lørdag 28. september 2019

For en befrielse!

Det er ganske godt å være på plass i seg selv. Jeg har altfor lenge følt at jeg ikke har hengt med i mine egne fotspor. At føttene bare har løpt avgårde helt uten at jeg har klart å henge med. Jeg har virkelig prøvd, men det har bare ikke gått. Energien har vært lav. Helgene har ikke virket. Tiden har vært en kamp. Hele tiden. 

Får jeg nok søvn? Har jeg kanskje sovet for mye? Har jeg spist riktig? For mye? For lite? Får jeg aldri tilbake meg selv? Spørsmålene har surret og surret. Tiden har ikke strukket til. Samtidig har det vært altfor mye av den. Tiden. 

Jeg er litt usikker på når det snudde. En eller annen gang i løpet av sommeren. Treningen gav meg energi. Søvnen var ikke en kamp. Den bare var.  Tiden har blitt mer elastisk. Den kan tøyes og strekkes. Nå finner jeg tid og rom til det meste. 

Kroppen, hodet og føttene henger sammen. Jeg henger ikke bak, desperat løpende etter føttene mine som gikk på veier jeg ikke bestemte. 

Nå våkner jeg opp og kjenner jeg har det bra. Det er en litt rar følelse. Jeg føler meg hel på et vis. Akkurat som at jeg er helt på plass. Ordene som kommer ut munnen tilhører meg. Valgene jeg tar er mine. Føttene mine går dit jeg sier de skal. 

                          For en befrielse.


Måtte mr. Depresjon også kjent som Styggen på Ryggen være helt død og begravet. 

                      Jeg danser på graven!