torsdag 20. februar 2014

Hell i uhell

Jeg er sliten. Adrenalinet har gradvis sluppet taket og musklene har begynt å gi beskjed om hvor mye jeg har spent dem de siste dagene. Tankene hopper fra det ene til det andre og gjør at hodet nesten kjennes større ut enn før. Jeg skjønner at mitt eldste frø har vært heldig. Det selv om det kjennes rart ut  i det hele tatt å bruke det adjektivet i denne sammenhengen. Likevel har jeg valgt å se på det sånn. Hun kunne blitt lam eller mistet taleevnen. Hun kunne faktisk dødd, selv om jeg ikke klarer helt å forholde meg til det. Det gjorde hun ikke. Hjerneinfarktene fordelte seg fint utover flere områder og unngikk å etterlate seg store skader. Skadene som har oppstått er så små at de forhåpentligvis kan trenes opp. De vil i alle fall ikke hindre henne i å være den hun er og det er en lettelse. Ting er stabilisert og medisiner er gitt. Det vil gå bra. Noen spasmer her og der er en liten pris å betale i forhold til det som kunne skjedd. 

Sjuklingen.
Undersøkt fra topp til tå med en muligens smule
overivrig mamma på sidelinjen.
Portøttaxi er gøy! 
Besøk er også en fin ting!
Jeg har ikke skjønt helt hvorfor det skjedde. Ingen vet helt hvordan det skjedde. Men jeg vet en ting. 20-åringer KAN få slag. Bitterheten over å ikke bli hørt som mor ligger her i det store hodet mitt, men jeg vet at det ikke hjelper. Selv om hauger av telefoner er tatt og bekymringene har vært så store at det har gjort vondt alle disse månedene, hjelper det ikke. Jeg kan ikke endre det som allerede har skjedd. Fra her kan vi bare se fremover.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar