onsdag 24. desember 2014

24. desember: Julekvelden

I dag er dagen. Den vi alle har ventet på og som vi har forventninger til. På den ene eller den andre måten. Noen velger å være alene på denne dagen og liker det best. Noen er det - uten at de nødvendigvis vil det, men heldigvis er de aller fleste sammen med mennesker de er glade i. Det er jeg og det er jeg takknemlig for. Julero er godt men jeg liker aller helst å skape den sammen med andre.

I år er vi tre generasjoner samlet. Alle bidrar på sin måte. Den aller yngste frøkenen jobber med å gi gode øyeblikk til dem rundt seg. I dag har hun kost og klemt så overraskende mye at hjertet mitt helt har smeltet.  Måten hun strekker seg etter alle dem rundt er helt nydelig og varmer flere enn meg.

Vertinnen i huset har gått hen og fått nesten 40 i feber og har rømt huset. Hun har sett frem til denne dagen i evigheter. Litt trasig å måtte tilbringe den i sengen, men hun kan i det minste gjøre det med god samvittighet. S(l)ekten min kan nemlig fikse til og ta i et tak når ting ikke blir som man hadde tenkt. Av den grunn vet jeg at hun kan klare å slappe helt av der hun er. Forhåpentligvis er hun kvikkere i morgen. Dessuten er ikke jula ferdig før til påske. Så litt jul skal vi nå få til for henne også.

En bestemor, meg og den yngste i laget har vært på bedehuset og sunget julen inn. Min yngste avlegger tok da ansvaret for grøtlaging til hele gjengen og reddet oss bort fra det eneste tilløpet til stress vi har hatt i løpet av dagen.


I bedehuset fikk vi høre om knuste julefigurer og fortelling om at noen mennesker også kan føle seg knust. En liten herremann bak oss spurte meget alvorlig sin far om mennesker også kunne knuses. Ikke så lett for en liten sprett og forstå bildene presten forsøkte å male. Vi fikk kjedet oss litt og sunget Deilig er jorden. Da er jeg fornøyd og julen har startet.



Selv om vi har måttet pakke ned en vertinne har vi pakket ut masse fine gjester også. Alle har hjulpet til med sitt. Grøtlaging og pinnekjøtt, skrelling av poteter og kålrabi. Rydding av og på bordet. Atmosfæren er god. Det er dekket for en fin julekveld. Alle er med og skaper dermed nye juleminner sammen.





God jul! 

tirsdag 23. desember 2014

23. desember: En vakker dag

Bittelille julaften ble en vakker dag. På den dagen fikk jeg gjort mer enn jeg har maktet på lenge. Jeg våknet etter elleve timers søvn og følte meg mer opplagt. Jeg følte meg så kvikk at jeg bestilte time til optiker og skaffet treningskort. Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men skal love deg at det har kostet mange timers god utsettelsesteknikk på ikke å få det gjort. 

Jeg kjente det gjorde godt og var i godt humør da jeg var på vei til en koselig kafé i Lille Øvregate. Selskapet der var mer enn hyggelig og jeg hadde en god følelse da jeg klemte henne god jul. På vei inn i parkeringshuset ringte jeg min eldste. Hun behøvde en mamma og befant seg tilfeldigvis rett i nærheten av huset den lille røde bilen stod og ventet.

Meg og den røde bilen fraktet henne på jobb og fikk samtidig gaver og mat i hus. Godt med alle fluer som kan slåes i smekker. Den yngste var reist på gaveekspedisjon på Sotra og gav sin mor en visshet om at dagen var god. Jeg fikk en ro i meg. Denne dagen var fin. På en mørk desemberdag setter jeg pris på slikt lys. 



På kvelden ringte det på og selveste juletrenissen kom. Denne nissen vasket opp, ryddet og tente stearinlys da jeg var en tur for å handle. Det er ikke vanskelig å ha besøk da. Senere laget nissen jammen middag også. Sammen med hele familien spilte juletrenissen spill til langt på natt og gav meg julestemning og takknemlighet herfra til månen! 

Nå gleder jeg meg veldig til i kveld. Da samles nesten hele julefeiringstroppen og feiringen kan så smått starte. Noen feirer Jesusbarnet. Jeg feirer at jeg har så mange jeg er glad i som vil dele julen med meg. God lille julaften!

mandag 22. desember 2014

22. desember: Juleminner

Jeg går for en reprise i dag. Leste denne høyt på julelunsjen og fikk skikkelig julestemning. Kanskje ikke så rart siden det var mine egne minner, men håper det hjelper for dere også! 


Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten.  Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten. 

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spises. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flatbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først?  Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.






søndag 21. desember 2014

21. desember: De viktige tingene?

Vi burde sikkert lagt langflate rundt om på gulvet og vasket. Eller i det minste støvsuget. Kanskje lagt en liten plan om hvilke mat vi skal ha når butikkene faktisk er stengt? Det gjør vi ikke. Vi har nemlig bestemt oss for at å spille spill er viktigere. Og det er det jo? 

Viser IMG_1129.JPG


En haug med svarte gamle tanter har flydd til varmere strøk. Med seg har de tatt en av de to hanene i flokken og noen av avleggerne sine. Samt en kjæreste som har forvillet seg inn i s(l)ekten. Faktisk skal enda flere reise ned i neste uke. Hvordan kommer dette til å gå? Jeg har faktisk aldri opplevd en jul uten at slekten er samlet til stort kakleri. 

Det kommer nok til å gå. Vi er alle godt oppdratt i snakketøyet og vil helt sikkert prate på inn- og utpust uansett. Dessuten unner jeg alle disse fine menneskene å kose seg i varmen. 
Nå klager den yngste høylytt. Jeg må faktisk komme i gang med spillingen med en eneste gang!

lørdag 20. desember 2014

20. desember: Året som ikke ble som det skulle

Da jeg satte mitt første mål 1. januar visste jeg ennå ikke hva som skulle møte meg i året som kom. Heldigvis vet man ikke sånt. Når nære familemedlemmer dør, kjærester fordufter og barn blir alvorlig syke - kjenner man det i hele seg. Hjertet knuses og systemene i kroppen driver med rare ting. Lenge.
Året som jeg virkelig trodde skulle bli mitt beste tok pusten fra meg.

For å få pusten igjen må man jobbe. De 60 turene som var mitt opprinnelige mål ble unnagjort relativt raskt. Det var min terapi. Å nå en fjelltopp er det beste jeg kan gjøre for meg selv når de vanskelige tankene kriger. Det blir fredeligere og mer oversiktlig. Uansett hvordan humøret er før en tur er det alltid bedre etter.

I dag er jeg fornøyd med at jeg har nådd målet mitt. 120 fjelltopper på ett år. Gjennomsnittlig er det en tur hver tredje dag. Det er ikke noen verdensrekord, men for meg er det mer enn godt nok! Jeg er skrekkelig stolt av meg selv i dag. Takk til alle som har vært med. Takk for gode samtaler og strålende turer. Har ikke helt bestemt meg for hva mitt neste mål blir, men vet at fjelltoppene i alle fall har sin plass der og. Den mentale gevinsten av å nå en fjelltopp kan ikke måles med noe annet!

Spruddel på toppen hørte med.
Innkjøpt av verdens beste venninne
både på land og i vann! Eller på fjell.
Alt ettersom.
Takk!

fredag 19. desember 2014

torsdag 18. desember 2014

18. desember: Klissete julemusikk og perfekte julehjem

Julegavene er ferdig pakket.  I går holdt jeg på å spy av hele greien. Tenkte at jeg aldri ble ferdig. Ble kvalm av alle dem som satt rundt i alle de nydelige julehjemmene og var perfekte. For det er jo alle. De er rene og blanke og rolige og har alt under kontroll. De pakker alle gavene kreativt inn og hører på klissete julemusikk. De har alltid nok julepapir og nok julegavelapper. De vet alltid hva de skal skrive på kortene.

Jeg ble bare surere og surere og vurderte sterkt å gi blaffen i hele julen.

Jeg er ikke helt sikkert på hva det var. Kanskje det hjalp at jeg spiste middag? Eller kanskje det at jeg trakk et ekstra dypt pust ned i magen og bare satte i gang prosessen? På et eller annet tidspunkt satt jeg i alle fall med skikkelig klissete julemusikk og sang for full hals. Helt alene. Det veldige uoverkommelige tårnet med gaver som skulle pakkes inn forsvant litt etter litt. Jeg hadde nok papir. Nok merkelapper. Jeg var kreativ nok og visste godt hva som skulle stå på kortene. Jeg måtte le høyt av meg selv. 

Det blir visst jul likevel! 




onsdag 17. desember 2014

17. desember: Lysbekymring i mørketiden

Jeg skal klare å få det til! Julegavene jeg har kjøpt og laget hopper rundt i stuen og finner ikke roen. De vil pakkes inn og det på flekken! Jeg har prøvd å gjøre alt mulig forskjellig i dag og har utsatt alle disse gavegreiene til nå. Klærne henger for eksempel rene og fornøyde på loftet.

Klærne har faktisk vært med på noe historisk i dag. I flere år har jeg blitt anklaget for å ikke slukke lyset ute i gangen. Eller det vil si. Ungdommene gjør det. Her i huset er gjennomsnittsalderen så høy at jeg faktisk fremdeles går under ungdom. Jeg kjenner at akkurat det er greit, men liker dårlig å bli sett på som en strømmisbruker. Det er jeg nemlig ikke. Mine barn er heller ikke det. Vi slukker lyset når vi skal.

Hver kveld sjekker naboene mine om lyset faktisk er av. Jeg er ganske sikker på at de håper at det ikke er det. Bare sånn at de har rett og kan sukke over ungdommen litt til. Nå er det over. Fra i dag har vi lamper som slår seg på når det er bevegelse i gangen. Klærne sa ikke stort over fenomenet. De bryr seg ikke om slikt. Jeg derimot, er bekymret. Hvordan kommer det til å gå med lyssjekkerene? De må faktisk finne på noe annet å sjekke? Håper bare ikke det er trappevasken..

Nå roper gavene på meg her. Det er vel bare til å sette i gang. Julestemningen er i alle fall på topp. Marsjerende inn stuen i dag kom det et helt nyhugget juletre. Min aller beste venninne innehar mange fine egenskaper og er en ekspert i å glede meg. Jeg måtte gråte en skvett da hun meldte sin ankomst. Nå lukter det jul. Takk for nydelig tre! Nå kan julen (straks) komme. Må bare pakke inn noen hauger med julegaver først..

tirsdag 16. desember 2014

16. desember: Flexigave

Jeg savner elevene mine. Det er rart å ikke være på jobb i juleforberedelsestiden. Jeg går glipp av all den hjertelige syngingen og all kreativiteten. Nå er det sånn at kreativiteten kan ha en tendens til å bli litt voldsom. Glitteret på julekortene ligger litt rundt omkring til i alle fall påske og ungene gleder seg sånn til jul at det kan være vanskelig å sitte i ro. Likevel savner jeg det skikkelig.

Jeg har tenkt lenge jeg skulle finne på en bitteliten ting til dem. En liten julehilsen på tampen av året. Nå har jeg endelig funnet ut hva det skal være. (Jeg håper at de som kjenner elevene mine ikke røper hemmeligheten min!) Gaven koster nesten ingenting og vil i første øyekast se ut som en helt vanlig kopp. Oppi den ligger det en bitteliten sjokoladenisse. Den vil de sikkert sluke på et blunk. Jeg vet ikke helt hvordan de kommer til å motta denne gaven. Flere av dem ønsker seg stadig en kopp til å drikke av. Kanskje de tror at det bare er det de har fått? Det er det ikke. Dette er nemlig en flexigave! 


Koppen kan drikkes av OG brukes til musikkinstrument! Jeg gleder meg til å lage musikk!

Viser IMG_1091.JPG


mandag 15. desember 2014

15. desember: Svenskepakken

Da jeg var liten hadde jeg en farmor og en farfar som bodde i Sverige. Min far bodde også der, men det er spesielt besteforeldrene mine som opptrer i dette juleminnet. Hver eneste jul kom det en pakke fra nabolandet. Vi ble like hoppende glade både min bror og jeg. Jeg husker det i alle fall sånn. Denne pakken var den eneste vi fikk åpne før julaften og den ble åpnet med andakt. Det var aldri de store tingene som var puttet oppi. Det jeg husker aller best er en liten porselensfugl. Den bodde hos oss lenge, men nå tror jeg den har fløyet til varme strøk eller noe sånt. Den er faktisk det eneste jeg kan huske at vi fikk. Utenom brevet da. Vi fikk brev også. Det leste vi høyt. Oppi konvolutten med brevet var det alltid litt penger. Det hørte til. Farmor hadde vært i banken og vekslet til norske kroner og puttet dem fint oppi sammen med de fine ordene.


