11. desember 2025: En adventsluke fylt av det som betyr noe

Jeg vant ingen million i kalenderen i dag heller. Det er litt rart å bare ha en flax-kalender i denne ventetiden. I flere år har jeg syntes at det har vært gøy med andre ting man kan kose seg med. I fjor fikk jeg en akevitt-kalender av min mann. Den har jeg ikke klart å drikke opp, så jeg fikk ingen ny i år. Han har ikke fått noen ny han heller, selv om han helt fint har klart å spise opp lakrisen som var i sin. 

Kalenderen med millionen i er pakket i kofferten sammen med alt annet jeg behøver fram mot jul. Som regntøy for eksempel. Det skal bøtte ned i alle vinkler i byen mellom fjellene. Heldigvis har jeg øvd meg på store mengder regn i Vietnam forrige uke, så vil nok tåle noen dråper. Jeg måtte ta den største kofferten og supplere med en ganske stor sekk, et nett og en veske. Til sammen ble det selvsagt alt for mye. Jeg fikk stavret meg ned til T-banen, inn på Oslo S og rett på toget. So far so good, tenkte jeg. Mange timer til det skulle flyttes på igjen, heldigvis. 

Underveis til toget sendte jeg en snap om at jeg var på vei mot hjembyen og fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. Sånt blir jeg skikkelig glad av. Plutselig kom spørsmålet om jeg behøvde å hentes noen plass og jeg ble helt månebedotten. Både meg og bagasjen kommer oss til døren, helt uten å ha bedt om det selv! For en glede. Hvem trenger adventskalendere før jul når man har gode venner! 

På toget er det stille og fredelig. Jeg vet ikke hvorfor, men vi har fått utlevert knekkebrød, nøtter, sjokolade og kaffe. Er det for å spre juleglede? Jeg aner ikke. Jeg blir i alle fall glad av det også. Så i dag er det mye gleding i denne luken. Snart skal jeg endelig henge med den søteste knotten i verden og synge julesanger for full hals. Bergen og jul og  masse mennesker jeg er glad i. Kan det bli bedre?

 

10. desember 2025: Førjulspuls

Panikken tok meg i går og jeg kunne på ingen måte forstå hvordan jeg skulle få tid til alt jeg må ha ferdig før i morgen. Klokken 14.25 i morgen den dag, tøffer toget fra Oslo til Bergen med meg på. Innen den tid har vi en ting eller hundre som bør gjøres. Hjertet hoppet og spratt litt voldsomt og en rastløshet dukket opp. Høres ut som god gammeldags julestress og det hadde jeg egentlig sett for meg at jeg skulle unngå i år. Akkurat det tenker jeg også hvert år, så er vel ikke noe annet enn en del av juletradisjonen. 

Heldigvis bor jeg sammen med nissen og hans gode hjelper. Sammen pakket vi inn og sorterte gaver til den store pappmedaljen på kvelden i går. Meg og den gode hjelperen har fortsatt arbeidet i dag og det ser heldigvis ut som vi kommer i mål. Hanne Krogh har sunget sammen med oss på en plate fra 1983. Julens vakreste, heter den og vekker mange gode barndomsminner. 

Jul i svingen har også gått noen runder. Viktig å finne gode juleplater og sanger som barnebarnet skal innpodes med. Jeg tenker vi må sette på Jul i Blåfjell også. Den har vært viktig for mine smånisser i oppveksten. Er det noen som har noe forslag til gode juleplater er det bare til å gi en lyd! 

Jeg gleder meg så vanvittig til å henge med den lille peanøtten min som snart er 9 måneder og faktisk har blitt ganske stor. Årets adventskalender til henne har vært en kalender full i korte fortellinger i små bøker. Da jeg snakket med henne på videosamtale i sted gnagde hun godt på en av dem. Jeg ser frem til å ta del i adventstid og juleforberedelser sammen med henne. Jeg er ganske sikker på at lite i verden kan måle seg med akkurat det. 

6. desember 2025: Jeg angrer!

Det kjennes ut som at vi har vært på tur i flere måneder. Egentlig er det bare 16 dager, men de har vært så varierte og lange at de har inneholdt mer enn jeg har opplevd på lang tid. Selve planleggingen av turen har mannen i hovedtrekk måttet ta seg av. Hjernen min har ikke klart å ta stilling til alle valgene som måtte tas når man skal lage en reiserute.

Heldigvis har jeg en mann som synes sånt er gøy å planlegge og som har skjønt at det ikke er fordi jeg ikke vil, men rett og slett ikke klarer som er årsaken til det litt labre engasjementet. Jeg har vært med å velge hvor vi skal bo og hvilke ting jeg tror at jeg klarer å gjennomføre. Til sammen viser vi oss å være et rimelig godt team! Jeg tror virkelig ikke det hadde gått om han ikke kjenner så veldig godt igjen symptomene på at nok er nok. Tror nesten han oppdager det før jeg gjør det. Det har i alle fall resultert i at jeg har kommet meg i hvilemodus tidsnok og har avverget de største angrepene av hjernetåke og total utmattelse.

I dag var det like før det gikk gale. Det var tusen ting vi bare skulle fikse før hjemreisen i morgen: innkjøp av de siste tingene vi hadde tenkt å pakke med oss i kofferten, et besøk til The Café Apartments District 1, en bánh mì (en kjent baguette fra Vietnam) som har fått gode skussmål på Tripadvisor.  

Ikke så lett å se, men dette er altså The Café Apartments. 

Kunne vi klare å rekke Water Puppet Show klokken 17.30 og klare å få en massasje på et tidspunkt?

Målene var hårete, men vi klarte oss ganske bra. Vannshowet måtte dessverre vike, men alle de andre tingene klarte vi faktisk å gjennomføre. Mannen sendte meg tilbake til hotellet før han løp avgårde for å kjøpe báhn mí. Det var akkurat tidsnok og jeg flatet ut i 20 minutter på sengen, mens han stod i kø for maten. Kan hende det var flaks, men det føltes veldig godt planlagt.

Kø for å få mat!

Fra denne lille trallen selges det store mengder av hver eneste dag! 

Den var skikkelig god! 🤩

Da jeg satt i massasjestolen og mottok en meget behagelig behandling angret jeg veldig. Hvorfor har jeg ikke gjort dette hver eneste dag? Hadde jeg gjort det, kunne jeg kanskje klart å få sett showet også? Det betyr vel i grunnen bare at jeg må tilbake, når jeg tenker meg om.

Nå er det pakking på tapetet, og etter en litt for hektisk dag blir det nok room service på disse to skrottene i dag også. Helt perfekt!

5. desember 2025: Saigon - Love Stories

Saigon Post Office ble bygget på slutten 1800-tallet da Vietnam var en del av Fransk Indokina. Nå er det en turistattraksjon, men fungerer også som et faktisk postkontor. Stedet var stappet full av alle slags turister da vi ankom. Planen var å finne noen postkort, skrive dem på hotellet og poste dem senere. 

Rett før vi skulle gå ut igjen etter å ha funnet noen kort, oppdaget vi at det var laget plasser for å skrive. Midt inni alt kaoset var det benker og pulter der kreativiteten kunne blomstre. Min mann mente dessuten at beina mine behøvde en hvil. Til sammen ble det en hyggelig stund. Jeg satt og skrev kort mens mannen løp rundt og fikset frimerker og fikk postet kortene der de skulle. 

Da alle kortene var ferdig satt jeg bare og ventet på at postmannen min skulle komme tilbake. Ved siden av meg satt en dame. Jeg la merke til at hun ikke skrev kort, men antok at beina hennes også kanskje behøvde en hvil. Foran seg hadde hun en bok og etter en stund fortalte hun meg at det var hun som hadde skrevet den. 

