I dag har vi stått opp med reiseføtter og var ute av hotellet allerede i 10-tiden. Vi hadde nok sett for oss at bussreisen til Rach Gia skulle foregå ganske knirkefritt. Klare som egg satt vi helt fremst på setene vi hadde blitt henvist til. Ingen kunne engelsk, men vi forstod at de forstod at vi hadde kjøpt billett online. Tiden på nettet var 11.45. Den nye tiden på den analoge billetten vi hadde fått utskrevet var 12.45. Da klokken ble kvart over ett ble vi til slutt loset inn på en liten buss. Den tok oss med til en busstasjon og vi ble puttet inn i den rareste bussen jeg har sett.
Ikke bare var det liggende seter, men jeg måtte også klatre opp for å komme meg på plass. Kroppen var allerede litt opprømt etter all ventingen og ble ikke mindre oppgiret av den akutte fjellklatringen jeg plutselig stå ovenfor. Jeg forsøkte å roe både meg og kroppen ned, men det ble litt vrient da jeg skjønte at jeg ikke kunne se trafikkbildet fra setet jeg lå i. All tuting og bremsing kom til å foregå uten at jeg visste hvorfor. Meg og kroppen inngikk et kompromiss om at det å ligge ville veie opp for stresset av å ikke ha kontroll over trafikkbildet. Man kan ikke få alt her i verden.
Etter en stund sovnet jeg faktisk og bråvåknet av at vi skulle ha tissepause omtrent halvveis på vegen. Min mann glemte helt at han hadde med seg meg på turen forsvant ut døren før jeg fikk sukk for meg. Han ble til Albert Åberg og skulle bare litt forskjellig før han skulle på toalettet.
Alle de andre på bussen var skikkelig kjappe og jeg så at alle damene var en annen plass enn mennene, så fant ut at jeg måtte klare meg selv og spurtet så godt jeg kunne av gårde. Det fantes ikke en eneste turist i mils omkrets og jeg prøvde å gjøre nøyaktig som de lokale. I det jeg åpnet toalettdøren trodde jeg at jeg måtte ha kommet feil. Dette var minst et herretoalett og jeg spurtet videre til neste dør.
Da skjønte jeg det. Dette var mitt første møte med hurktoalett som det visst heter. En bøtte vann på siden med en øse til å skylle ned med, samt en bøtte til papir (jeg selvsagt ikke tenkte på å kjøpe med meg utenfra), var det eneste som var der. Heldigvis har jeg vokst opp med huktissing på hytten og tenkte det fikk stå til. Snytepapiret jeg de siste årene alltid har i vesken kom så sinnsykt til sin rett og reddet så og si hele situasjonen.
Fornøyd var jeg på vei ut døren da det tikket inn en melding fra mannen: «Hvor er du og hvor er bussen»? Med langt over 100 i puls kom jeg meg bort til plassen bussen satte oss av på - og ganske riktig. Det var ingen buss der lenger. Ganske stresset og rimelig fortvilet måtte jeg bare trekke pusten. Jeg tenkte med meg selv at dette fikser vi, selv om det kunne blitt veldig styrete med koffertene på egne veier. Alle er så veldig hjelpsomme at det ville nok løst seg det også.
Heldigvis slapp vi å jakte på koffertene. En av de andre passasjerene så hvor stresset vi var og fikk forklart med smil og nikk at alt var greit og at bussen ikke hadde rømt. Etter noen minutter var den på plass og snart var vi på veien igjen.
Fremme på endestoppet stod det en ny mann, som heller ikke kunne noe engelsk, og ventet på oss. Etter en halvtime med kjøring i alt fra slum til jungel kom vi oss frem til hotellet. Skrubbsultne stoppet vi på den første og beste plassen vi kunne finne og etter fem minutter kom det en motorsykkel med to fat og serverte. Veldig gøy, veldig godt.
Nå er det natt igjen. I morgen er vi klar for båttur!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar