Det er rart hvordan livet sirkler seg. Plutselig står man der, og er blitt mormor – en tittel som bærer så mye kjærlighet, takknemlighet og refleksjon i seg. Som ganske fersk mormor er det mange tanker som surrer, absolutt hele tiden.
Jeg er hodestups forelsket i den lille frøkenen det viste seg å være. Denne helt fremmede, men samtidig helt selvsagte solstrålen som smiler og ler stort sett hele tiden. Klart det var akkurat henne vi ventet på! Jeg fryder meg over hvert eneste sekund jeg får tilbringe med henne.
Mormorhjertet viser seg å være både bløtt, stort og varmt. Det banker store deler av tiden kun for den ferskeste i slekten, og det kan muligens virke litt frustrerende på andre – eller nei, jeg tror ikke det. Alle rundt henne har jo også blitt sjarmert i senk. Jeg er nok på ingen måte alene om å ville henne alt godt. Hele tiden.
Å se min eldste datter som den varme, gode og kloke mammaen hun er, gjør hjertet mitt – om mulig – enda bløtere. Jeg innser at da jeg fikk henne, kunne jeg mye mindre om livet og verden enn det hun kan. Vi hadde jo ikke engang tilgang til den store verdensveven. Vanskelig å forestille seg nå, men sånn var det. Ingen googling av det ene eller det andre i tide og utide. Jeg husker mamma hadde noen helseleksikon som fikk kjørt seg, og rådene fra helsestasjonen var store og viktige. Jeg gjorde så godt jeg kunne.
Da den nybakte mammaen var fem år gammel, døde hennes mormor plutselig. Det er nok det vondeste vi har opplevd, og det har satt spor i oss – spor vi ikke helt vet hvor begynner eller slutter. Det gjelder også min yngste datter, som ikke ble født før seks måneder etter. Hun var rett og slett omsluttet av dyp sorg i det meste av svangerskapet. Og det er slike ting jeg tenker mye på nå for tiden – alt som ble og alt som ikke ble, og de store rollene vi spiller i andres liv.
Jeg skulle så gjerne ha snakket med mamma om alle disse følelsene, spurt om hun hadde det sånn også. Egentlig vet jeg jo svaret. Mamma elsket å være mormor, og hun gledet seg stort til å få barnebarn nummer to. Ubetinget kjærlighet og god tid – selv om hun jobbet fullt helt til hun døde.
Jeg føler henne så nært for tiden. Da mamma døde, tegnet den nå nybakte mammaen mormoren sin som en engel. Den vakreste engelen jeg vet om. I går kom jeg på den igjen. Den prydet forsiden av programheftet til begravelsen, og vi har snakket om at den burde tatoveres. Den eldste vil i alle fall, og jeg har lyst. Jeg tror også den mest dedikerte tanten jeg vet om kunne tenke seg det. Det føles fint.
Jeg har lett og lett, men har ennå ikke funnet tegningen. Det jeg derimot fant i romsteringen, var et bilde av mamma på en eller annen fjelltopp – en liten hilsen fra den andre siden, eller i det minste en god påminner om alt hun var for oss. En mamma, mormor og nå også oldemor med et stort, bløtt og varmt hjerte.