En av mine fine tanter skriver akkurat nå historien om sin egen barndom. Det har ført til at jeg har fått høre masse om hvordan det var hjemme på landet da de var liten. Nå har vi veldig ulik oppvekst, men pakke fra utlandet fikk de også. Ingen av hele søskenflokken husker hva som var oppi pakken fra Amerika. Det eneste de husker var hvordan den så ut utenpå. Og det er vel sånn at det ikke er det som er inni som teller? Jeg for min del har spart aller mest på minnene om den gode følelsen som kom da pakkelappen i posten dukket opp. Det å bli husket og tenkt på er nemlig gull verdt!

Her går mamma og co rundt juletreet på nøyaktig
samme plassen jeg gjorde det i min barndom.

søndag 14. desember 2014

14. desember: Søndagssyssel

Søndager kan være kjedelige. I dag startet søndagen her i huset så sent at det var best vi fant på noe. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor valget havnet på IKEA igjen, men sånn ble det. Det handlet vel om at man ikke blir så våt der inne. Det er greit at man også kan spise middag helt uten at lommeboken holder på å dø. Ikke at jeg i grunnen har lommebok. Men kontoen tømmes i alle fall ikke.

Vi spiste middag først. Sikkert lurt i forhold til dette omdiskuterte blodsukkeret som helst ikke bør bli så lavt i vår familie. Blir det det blir det ikke så kjekt for noen. Med blodsukker som virket og relativt godt humør angrep vi kjøpesenteret. Da vi var ferdig var vi fremdeles glade. Vi hadde det faktisk ganske morsomt for å være bare oss to.



Den yngste var nok gladest. Hun fikk julepresangen sin på forhånd og gliste fra øre til øre. Med seg hjem hadde hun nemlig fått en etterlengtet kommode som snart skal gjøre livet - om ikke annet - mer organisert. Fin er den og. Nå har vi jobbet i timevis. Å sette sammen en kommode fra IKEA er nesten som å lage pepperkakehus her i gården. Denne gangen var vi forberedt og lo da de spydige kommentarene begynte å hagle. Nå tutler hun på for seg selv og monterer skuffene. Sammen har vi jobbet og fått det til. Alle skruer og dingser og deler er riktig vei og på riktig plass. Tror jeg. Håper jeg. Det gjenstår å se!





lørdag 13. desember 2014

13. desember: hopp i høyet!

Jeg våknet i dag og bestemte meg for at denne dagen er perfekt. Noen ganger når jeg gjør det blir ting alt annet enn perfekt. Forventningene blir så store,  fallhøyden likeså. Vi kjenner vel oss alle igjen i at ting vi planlegger som skal være så fantastisk koselig ofte blir kaos, kjefting og sure miner.

I dag ble det ikke sånn. I dag ble dagen akkurat så perfekt som jeg ønsket meg og ennå er det mye av dagen igjen!

Jeg plukket opp den yngste og kjørte mot målet. Vi skulle på gårdsbesøk med grøt og høyhopping. Min aller beste venninne samler hvert år venner og en haug med unger til førjulskos. I år skulle vi være med. Det første gledeshylet kom da snøen møtte oss på veien. Da vi var fremme ventet en kalv på å bli matet. Mitt yngste frø elsker å jobbe med dyrene. I dag har de gjort henne lykkelig. De sammen med en skare av små frøkner som så sånn opp til henne at de nesten fikk kink i nakken.



Vi har spist julegrøt og kost oss hele gjengen. Hesteridning og hopping i høyet. I høyet hadde dessuten nissen gjemt godteposer. Min yngste stelte hestene og møkket i stallen. Hun var lykkeligere enn jeg har sett henne på lenge.



På kjøkkenet gikk praten lett. Samtaler i alle varianter fant sted og jeg var og er uendelig takknemlig for å få være der. Sammen ryddet vi opp og avsluttet en helt perfekt stund. Jeg gleder meg til neste år. Nå kan resten av kvelden komme med konsert og gode venners lag. Jeg vet den blir bra, den også!




fredag 12. desember 2014

12. desember: For mange valg

I dag skulle jeg kjøpe nye lys til juletreet. Juletreet står fremdeles i en skog, men jeg tenkte at det kunne være greit å være forberedt. Ønske det velkommen på et vis. Pynten er klar også. Og selv om det ikke var lett har det kommet nye lys i hus også.

Det finnes mange ulike lengder på disse lysende dingsene. Ulike lengder og ulik mengde pærer. Noen lys er hvite og noen er i mange ulike farger De med alle fargene kunne man også få blinkende. Jeg gikk rask bort fra dem. Når jeg til slutt fant ut hvilke jeg ville ha oppstod neste utfordring. Skal den være med batterier eller til stikkontakt? Jeg ble helt svett. 


Ville jeg tåle at lysene plutselig slukket midt i en vakker julenatt? Er det stress med batteriskifting? Jeg fant ut jeg ville ha en med støpsel. Det var like før jeg gikk til kassen da jeg kom på at det kunne være lurt og sjekke hvor lang ledningen var før pærene startet på ledningen. Den var 90 stakkarslige cm og ble forlatt på flekken. Eller i alle fall med et sukk. Jeg forlot faktisk hele butikken. 

Etter en pause gikk jeg på på nytt. Denne gangen i en annen butikk. Jeg fant en passe lang med nok meter til at treet mitt ikke måtte stå helt inntil en stikkontakt. Jeg var ganske fornøyd i det butikkmannen spurte: - Vil du ha blank eller svart ledning? Da utbrøt jeg høyt at det var da forferdelig så mange valg det skulle være her i verden. Ha lo og jeg måtte elle. Det gjorde jeg inni meg, altså. Med meg hjem kom en ledlyskjede med blank ledning.

Etter den utmattende og meget omfattende lyshandlingen ble jeg så sulten at jeg måtte spise middag. Det gjorde jeg sammen med en gjeng fra jobb. Sammen med hyggelig og fornuftig prat rundt bordet fikk jeg overrakt et helt hefte med tegninger fra elevene mine. Av det måtte jeg gråte en aldri så liten skvett. Å føle seg satt pris på er en god følelse. Så den tok jeg med meg hjem. God helg!  








torsdag 11. desember 2014

11. desember: Pustepause?

Når det regner vevkjerringer og det stormer som verst kan det være tungt. Hos oss regner det kraftig om dagen. Både inne og ute. Det blåser også. Storm med orkan i kastene. Jeg vet av erfaring at alle stormer stilner. Jeg vet bare ikke når.

Når det blåser som verst er det godt at det tutler en svart gammel tante rundt i leiligheten og har et oppgjør med alle mine dårlige samvittigheter. Hun har blant annet av-iset frysen og skrubbet stekeplater. Nå kan åpningen av frysen minne meg om varme fra min tante istedenfor den vanlige utilstrekkelighetsfølelsen den har gitt meg. Jeg hører hun romsterer rundt med vaskeklut og oser av trygghet og kjærlighet.

I kveld skal jeg gi henne julestemning som takk. Klokken 19.30 i Birkeland kirke vil der bli vakre juletoner å få. Jeg gleder meg til en pause fra regnet. Kanskje du trenger en pustepausepause, du og?
Kom og hør Korall i kveld! Her kan du kjøpe billetter!




onsdag 10. desember 2014

10. desember: Samhandling

I dag fyller en av mine fine tanter 60 år. Sånt kan ikke gå upåaktet hen. Dette ønsket om å akte på at en vi er veldig glad i hadde bursdag førte med seg en plan. Vi var flere som ville. Hvordan gjøre dette best mulig?

Min kusine som forøvrig er datter av jubilanten ville gjerne hentes av meg og mitt yngste frø. Sammen skulle vi hente snitter i Knarvik. Utenfor butikken kom en annen tante og hentet oss. (Min lille røde bil ble igjen mens en litt større rød bil overtok.) Sammen kjørte vi i besøket der vi ble møtt av et dansende ektepar som synes dagen var fin.



Vi delte ut gaver og spiste masse mat. Litt ulike oppdrag ble utført før vi skulle hjem igjen. Før den tid var jeg overlesset av gaver og hadde med meg veldig mye mer enn da jeg kom. Sånn blir det av og til i familien min. Vi lot avleggeren til min tante bli igjen og fikk den litt større bilen på den veien den skulle. Vi fant heldigvis den lille røde bilen igjen og delte oss i to. 

Jeg dro med meg mitt frø til min bror der det også var bursdagsfeiring i huset. Jeg plantet henne der før jeg dro videre på siste øving før konsert i morgen. Den andre tanten i den litt større bilen kjørte innom sitt yngste frø. Det frøet har skapt ennå et lite frø som skulle dilles og legges litt. 

Da det absolutt minste frøet var lagt fant min tante den rette veien til broderen der mitt frø var. Etter at de hadde pratet og gjort det man gjør på besøk puttet tanten min mitt yngste frø i bilen og kjørte hjem til oss. Der satt jeg og ventet på dem. Lenger enn det har ikke dagens historie kommet og det er helt greit. Dagen har uansett vært fin! Jeg har  gjort mye av det jeg trenger mest. Jeg har vært med hauger av familie og jeg har sunget. Alt uten å stresse.


Nå står begge de røde bilene parkert utenfor hos meg. Alle frøene er der de skal være og roen har senket seg. Ha en fin kveld! 

tirsdag 9. desember 2014

9. desember: Ting på upassende steder

Da jeg stod opp i morges lå bryllupsbildet av mamma og pappa på en pute midt i stuen. Jeg vet ikke om det er derfor jeg har tenkt så mye på dem i dag, men det er meget mulig. Nå i disse juletider prøver man gjerne å rydde litt mer enn man pleier. Jeg later i alle fall som det og siden jeg skriver det her vet dere at jeg har ryddet minst en gang i desember.

Det jeg ryddet i dag var en gedigen sacosekk som den eldste av en eller annen grunn en eller annen gang hadde veldig behov for. Hun har nå flyttet inn på en liten flekk av et rom og har på ingen måte plass til den lenger. Ting som ikke har plass hos utflyttede barn har en tendens til å bli liggende igjen. Helst på litt upassende steder. Der lå sacosekken. På den mest upassende plassen den kunne finne. Den har lagt der siden september. Så det var på tide at desember kom og presset litt på.

Nå er den uansett i en bod på loftet. Den boden har jeg ikke vært inni på flere år. Det var der jeg ramlet over et gammelt album. Et gammelt album med bilder av mamma, pappa, min bror og jeg. Det var litt rart. Jeg har ikke sett disse bildene på mange år. Har ikke tenkt på oss som noen familie noen gang egentlig. På bildene er det sånn. Det er en pappa og en mamma. Tydelig forelsket. Sammen har de fått en jente og en gutt. Vi ser ganske vanlige ut. Vi ser lykkelige ut. Det var godt å se!


Viser IMG_0920.JPG 

Har nesten glemt at jeg har hatt en pappa. Jeg husker ham ikke som en del av familien. Kun som en utenfor. En som var borte. Nå er både han og mamma borte for mange år siden. Men det var godt å hilse på dem igjen i dag. Julen får frem mye rart. I dag fant den frem minner jeg ikke engang har i mitt eget hode.  Sånne fine minner vil jeg gjerne ha flere av! Takk til den eldste for plassering av gedigen sacosekk på upassende sted! Hadde det ikke vært for deg kan det hende jeg ikke hadde tittet innom boden på år!

mandag 8. desember 2014

8. desember: Sure miner og kalde skuldre

Dagen begynte ikke som den skulle. Har man livet i halsen er ikke kalde morgener det beste man vet. I dag var det ekstra ille og mor måtte bruke lang tid og altfor høy stemme før hun fikk noen reaksjon. Den høye stemmen gjør det på ingen måte noe enklere. Faktisk virker den mot sin hensikt. Dette vet mor. Likevel klarer hun ikke alltid gjøre det som er rett. Det endte med sure miner og de kaldeste skuldrene i verden. Mor var usikker på om dette kunne snus. Det kan nemlig være vanskelig. Er man på vrangen så er man på vrangen. Når dagen er dårlig allerede før man har prøvd å sette en fot i gulvet, sliter man. Målet for mor ble at den søvnløse avleggeren skulle være våken og målet er heldigvis oppnådd! 


Da skuldrene var blitt litt varmere fant vi ut at pepperkakehuset fremdeles stod. Sånt gjør dager bedre! Dessuten er vi rimelig fornøyd med resultatet. Se så fint det ble! 



Den siste julen mamma var på denne siden av verden var hun med ene søsteren sin og malte nisser som tanten min hadde laget. Jeg elsker denne nissen. Når den har kommet ned i stuen er mamma her også. På dager som ikke starter noe spesielt bra er mamma sitt nærvær både ønsket og godt.



I løpet av dagen har vi vært innom jobben og sett på juleforberedelsene der. Når vi hadde kommet så lang var dagen allerede kommet seg betraktelig og vi klarte se det vakre rundt oss. Her er 1. trinn sine tovede epler. De henger og dingler fra treet i den årlige adventshagen.


En lykkelig nisse. 
Det så ut som de lo godt hele gjengen. 
Tror det er 4.trinn som har stått for disse.


3.trinn har laget julekrybbe og engler. 
Det snek seg inn en litt større engel også. 
Hun har jeg laget. 

 2.trinn har sydd nydelige dråpenisser.


5.trinn har laget disse englene. Bildene fra 6. og 7. trinn ramlet irriterende 
nok ut av telefonen min igjen. (Eller at jeg glemte å ta av dem. Sorry!)


Da vi kom hjem igjen var dagen helt annerledes enn tidligere. Nå har vi rolige stemmer og veldig varme skuldrer. Vi nyter julero. Vi har vasket opp, skal rydde et veldig roterom og har spist fisk til middag. Kan ting bli bedre?



Ja! Da min aller beste venninne kom bort med selvlagt krans til å ha på døren ble dagen veldig mye bedre. Hun toppet det hele med å si at hun gledes seg så veldig til julekonserten på torsdag. Akkurat da kjente jeg at julestemningen kom. Takk for krans og takk for julestemning! Jeg lover at du skal få julestemning av meg på torsdag!

søndag 7. desember 2014

7. desember: Idyllisk familiekatastrofe

Dagen startet i kirken. I en ganske fin kirke også. Birkeland kirke er akkurat passelig stor og har en fantastisk klang. Vi har vår årlige hoved-julekonsert her og i sammenheng med det synger vi på en gudstjeneste. Jeg pleier ikke renne ned dørene i kirken, men synes det er fint å være der innimellom. I dag har jeg tent lys for mamma og sunget salmer for full hals. Man får dessuten en helt spesiell følelse når man opptrer i et rom som har slik klang. Jeg vet ikke om jeg tror jeg er så mye nærmere Gud, men jeg er veldig nær de jeg synger med. Samhørigheten kan man nesten ta på. Julestemningen kommer raskere med slike opplevelser og man har det litt bedre inni seg. I alle fall jeg. Man skal vel helst snakke for seg selv i sånne sammenhenger. Fint er det i alle fall. Om du vil oppleve Korall helt selv kan du komme på konsert på torsdag 11.12, klokken 19.30 i Birkeland kirke. Jeg lover at det blir vakkert!



I kveld har vi holdt på med et annet viktig hus. Vi har hentet ekstern assistanse og dermed er familien samlet rundt årets kanskje viktigste happening. Pepperkakehuset SKAL opp! 


Jeg er ikke helt sikker på hvem som har funnet på at pepperkakehusbaking er en idyllisk og familesamlende aktivitet. Hjemme hos oss blir tungene skarpere og skarpere og jeg tror ærlig talt ikke at noen hadde kost seg veldig sammen med oss. Nå er vi heldigvis ferdig og har på mirakuløst vis faktisk klart å sette opp hele huset. Jeg føler et snev av mestringsfølelse. Alle i huset har fremdeles øyne og er venner. Nesten. Vi takker herved for i dag! 


lørdag 6. desember 2014

6. desember: Julestemningsforsøk

Det er ikke så mye som ligner på jul når vi kommer til været. Det plasker så alvorlig ned at det faktisk er forstyrrende. De hvite fnuggene jeg så vidt så tendensene til på fjellet tidligere i dag er erstattet med verdens største regndråper. Når det er sånn må man nesten trå til selv. For å skape den rette julestemningen i dag har vi bestemt at vi skal lage pepperkakehus.

Vi har ikke mindre enn tre bokser med pepperkakedeig. De er på ingen måte hjemmelaget og det er helt greit. Fint at andre tar ansvaret for slikt når hoder ikke er skrudd skikkelig på. Nå er deigen nesten på bordet og huset er under planlegging. Julemusikken er på og den yngste har i alle fall full julestemning.  Jeg tror det kan bli en lang natt. Sannheten er nemlig at det ikke er meg som har laget pepperkakehus de siste årene. Jeg har overlatt det til den yngre garde og nå har halvparten av den forduftet ut av vårt hjem. Da må mor trå til igjen. Resultatet kommer i morgen. Ja. Hvis det er noe resultat, da! Ønsk oss lykke til!


