onsdag 26. oktober 2016

Gledesbobler

I går fikk vi helt nye vinduer i leiligheten. Det er ikke bare bare når moderen ikke kan løfte mer enn en finger. Når alle vinduer skal skiftes på en eneste dag, har man ikke noe ekstra rom vi kan plassere alt vekk. Jeg hadde lagt meg lenge før den yngste hadde romstert ferdig i alle rommene. Ferdig ble hun. Da vi stod opp var alt samlet som det skulle. Alt var borte fra vinduene. Alt som skulle dekkes til var dekket til. Det eneste som var i veien var vi.

Da arbeiderne ringte på 07.00 stod vi klare til å forlate skipet. De angrep målrettet og effektivt vinduene og var kommet langt på vei før vi kom oss ut. Jeg kjørte knotten på skolen og så kjørte bilen meg til jobb.

I utgangspunktet burde jeg hvile, men det er virkelig helt umulig når de har åpnet alle sider i leiligheten. 

Så jeg brukte dagen på å ta det rolig på jobb. Jeg snakket masse og lyttet masse. Utrolig mye som skjer på en arbeidsplass på kort tid! Jeg fikk se mitt helt nye kontor og inspisert det helt nye bygget som plutselig stod ferdig til oss.

Da jeg gikk innom elevene ble jeg møtt av tindrende og forhåpningsfulle øyne på alle kanter. De hang seg rundt halsen på meg og håpet inderlig at jeg var tilbake. Skuffelsen i blikkene og de høylytte sukkene da jeg forklarte at det nok var to små uker igjen, varmet meg langt inn i hjerterøttene. 

En frøken kom løpende før jeg dro hjemover og sa hun hadde fått gledesbobler i magen av at jeg var på besøk og dermed hadde fjaset og tøyset og vært i godt humør hele dagen. Hun smittet meg med boblene og gav meg en strålende avslutning på besøket.

Er det rart jeg elsker å være lærer? Nå gleder jeg meg til å komme tilbake. Både til dem og kollegaene mine. De er fine hele gjengen! Hjemme ventet fine, blanke og ikke minst tette vinduer på meg. Lykkelig kunne jeg slenge meg ned på sengen og tilbringe resten av dagen i ro. Noen dager er bedre enn andre!

mandag 24. oktober 2016

Tålmodighetsprøven

Den siste måneden har vært rar. Jeg har behøvd mer hjelp enn jeg tror jeg har mottatt i hele mitt liv. Ganske irriterende og ganske interessant!

I første omgang var det mine frøkner som fikk gjennomgå. Jeg kunne knapt stå på beina og behøvde følge til alt jeg skulle. Om det var på do ellet bare det å få sette meg opp i sengen.

Jeg hadde ikke tenkt så langt. Tankene mine hadde kretset rundt det å skulle gjøre det eller ei. Var dette en operasjon jeg behøvde? Det stod ikke akkurat om livet. Selv om det gjerne er livet mitt det gjelder. Både i ordets rette forstand og som en høyner på livskvalitet.

Etter to graviditeter der jeg la på meg ca 1000 kg fikk hudkapasiteten min testet seg. Og tapte. Jeg har levd greit med det. Sånn var jeg. Og sånn var det. Helt til andre kilo begynte å renne av. Jeg har lagt dem litt rundt på masse fjell. Noen i treningsstudio og noen på kjøkkenet. Jo flere kilo som flyttet ut av meg, jo mer tydelig og irriterende ble det.

Til slutt tok jeg et valg. Og bare gjorde det. Ventet i 38 uker. Og gruet meg til hva at jeg skulle møte. Redd for operasjon, redd for å ha vondt, redd for å ikke våkne osv osc. Alt har gått helt fint.  På Aleris har de vært absolutt fantastiske. Det jeg ikke hadde tenkt på var ukene etter. Jeg har aldri vært så ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg var proppet med smertestillende og har hatt flere ulike og unike mennesker som har kjørt rundt på meg til undersøkelser og kontroller. Heller ikke denne biten hadde jeg tenkt spesielt over. Jeg kjører da alltid bil?  

Dagene gikk og etter en uke var det kjæresten min overtok hjelperollen. Knyting av sko og hipsing og heising av ting som ikke var der det skulle. Hjelp til klær. Hjelp inn og ut av bilen. For ikke å snakke om å høre om alle mine vondter og bekymringer. Herre min hatt! Jeg er heldig som har sånne tålmodige mennesker rundt meg!

Nå klarer jeg meg selv stort sett helt. Bortsett bra tunge løft og selvsagt det at jeg ikke kan gå på fjellet sånn som jeg virkelig virkelig vil. Mitt treningsmål handler plutselig om å ikke presse meg for mye. I dag ble jeg "dømt" til to nye uker med bortoverturer og trening på å ta livet med ro.

Håper bare de rundt meg holder ut i to uker til! :-)