lørdag 20. september 2014

Din helt egen stjerneteller

Fem forventningsfulle frøkner på tur til låveleik på Unneland i dag. Der ventet ponnier, gøy lekeplass, en nydelig låve med kaker, antikviteter og kaffe og konsert på kulturhuset på oss. Ganske tilfeldig hadde jeg havnet på dette lasset fordi jeg var tilstede midt i avtalingen av lørdagssmåbarnsaktivitet. Da jeg oppdaget at det var Christine Sandtorv som skulle ha konsert var jeg ikke vanskelig å be. Hun har imponert meg med de tidligere platene og skriver tekster som rører meg langt inni sjelen. Klart jeg måtte bli med på konsert!

Dråpene var rause i dag og etter ponniridning og rutsjing på lekeplassen var vi rimelig dyvåte alle fem. Etter en litt kaotisk innlemming av mennesker var det til slutt klart for konsert. Jeg koste meg hvert eneste sekund. Christine Sandtorv har skjønt det! De stod på scenen full i humor, energi og en stor evne til å kommunisere med publikum. Jeg ble på et tidspunkt så ivrig at ene femåringen ble flau av lydene jeg ropte ut da et av numrene var ferdig. 

De voksne på scenen klarer å leke uten at det blir teit. Ofte føler jeg unger blir undervurdert i alt fjas og mas som finnes på. Christine Sandtorv, derimot,  tar unger på alvor. Unger og voksne. Det var ikke få mennesker jeg så svinge seg i dag. Ungene klarte ikke stå i ro og det klarte jammen ikke de voksne heller. Takk for en fantastisk opplevelse!

Det er stor fare for at det bare blir hørt på barneplater lenge fremover!


onsdag 17. september 2014

Lærevillige knotter



Det er noe helt eget når elevene synes det de skal lære er så spennende at det ikke engang er antydninger til uroligheter. At ikke en eneste av dem sier at det er kjedelig eller at det er altfor vanskelig. Når hele gjengen på over 60 stykker har vært innom stasjonen og ikke EN eneste en har klatret på veggene eller hengt i tapetet. Armer og bein har de hatt for seg selv. Alle leker og greier de egentlig har lyst å pille på er pakket vekk og glemt. Konsentrasjonen er på topp. Selv om PCene noen ganger svikter og de må vente for å komme i gang. At de plutselig må starte på nytt igjen - selv om de har kommet langt. De beliter seg. I disse øktene følger de alle regler 2.klassinger har lært. Rekker hånden opp. Snakker rolig med sidemannen. Venter tålmodig på tur. Alle. Absolutt alle. Jeg er imponert! Både av engasjementet og den bratte læringskurven. 

Jeg hadde aldri trodd at et kurs i tekstbehandling kunne være så trollbindene!  


søndag 14. september 2014

Irriterende enkelt!

Det har vært travelt i det siste. Dagene flakser avgårde og det samme gjør rotet. Det flakser og legger seg rundt på alle de gale plassene. Alt hadde vært mye lettere om det hadde ting hadde lagt seg på den plassen de hører til? Om klærne som jeg ville bruke lå akkurat sånn at jeg ikke måtte grave dem frem fra skapet og at oppvasken vasket seg selv?

I dag var dagen der jeg ryddet opp alt. Klærne ligger der de skal. Bord og kanter er fri for støv og andre uhumskheter. Klesvasken er tatt. Oppvasken er tatt. Sengen er ren og oppredd. Man kan gå på gulvet uten å snuble i greier. Stearinlys er tent og freden har senket seg.

Det er irriterende enkelt å få det til å bli hyggelig i heimen. Bare synd jeg glemmer det så fort!


lørdag 6. september 2014

Hodestups forelskelse


I går var jeg på vernissasje på Fana Kulturhus. Jeg er heldig og jobber sammen med en kunstnerisk sjel, Lavinia Vaida. Sammen med Aase Furu åpnet de utstillingen sin i Fana Kulturhus. En hele gjeng fra jobben hadde dukket opp og stemningen var høytidelig og stor. Dan Sundhordvik også kjent som Dan from Norway - som også er en kollega - spilte to låter med sin strålende innlevelse og formidlingsevne. 

Vi skålte og tittet på maleriene som hang rundt oss. Midt blant oss skjedde det et lite mirakel. En fin frøken på 7 år forelsket seg hodestups i et maleri. Jeg har aldri sett lignende. 



Sammen utforsket vi bildet og fant ut hvilket hus vi ville bo i. Jeg ville bodd helt nede slik at jeg slapp å klatre så høyt. Da ville jeg slippe unna høydeskrekken. Hun ville helt motsatt og hadde dessuten funnet et hus det bare var et eneste av. Der ville hun bo. Høyest oppi tretoppen. Hun snakket også om uglene som satt inne treet og moren lurte på hvordan hun visste det var ugler? Dette bare visste den unge frøkenen. Det var vel omtrent da selveste kunstneren hadde fått med seg den store entusiasmen og kom bort til henne. 

Samtalen var rørende. Der stod man og var vitne til en kunstner som fikk bekreftet akkurat det hun ønsket. Den unge frøkenen pekte og forklarte og lurte på hva det var hun hadde malt inni treet? 

- Det er ugler, sa skaperen av bildet. 

- Det var det jeg sa, mamma, sa hun med stor glede.

Minuttene kunstneren snakket med minimennesket fikk frem tårer i flere øyne. Aase Furu var synlig rørt av dette barnet som så bildet hennes slik hun ønsket at det skulle bli sett. De snakket samme språket. Tårene rant da den lille måtte forlate lokalet uten hennes drømmebilde. Selv forklaringer om hvordan kjøp av malerier fungerer og at hun uansett ikke ville fått det med seg hjem den dagen - hjalp ikke. Hun ville virkelig ha dette magiske bildet der det bor tusenvis av historier. 

Etter noen minutter kom de tilbake. Hele fenomenet ble for spesielt. Den dype og inderlige forelskelsen ble for sterk og vant. Maleren ble så glad at hun lovet kjøperen et lite maleri av samme temaet som hun kunne ha hjemme i ventetiden. Helt uten å betale noe ekstra - til den ungen kjøperens store begeistring. 

En lykkelig frøken og en lykkelig kunstner kunne ta kvelden. Bildet hadde funnet hjemmet det var laget for!



Bildene står der og dørene er åpne hverdager fra 11.00-15.00 frem til 17.oktober. Jeg ville tatt turen!



torsdag 4. september 2014

Mellom barken og veden

Jeg har lenge lurt på om jeg egentlig holder på å bli sprø. I sene kveldstimer dukker nemlig vedgnagerne opp og får ørene mine til å spisse seg. Lyden har vært litt vag, men likevel så tydelig at jeg har vært sikker på at det var noen inni haugen av ved. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hvordan det låter. Det ligner en slags knasing og er så høy at om alt er stille og jeg sitter i sofaen to meter unna - hører jeg det.



Akkurat denne veden har jeg "kjent" siden den stod høyreist og raget i skogen. Jeg var med på at den ble sagd ned med motorsag. Jeg har selv kastet stokkene utfor et berg og nedover en bakkeside. Nede samlet jeg alle de avkuttede delene sammen og drog dem inn på låven der de ventet seg mer oppkutting i passelig store biter. Etter de var delt i akkurat så store stykker som de skulle stablet jeg dem tett og trygt sammen. De skulle få hvile seg til de var tørre nok til å varme opp hus og stuer. Jeg synes det var en fin ting å være med på. Kan det hende at veden ikke var enig? Drømmer småbitene fremdeles om vind i håret og regn som pisker mot barken?

Ikke vet jeg.

De literne med ved jeg fikk hjem er nå knusktørre og har i hele den fine sommeren bare vært til pryd for øyet. For øret, derimot, har de vært skumle. Flere ganger har jeg dunket i veden. Løftet på kubbene og ropt etter de mikroskopiske dingsene jeg har sett for meg. Jeg har følt meg tilnærmet helgal og har definitivt snakket mer med veden enn jeg har gjort med plantene i dette huset.


I dag var det nok. Jeg dro frem kubbe etter kubbe og saumfarte dem. Alle som en. Til slutt fant jeg noe som i alle fall kan ha blitt skapt av små krapyl. Først når den dukket opp snakket jeg med min gode venn Google. Han hadde som vanlig svaret og kunne fortelle at lyder i veden var meget vanlig. Det er ingen verdens ting man kan gjøre. Ordlyden avslører for meg at spørsmålet om hva som kan gjøres har blitt stilt mer enn en gang. Jeg liker avslutningen: "Hvis det er slik at dette allikevel plager deg, så må du flytte veden ut, eller brenne den opp." Jeg for min del er mest fornøyd med at jeg sannsynligvis er helt normal og i alle fall ikke hallusinerer i stuen min når roen senker seg!





mandag 1. september 2014

På egne bein, igjen


Nå er det bare tre dager igjen. I bare tre døgn til skal du bo under mitt tak. Jeg kjenner det blir rart. Jeg kjenner det blir vanskeligere enn da du som 17-åring flyttet. Hyppigheten av irriterte utbrudd og himlinger med øynene fra oss begge viser imidlertid at det er på høy tid. Nesten ni måneder hjemme hos mor får være nok.

Jeg klarer meg uten deg og du klarer deg uten meg. Det er sånn det skal være. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli. Kommer jeg til å bli en mer bekymret mamma enn før? Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg håper jeg klarer å gi slipp på kontrollen og at jeg klarer å la deg gjøre som du vil. Ikke som jeg ønsker. Du gjør som du vil uansett så det er i så fall bare meg selv jeg gjør det vanskelig for. Du har 21 år og tonnevis av livserfaring med på flyttelasset. Du trenger på ingen måte din mor i maten.

Etter en tøff start på året skal det bli godt med en endring. En slags avslutning på kaoset. Nå er vi ved et veiskille. Traumer og tap er blitt en del av oss som vi kan tåle å bære hver for oss. Vi tar skrittet videre. Jeg vet at beina bærer oss dit vi skal.



Tiden med hverdagsirritasjon er over. 
Jeg er klar for konserter og sushidater! 
Håper du er med, frøken fryd?