Dyp konsentrasjon!

fredag 5. desember 2014

5. desember: Lavt blodsukker

Av alle ting fant jeg plutselig ut i dag at det helt sikkert var veldig koselig og veldig lurt å reise på IKEA og spise middag. Jeg tenkte at samling av hele den lille familien min var en god idé og ventet dermed til den aller verste rushtiden med å dra. Da var den eldste ferdig på jobb og kunne plukkes opp i byen. 

Jeg avtalte å hente avkommet på toppen av en bakke der jeg mente det ville være aller enklest i verden å plukke henne opp. Det hadde det sikkert vært også. Om det ikke hadde vært for at jeg helt automagisk kjørte inn i Klostergarasjen. Ikke bare var det feil. Der var det kø også. Jeg fant etterhvert en parkeringsplass og forklarte fadesen til mennesket jeg skulle hente. 

For å være mer effektiv gikk jeg rett bort til heisen for å geleide henne til rett bil fortest mulig. (Dere må huske på at bilen min er en bitteliten ert og faktisk er ganske vanskelig å få øye på.) Jeg ventet og ventet. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan man kunne bruke så fantastisk lang tid ned en heis? Etter mange og lange minutter tenkte jeg at jeg fikk gå bort igjen til bilen der mobilen min lå og ringe henne. Det behøvdes ikke. Hun satt allerede på passasjersetet og var ganske irritert over at jeg var forsvunnet. Alt ble feil, men nå begynte det i det minste å bli ganske morsomt. 

På veien utover spurte jeg gjentatte ganger om hvor det var best at jeg kjørte. Min eldste pode svarte skarpt at hun faktisk ikke kjører bil og rett og slett ikke visste svaret. Jeg kremtet og sa at hun måtte da vite etter at hun har hatt meg som mor i 21 år at jeg må spørre når jeg kjører. Da lo hun. Hun vet nemlig like godt som meg at jeg på ingen måte forventer noe svar. Blodsukkeret var lavt og gleden stor da vi endelig fikk middag på IKEA. Der var det overraskende lite mennesker og føyde seg dermed ikke inn i rekken av ting som gikk galt. Det gjorde ikke resten av ettermiddagen heller. Dermed har roen senket seg, helgen er inntatt og noen julegaver er på plass. God helg!

The Svenssons på do.  

Bursdagsgave i boks! 

Der deles søsterlig. 

Skulle ta noen gøye bilder som ikke ble så gøye men som ble gøye likevel!
 


torsdag 4. desember 2014

4. desember: Med venner i ryggen

Min eneste hjemmeboende datter gav tidlig uttrykk om at juleballet på skolen ikke var noe hun brydde seg med. Siden jeg kjenner henne relativt godt visste jeg at hun hadde mer lyst enn hun ville innrømme. Hun var rett og slett redd for at hun ikke skulle klare å gå og dermed måtte kjenne på følelsen av skuffelse etterpå. Det er lettere å late som om man bestemmer det selv. At man ikke bryr seg eller si at man ikke vil. Da kan det se ut som at man har kontroll og det vil man gjerne.

Vi valgte å betale for ballet for sikkerhets skyld. Bedre om hun hadde muligheten til å gå hvis hun fikk lyst enn at hun da ikke hadde betalt. Strømpebukse var innkjøpt og hauger av kjoler er prøvd. Hele tiden har hun sagt at hun ikke ville. Helt parallelt med kjoletesting, falske negler og diskusjoner om hvordan håret skulle være. 

Et skoleball er full av ting man ikke helt kan forberede seg på. Hvem sitter hvor? Hvem kommer? Blir det mye lyd? Når starter dansingen? For noen spiller ikke dette noen rolle. De tar at som det kommer. For andre er det alt det handler om.

Når man stresser veldig med slike ting man ikke kan vite før man er der er det fint med venner som inkluderer og presser en på en god måte. Mitt yngste frø har sagt flere ganger at hun må gå fordi vennene hennes vil hun skal gå. At hun må gjøre det for dem. Jeg tror hun går fordi hun har venner som vil at hun skal og som sier det høyt til henne. Hun er ønsket. Det er mye trygghet i gode vennskap. Vi våger så mye mer med venner i ryggen.


Jeg gleder meg til å høre hvordan hun har hatt det!