Jeg nikket og smilte og tenkte først at samtalen var ferdig der. Samtidig kjente jeg nysgjerrigheten ble større og større. Boken var skrevet på engelsk og jeg fant ut på verdensveven at det var 24 korte historier fra virkeligheten om kjærlighet, hun hadde skrevet. Da kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte fortelle at jeg også likte å skrive og da helst korte fortellinger fra virkeligheten. Akkurat som henne. 

Det ble en utrolig fin prat. Køen for posting av kort var så lang at vi fikk fortalt masse om hverandre til hverandre før postmannen returnerte. Om ubetinget kjærlighet, ensomhet og hva å være lykkelig egentlig betyr. Før vi gikk hver til vårt var vi blitt facebookvenner og jeg en bok rikere. 

En aldri så liten helt fersk kjærlighetshistorie fra Saigon.

4. desember 2025: Tilbake til storbyen

I går dro vi fra Vung Tau til Ho Chi Mihn City igjen. Storbyen er det siste stoppet før hjemreisen på søndag. Vi valgte å ta båten denne dagen. Det var fredelig og turen var ikke lang. Regnet hadde ikke stoppet helt før vi dro, så inntrykket vårt at denne lille byen ble rett og slett litt begrenset og dermed også ganske urettferdig. For oss fremstod den bare som en badeby full av butikker med baderinger og hatter og hauger av tomme restauranter. Ja, også Jesus, da. Samt noen utrolig kule drager som svevde i luften på kvelden. Sannheten er nok at vi ikke kan uttale oss så mye om hvordan byen egentlig var, for vi fikk aldri utforsket den skikkelig.

Svære drager i masse farger! 

Hotellet vi bodde på var nok ikke vant til europeiske turister, så maten som stod fremme til frokost, var ikke merket med hva som var hva og det gjorde det litt utfordrende. Det gikk heldigvis greit, vi ble mette og tror ikke vi spiste noe eller noen vi ikke ville eller skulle spise. 

 

Med lave skuldre og ingen som helst støy eller kø til denne båten, forlot vi den lille byen. Båten førte oss fra kysten og inn i elvearmene mot Ho Chi Mihn-byen. Langs ruten så vi ørn og mangrove. Om du ikke vet hva mangrove er, så kan du vite at det visste ikke jeg heller før i går. 

Her er mangroveskog, ofte kalt havets regnskog. 

Mangrove er en skogstype på løst underlag i tidevannsbeltet ved tropiske og subtropiske kyster og i brakkvannsdelene av elvene som renner ut der. Denne skogen består av tresorter som er eviggrønne og som trives både i salt og ferskvann, altså brakkvann. Ganske kult, dette også! 

Da vi la til kai og vi gikk ut på dekk, føltes det som en eksplosjon av lyder og lukter. Enormt med tuting, biler og motosykler over alt. Eksosen snek seg inn i lungene og jeg kunne fysisk kjenne at skuldrene hevet seg og musklene strammet til. Jeg har aldri vært på en ferie med så store kontraster. Det er overveldende, men også så spennende! Vi sjekket inn på Paradise Hotell og tøffet oss med et glass på takbaren. Svimlende høyt. Det kriblet skikkelig i høydeskrekken. 

Vi fortsatte den kontrastfylte kvelden med å vandre et tur bort til Bem Thanh-markedet som er 13000 kvadratmeter (altså kjempesvært) og fylt med allverdens av ting og lukter fordelt på 1500 boder. Her fikk vi øvd oss på pruting og sikret oss noen gaver til gjengen hjemme. 

3. desember 2025 - Fra iskaffe til syndefloden

I går dro vi fra Can Tho til Vung Tau. Det ble en lang tur, selv om vi valgte å legge i litt ekstra penger og fikk en ung Grab-sjåfør til kjøre oss hele veien. Grab fungerer omtrent som en blanding av Uber og Volt. Man kan få levert diverse varer, ferdigmat og tydeligvis til og med booke hotell og selvsagt bli hentet av ulike kjøretøy. Man planlegger og betaler turen man bestiller før man blir hentet. Ganske genialt. Man får bilde av sjåføren og man ser posisjonen på kjøretøyet helt fra start. 

