten dere. Klisjeer som at menn er som luft hadde passet inn her, men jeg dropper dem også. Det jeg ikke skal utelate er at dere er oppmerksomme, morsomme og kloke. Denne sammensetningen gjør at det alltid er hyggelig på jobb. Faktisk kommer jeg på jobb lenge før jeg behøver, bare for å tilbringe litt ekstratid med dere. Dere vet hvordan jeg liker kaffen min og har tips og råd om det meste man måtte lure på. Dere er ikke fremmed for en diskusjon og kan faktisk både provosere og imponere stort. Jeg er meget begeistret for begge deler. Takk for at dere er de dere er. Jeg tør påstå at våre menn her på Skeie er spesielt fine. Er dere enige, jenter?

La oss reise oss og heve glassene for mannemenneskene vi er så glade i!
Skål!

Den myke mannen.



mandag 19. november 2012

Gratulerer med dagen, mamma!


I dag skulle du blitt 60 år. Kanskje vi akkurat nå egentlig skulle sittet fornøyde og mimret over en fin helg med slekt på et hotell en eller annen plass- eller vært i full sving med forberedelsene til stor festivitas til helgen. Nå ble det ikke helt sånn for deg.

Vi har laget god mat og tent lys i hele stuen. En dyvåt blomsteroverrekker har kommet med blomster fra en hjertevenninne som husker deg godt. Jentene dine har vært samlet her i dag. Vi manglet bursdagsbarnet, men samtidig har du vært så nær i dag at jeg nesten hører lydene og kjenner lukten av deg. Vi har vært sammen.

På jobben i dag pratet jeg om deg. Jeg funderte på om du ville hatt facebook og smarttelefon. Det hadde du nok hatt. Du elsket ordspill og ville nok vært en grusom motstander på wordfeud. Plutselig innså jeg at du ikke engang har eid en mobiltelefon! Det er blitt mange år siden du reiste. Håper du vet at du fremdeles er dypt savnet av oss alle. Jeg er glad i deg.

søndag 18. november 2012

S(l)ekten på tur!

Vi bestemte oss for lenge siden. I år ville vi feire mamma sin bursdag ute på Fløyen. Uansett vær. Da jeg våknet i morges tittet jeg ut og tenkte med meg selv at dette ser bra ut! Helt til jeg fikk øye på en underlig aktivitet. Gud hadde satt høytrykkspyleren på og gjorde en iherdig innsats for å rense alt han kom over.


Jeg tenkte med meg selv at det får bare gå som det går og kastet meg i bilen med regntøy, sekk og godt mot.


Regntøyet hadde flere funnet frem. Familiemedlemmer i alle farger og ulike ullvarianter invaderte Skomakerdiket og festen kunne begynne!


Pølser var det nok av og bållukten la seg over oss alle og sørget for at alle følte seg som riktige friluftsmennesker.  Mennesker som trosset vær og vind og til og med klarte å lage seg mat på fjellet!


Praten satt som alltid meget løst og ungene spratt rundt.


Solen kom på besøk. Ikke så merkelig i grunnen. Det var tross alt mamma som skulle feires!


Et av de yngste innskuddene i gjengen er en eneste stor gledesspreder som har glist fra øre til øre i hele dag. Kanskje det var fordi Gud var ferdig med vaskingen av verden akkurat da vi var på tur?



Tantene var også glade. De var så glade at de måtte synge pittelitt. De var så glade at jeg igjen kjente skikkelig godt hvor glad jeg er i dem!


Da vi hadde dinglet rundt Skomakerdiket noen timer kjente vi duften av pannekaker og forstod at det var tid for kaker og annet snadder i Helleveien. Der var det jammen flere biter av det store puslespillet. Disse bitene hadde fikset kaker og varm kaffe og stort husrom. Plass var det til alle. Sånn er det med dette puslespillet. Der det er hjerterom er det plass til så mange puslebiter det kan oppdrives.


 Vi slapper av i hverandres selskap.


Vi leker i hverandres selskap. 


Vi har det rett og slett kjekt sammen. Det største problemet vi har er vel gjerne at vi aldri går hjem igjen. Når vi til slutt innser at det virkelig er på tide skal alle snakke med hverandre samtidig. Julegaver avleveres. Takkekort og julekort bytter eiere. Alle gleder seg allerede til neste gang vi treffes.


Og når man kommer hjem, senker freden seg.
Mamma har hatt en fin feiring i dag.

I morgen skulle du blitt 60.