søndag 28. august 2011

Takk skal du faen meg ha, Jo Nesbø!

Jeg er glad i å lese bøker. De siste årene har jeg lest masse krimbøker. Vanligvis leser jeg dem rimelig kjapt. De er så spennede at jeg ikke klarer å legge dem fra meg. Den siste måneden har jeg hatt et omvendt problem. Jeg blir ikke ferdig med boken jeg har begynt på. Den er nemlig FOR skummel.

Jeg dumpet bare over denne boken på hytten og så fort at dette egentlig er en sånn vinterbok som man leser når mørket har senket seg og du sitter under teppet og drikker varm te. Så tenkte jeg at det bare fikk gå. Det er helt greit å lese slikt når det fremdeles er lyse sommernetter. FLAKS!

Jeg  forstod nemlig fort at jeg MÅ bli ferdig med denne boken LENGE før vinteren har noen planer om å dukke opp. Den er bare rett og slett forskrekkelig skummel. Jeg forstår ikke egentlig helt hvorfor, men den bare er det. Den siste tiden har jeg vært mye alene og har faktisk ikke våget å lese i den på kveldene. Jeg forsøkte en kveld, men ble så redd at jeg måtte klesse boken hardt sammen, kaste den nedenfor sengen og puste langt ned i magen. Etter det, har jeg ikke våget å ha den på rommet mitt om natten. Jeg kan kun lese om dagen og når det er andre mennesker i heimen.


Tittelen lyser mot meg. Jeg får frysninger og kjenner at snømenn aldri vil bli det samme igjen. Glem koselige Snømannen Kalle. Disse snømennen i denne boken ER ikke hyggelige på NOEN måte. Jeg gruer meg til vinteren. Ser helt tydelig for meg hvordan snømannen kan plasseres fint på haugen utenfor leiligheten.

SKREKK OG GRU!

Jeg vet det er banalt. Jeg ER voksen og skal kunne lese en skummel bok. Jeg KAN velge å ikke lese den ferdig, men jeg VET at det er akkurat det jeg må.
Skrekkblandet fryd er en herlig greie! 


Det er heldigvis lenge til snøen kommer.