På veien i går måtte sjåføren lade underveis og vi kjørte ut av den oppsatte ruten. Da fikk vi umiddelbart melding fra selskapet som spurte om vi var trygge eller om vi eventuelt behøvde hjelp. Ganske ok i et fremmed land! Vi behøvde på ingen måte hjelp, sjåføren kjøpte iskaffe og vann til oss under stoppet og var generelt en skikkelig trivelig fyr. Vi betalte ham omtrent en fjerdedel av en månedslønn og han forklarte at det ville gjøre at han kunne bruke mer tid på sin 8 år gamle sønn. For oss betydde det en mye mindre belastende reise. En god deal for alle involverte. 

Målet og planen i Vung Tau var å besøke en statue av Jesus. Trykk her om du vil lese mer om statuen. Nå er verken min mann eller jeg spesielt religiøse så målet ble egentlig til fordi min bedre halvdel fant en artig faktaopplysning. Sånt kan få ham nysgjerrig og det var akkurat det han ble av dette også. Det viser seg at i Rio de Janeiro i Brasil hadde de bygget en statue av Jesu som stod ferdig i 1931. Her i Vietnam bygget de en lignende som stod ferdig i 1994. Det min mann hang seg opp i var at statuen i Vietnam er 2 meter høyere enn den i Brasil. Dette gjelder kun selve statuen og ikke pidestallen de er montert på. 

Jeg turte ikke stå oppreist ute, helt oppi toppen av Jesus.

900 trappetrinn opp. Svettebonansa!

En annen forskjell er at i statuen her i Vung Tau kan man gå inni statuen, det kan man ikke i Brasil. Det er altså bakgrunnen for at jeg har vært helt oppi hodet til Jesus i dag. Det var skikkelig skummelt oppi der og gradestokken viste 33 følte grader. For å i det hele tatt komme inn på området og opp de 900 trapptrinnene, måtte jeg dekke meg til på både skuldrer og knær. Det ble meget varmt og jeg og høydeskrekken min ble meget svimmel. 

Her er vinnerstatuen!

Nå er det uansett gjort og vi kan dra til Ho Chi Minh City med god samvittighet i morgen.  På veien ned møtte vi på masse forskjellige mennesker. Mange synes visst det var spennende med mennesker fra en helt annen plass i verden og øvde seg på å praktisere engelske fraser de helt tydelig hadde lært på skolen. To unge jenter ville ta bilde sammen med meg og mannen stilte som fotograf. Jeg følte meg som en filmstjerne og smilte og vinket til alle som kom oppover og smilte og vinket til meg. En rar, men ganske fin situasjon.

Juleøredobbene er med på tur!

Før vi rakk hjem til hotellet  ble vi innhentet av syndefloden. Kraftige regnbyger har heretter fått en ny dimensjon for oss. Kliss, klass, ananas! 

2. desember 2025 - Julegleding

I dag er barnebarnet på vei hjem til oss, mens vi fremdeles er i Vietnam. En mellomstasjon for dem for å dele opp hjemtur fra Stockholm til Bergen. Hjemme i Bærum har jeg pyntet med nisser og engler, sånn at det er litt julestemning når de kommer inn døren. Jeg er så spent på om min lille peanøtt blir så glad og nysgjerrig som jeg ser for meg?

Adventskalenderen med de små bøkene til henne er klar. Det er de hemmelige flaxkalenderne også. Og nisseluen jeg har strikket ferdig til svigersønnen min.

Vi skal feire jul sammen i år. Hele gjengen.  Det gleder jeg meg inderlig til! Den første julen som mormor og så er jeg så heldig å få feire den sammen med barnebarnet. Det er lykke det! 

Her strømmer tilfeldigvis Last Christmas
 ut av høytalere utenfor et tilfeldig hotell
i Vietnam og gjorde dermed kort prosess på oss under årets Whamageddon.