Rett før vi skulle gå ut igjen etter å ha funnet noen kort, oppdaget vi at det var laget plasser for å skrive. Midt inni alt kaoset var det benker og pulter der kreativiteten kunne blomstre. Min mann mente dessuten at beina mine behøvde en hvil. Til sammen ble det en hyggelig stund. Jeg satt og skrev kort mens mannen løp rundt og fikset frimerker og fikk postet kortene der de skulle.
Da alle kortene var ferdig satt jeg bare og ventet på at postmannen min skulle komme tilbake. Ved siden av meg satt en dame. Jeg la merke til at hun ikke skrev kort, men antok at beina hennes også kanskje behøvde en hvil. Foran seg hadde hun en bok og etter en stund fortalte hun meg at det var hun som hadde skrevet den.
Jeg nikket og smilte og tenkte først at samtalen var ferdig der. Samtidig kjente jeg nysgjerrigheten ble større og større. Boken var skrevet på engelsk og jeg fant ut på verdensveven at det var 24 korte historier fra virkeligheten om kjærlighet, hun hadde skrevet. Da kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte fortelle at jeg også likte å skrive og da helst korte fortellinger fra virkeligheten. Akkurat som henne.
Det ble en utrolig fin prat. Køen for posting av kort var så lang at vi fikk fortalt masse om hverandre til hverandre før postmannen returnerte. Om ubetinget kjærlighet, ensomhet og hva å være lykkelig egentlig betyr. Før vi gikk hver til vårt var vi blitt facebookvenner og jeg en bok rikere.
En aldri så liten helt fersk kjærlighetshistorie fra Saigon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar