Det er så lenge siden jeg har skrevet noe at ordene er blitt helt rustne. De setter seg fast og klarer liksom ikke flyte like godt ut av fingrene som de pleier. Sånt er meget demotiverende og knuser alle små eller store fortellinger som vanligvis og lekende lett hadde trillet ut.
Medisinen er vel å skrive mer? Det er vel sånn man får gamle maskiner til å virke igjen? Fyller på litt olje, kjører på og håper på det beste? Kanskje man hoster og harker litt i begynnelsen, før maskineriet forhåpentligvis fungerer som før?
Det er vel verdt et forsøk, tenker jeg.
Jeg er mye frustrert om dagen. Kroppen tar seg ikke sammen, selv om jeg til stadighet ber den om det. Den oppfører seg rett og slett meget dårlig, er obsternasig og har helt tydelig selektiv hørsel.
Sånt blir jeg sint av.
Utfordringen er at det slettest ikke hjelper å verken kjefte eller være sint. Jeg vet jo det. Voksenkjeft er vel noe av det kjipeste man kan få? Så hvorfor i huleste helvete (unnskyld språket), skulle kroppen min bli bedre av det?
Hjernen samarbeider ikke så voldsomt heller. Min opprinnelige plan om å innføre øving på piano en klokketime daglig, førte til så tykk hjernetåke at det neste tøt gamle ulltepper ut ørene mine. Etter to dager har jeg innsett at det får holde med 20 minutter. I alle fall frem til at hjernen forstår at pianospilling ikke er livsfarlig.
Litt vanskelig å skulle forstå hvem jeg egentlig er når både hjernen og kroppen ikke hører etter? En slags treuenighet kanskje? Jeg har gitt opp å forstå hvem som bestemmer i denne rare trekanten, men håper det på sikt kan innføres et samarbeid. Akkurat nå opererer vi på tre ulike måter og tolker inntrykk helt forskjellig. Ikke rart det blir krøll.
På tross av krøll og teit maskineri, synes jeg at sommeren har vært fin.
Jeg har klart å være med på mer enn jeg klarte forrige sommer og det skal man ikke kimse av. Da sydenstemningen la seg over Bergen med minst 30 varmegrader lå jeg til bløt nedi badeviken og nøt livet. Jeg har levd i sus og dus, vært på teater på Fløyen, passet søte katter, hatt tid med barna mine, bestevenninnen, gode venner, familie, vært på søskenbarnfestival, sittet timevis på puber, blitt skikkelig våt i skikkelig sommerregn, spist god mat, drukket masse god drikke, badet morgen og kveld, hørt tankevekkende lydbøker og sist men ikke minst hatt mormortid med verdens vakreste barnebarn.
Jeg velger å fokusere på det og ikke alle dagene med hvile eller alt jeg ikke fikk gjort.
Målet fremover blir å samle de uenige delene av meg, tenke mindre og leve mer.
Så enkelt og så vanskelig!
