mandag 7. april 2014

Tider skal komme, tider skal henrulle


Nå har det gått litt tid. Eller. Tiden har kommet en stund. Det kjennes bedre ut at tiden kommer enn at tiden bare går. Tid fikser masse. Til nå har tiden fikset så masse at jeg ikke lenger gråter til og fra jobb. Det var liksom den eneste plassen jeg var så lenge for meg selv at jeg innimellom tok innover meg alt som har skjedd. Resultatet ble snørr og tårer og det er ikke noe artig. Ikke artig, men helt nødvendig. Man kan da ikke løpe rundt som en trykkoker heller. Da vil det uansett eksplodere noe voldsomt. Før eller siden. 

I oppstarten av dette året følte jeg at hjertet mitt ble ødelagt. Min veldig fine onkel reiste til den andre siden. To dager etter begravelsen og fem dager før kjærestetur til London, ble jeg grundig dumpet. Da jeg omsider klatret ut av sengen og testet ut verden igjen trodde jeg at ting uansett ikke kunne bli verre. Derfra gikk det bare en vei og det skulle være opp. Telefonen fra Haukeland tok kjapt kverken på den illusjonen. Når barna dine blir alvorlig syke, stopper faktisk verden opp og ingenting annet betyr noe. 

Dette førte til at alle reaksjonene som egentlig ville komme ut måtte kjempe om oppmerksomheten og fokuset. Katastrofetankene har herjet. Sorgen har lammet meg. Frykten har gang på gang fanget meg og ensomheten som plutselig var ny for meg har nesten spist meg levende. Hjertet mitt var knust på alle mulige måter. Det måtte da være ødelagt?

Jeg har fundert mye på det. At hjertet mitt ble knust i sorg over min onkel kan bare bety at han har betydd mye for meg. Smerten og savnet er kun et bevis på at min kjærlighet til ham var diger. At jeg ble så sønderknust av at kjæresten min gikk fra meg beviser bare at jeg har elsket. At verden stoppet da den eldste fikk bekreftet hjerneslag viser min dype kjærlighet til mine barn. Hjertet mitt finnes ikke ødelagt. Jeg har med kjærlighet og ærlighet elsket. Jeg elsker med ekte kjærlighet og ærlighet. Da er vel ikke hjertet ødelagt?


1 kommentar:

  1. hjertevarme, eiegode, kloke Christina :-) NO går det nok berre oppover... håpar eg så inderleg for deg! klem

    SvarSlett