Jeg skal bli mormor! ❤️

I sommer pakket jeg den store gule kofferten min og dro til Bergen. Det var ferieplanen min denne sommeren. 5 uker på samme plass, med ulike innslag av mennesker rundt meg i perioder. 

Jeg prøvde virkelig å pakke smart, men da jeg pakket opp hadde noe merksnodig ramlet opp i kofferten min. Et bittelite vottepar som min mormor hadde strikket til sine oldebarn den gang de kom verden for omtrent 30 år siden.

De er verdens søteste votter som har sjarmert både store og små i sin eksistens. Til og med pingvinene på Akvariet i Bergen forelsket seg i disse vottene en gang i forrige årtusen. Helt tilfeldig hadde min ganske mye yngre fetter et par av mormors strikkede froskevotter på seg og skapte magi gjennom vindusruten en gang  vi var der.  Pingvinene ble forsiktig vinket til av en vott med øyner på og den ene forelsket seg på flekken. Den fulgte betatt med på sin utkårede fra andre siden av ruten med stor iver og gav oss tilskuere et minne for livet. 

Vakkert!

Men, uansett. Det var ikke poenget i denne historien her. 

Hva gjorde disse vottene i kofferten min? Jeg forstod null og niks da de glodde på meg med de svarte øynene sine i det jeg åpnet kofferten.

Jeg lurer i ettertid på om det var et tegn?

Hadde tippoldemor en strikkefinger eller to med på å vise at hun visste at det første tippoldebarnet var på vei? En liten hilsen fra den andre siden vi ikke vet noe om?

Jeg vet ikke.

Men da kofferten ble pakket for hjemreise og  de små vottene skulle dra hele veien hjem til Bærum igjen, ble jeg helt varm om hjertet. Jeg hadde nettopp fått vite at det første tippoldebarnet til votteskaperen var på vei til oss. Moren er det første oldebarnet som jeg er så heldig å være mamma til. 

Tenk det! Jeg skal bli mormor til en liten knott og jeg er så stolt og glad at jeg tror jeg sprekker! 

Aldri i verden hadde jeg trodd at et lite frø kunne spre så mye glede, håp og drømmer som denne babyen på størrelse med en sitron gjør! 

Du er så inderlig ønsket og velkommen i familien vår!

Stor klem fra Mormor ❤️

 

Fredagsglede på en fjelltopp

Jeg sitter på Kolsåstoppen og lytter. 

Her er en herlig blanding av alle slags lyder. Larmen fra trafikken langt borte, en skrikende tinnitus fordi jeg har gått for fort og fuglekvitter som er lyden jeg fokuserer på. Det og fluene som flyr rundt. Fluesumming er skikkelig sommerlyd og gir gode følelser selv om de kan være skikkelig irriterende og innpåslitne. Ene fløy oppi kaffekoppen min og avgikk med døden. Rip.

Jeg er lykkelig over at det er dager jeg kommer meg opp hit. Det er ikke så ofte, men det er. Det gir meg næring til drømmene om høyere fjell, lengre turer og et større liv enn det jeg lever nå. 

En liten pause i å føle meg helt begrenset. Ingen ille start på helgen det! 

God helg! 

Uforutsette hendelser på tannlegekontoret! ❤️

I dag har jeg hatt en innholdsrik dag. Først var jeg hos legen. Jeg kom meg dit tidsnok og tror jeg husket alt jeg skulle ta opp. Er uansett ikke så farlig, legen min er verdens mest effektive og tilgjengelige. Lurer jeg på noe kan jeg bare sende en e-konsultasjon og hun svarer sporenstreks. Det trygger en sjel i en kropp som ikke kan oppføre seg. 

Etter timen måtte jeg hjem for å spise og hvile. Tur på formiddagen måtte droppes siden neste punkt på listen for dagen var tannlege og lister kan for tiden ikke være lenger enn høyst nødvendig. 

Jeg gikk optimistisk opp bakken til tannlegesenteret, med irriterende ustødige bein som bekreftet at listen allerede skulle vært ferdig for dagen og ikke burde vært fylt med noe som helst mer enn en legetime i dag. 

Jeg ble møtt med blide fjes og fikk komme inn med en gang. Tannlegeassistenten oppdaget at jeg hadde g-nøkler som øredobber og viste begeistret frem en tatovering på ankelen. Av en g-nøkkel. Da måtte jo jeg vise mine tatoveringer og så viste det seg at hun hadde en til. En tann, selvsagt. Historier ble delt og så forsvant hun for å hente tannlegen min. Muligens kanskje ikke det jeg forventet meg, men jeg satte stor pris på det.

Så kom tannlegen min. Heldige meg som fant akkurat ham! En som vet hvem jeg er og er opptatt av mye mer enn bare tennene i munnen min. Han satte hodet på skakke og lurte på hvordan det var med meg nå, ett år etter sist han så meg. 

Så da sa jeg det som det var. Om dagene som går opp og ned. Om de gode periodene og de dårlige og hvor rart det er at det føles så forskjellig. At det er lett å være positiv på de gode dagene, men at mørket blir så overveldende når det går dritt. 

Jeg fortalte at jeg prøver å flytte fokuset ut fra kroppen for å unngå å bli redd for alle de rare symptomene som dukker opp. At jeg er opptatt av å oppleve ting rundt meg, selv om jeg ikke er i form. Om at hvis jeg bare skal ligge på rommet så føles det ikke som et liv. At jeg har funnet ut at jeg klarer å være redusert andre steder enn der også. Sånn at livet kjennes litt mer levelig ut. At det ikke er like trangt som for et år siden. 

Han lyttet, reflekterte med meg og vi ble enig om at det kunne være lurt å gå ut av seg selv og observere sine egne tanker og følelser om man fikk det til. Være litt nysgjerrig på de ulike reaksjonene man har. Og å være raus med seg selv i stedet for å angripe og bli sint på kroppen for det den ikke klarer akkurat nå. Han føyer seg inn i en ganske lang rekke av behandlere jeg har som jeg kan snakke helhetlig med. Det er kult! Det setter jeg umåtelig stor pris på i den rare hverdagen som er min akkurat nå. 

Det hører dessuten med til historien at jeg hadde null hull!

Han var fornøyd, jeg var fornøyd og lommeboken var fornøyd. Det blir vel ikke bedre enn det? 

Sånn går no dagan! 😂

I dag skal jeg ut og reise. Jeg skal ta fly til Bergen og det innbefatter en hel haug med planlegging og tilrettelegging for at det skal gå noenlunde knirkefritt. Eksempelvis skal vi kjøre til Gardermoen for å få minst mulig inntrykk før flyplassen. Jo mindre stimuli jo bedre. Så å fjerne bane og tog hjelper. 

Jeg har valgt å være hjemme fremfor å dra på et lite besøk, også for å belaste mindre. Kroppen min er merkelig og blir veldig oppspilt av å skulle på reise - uansett hvor jeg skal. Så planen var å ta det helt rolig. 

Litt mer sliten enn forventet etter et besøk på jobb i går, men ved godt mot. Jeg manglet noen sikkerhetsnåler til bunaden som skal brukes i helgens konfirmasjon og bestemte meg for å gå ned til Europris for å finne noen. Jeg trasket nedover mot butikken, snakket med de trofaste fuglene mens jeg lurte på om det var noe mer jeg behøvde å dra med meg hjem. 

Vel innenfor døren så jeg en parkeringsautomat og prøvde febrilsk å registrere parkeringen på Easypark. Det funket ikke, så jeg gav opp og gjorde det jeg skulle. Plukket med meg sikkerhetsutstyr og noe annen knask, betalte og gikk ut. 

Da jeg var kommet omtrent halve veien hjem, kvapp jeg til. Jeg hadde jo kjørt bil! Shit! Litt pinlig å måtte gå ned igjen for å hente den, men sånn er det når hjernen ikke helt spiller på lag. To sekunder etter lynte det til i magen igjen. Bilen hadde jo på ingen måte vært med på dagens dont, og stod sannsynligvis akkurat nå grønn og fin på parkeringsplassen sin og lo høyt. Jeg måtte nesten bare le med. 

Heldigvis ikke jeg som har hovedansvaret for å få gjengen avgårde til Bergen i dag. Det overlater jeg glatt til min mann.

Og sånn går nå dagan! 

Et nytt (vid)under!

Jeg har alltid trodd at om man plutselig skulle miste muligheten til å jobbe så ville man gå på veggene. Dagene ville bli lange og kjedelige og at man nesten ville miste forstanden. Sånn er det ikke for meg, og det er vel en indikasjon på at det er sånn det må være nå. Jobben må jeg nesten vente med å tenke på til kroppen har tenkt til å samarbeide litt bedre enn den gjør. 

Jeg tåler lite aktiviteter og de må helst være korte. Klarer ikke lese lange tester, får hjernetåke av de merkeligste aktiviteter og ørene er med som alarmklokker om belastningen blir for stor. Det piper og skriker og gir meg tydelige pekepinner på hva som går og hva som ikke går. Generelt tåler jeg lite av inntrykk og belastninger og det begrenser livet mitt noe helt vanvittig. Lite forenelig med å være musikklærer på barneskolen dette her. Lite forenelig med alle mulige jobber akkurat nå. 

I starten da jeg ble syk ventet jeg på å bli frisk. Tenkte at om jeg bare var mest mulig rolig så ville dette gå over. At det bare var en liten periode. Smurte meg med den berømmelige tålmodighetskremen og ventet. Jeg ventet og ventet og ventet og ventet. Til slutt innså jeg at dette ikke er som en influensa eller en virusinfeksjon som først er ille og så blir gradvis bedre. Long covid eller andre umattelsessyndromer er ikke sånn. Ikke for meg i alle fall. Så nå har jeg endret strategi. Jeg har sluttet med ventingen og begynt å lete etter aktiviteter jeg kan mestre og som gir meg glede. Alt i alt handler det vel om å finne en verdi i livet sitt og i seg selv?

Jeg klarer litt av alt og helst i veldig sakte tempo. Hukommelsen spiller ikke på lag, så om jeg skal lære noe nytt må jeg gjøre det om og om igjen. Jeg har klart å lage en heklet julestjerne, men jeg må se videoen hver eneste gang jeg skal prøve meg på en, i sakte film. Jeg strikker et par sokker jeg kan utenat. Uten mønster og skifting av farger går det ganske greit. Baking av brød og rundstykker er fint på de gode dagene. Hviling mellom heving, trilling og under steking er genialt. Det føles nyttig. Ikke akkurat som en jobb, men i alle fall meningsfylt.

Turer er også en viktig bit i mitt liv. Jeg blir frustrert av at jeg ikke kan gå som jeg vil - at pulsen må holdes under 130 og at jeg ikke klarer å gå så langt som jeg ønsker. Likevel går jeg runde etter runde. Forsøker å finne den rette mengden av aktivitet jeg tåler. Ikke for lite og ikke for mye. Så lett og så sinnsykt vanskelig. I påsken kjøpte jeg årskort på Ulriksbanen i Bergen. Da har jeg muligheten til å være på fjellet uten å ha brukt for mye krefter opp. Og for den saks skyld ned. Det kjennes godt. Selv om jeg kunne ønske jeg kunne gått både opp og ned så er dette et godt alternativ. 

Dagen i går skulle vise seg å være en viktig dag i denne prosessen. Min helt nye knallrøde elsykkel har brukt litt av tålmodighetskremen og ventet helt siden november på at denne snøen skulle forsvinne. Rett før påske hadde vi planlagt jomfruturen, men den snødde helt ned og sykkelen måtte pent vente enda litt lengre. 

Jeg var nervøs og visste ikke helt hvordan dette kom til å gå. Helt nyfødt på elsykkelsykling spant jeg avgårde. Det gikk som en drøm. Sykkelen klatret seg opp de bratteste bakker uten at pulsen min ble for høy. Jeg kan nesten komme meg hvor som helst med dette vidunderet! Da vi tok en pause midt oppi marka måtte jeg gråte. Jeg ble helt overveldet av alle mulighetene denne sykkelen gir meg. 

Det hører med til historien at turen ble for lang og at kroppen er rimelig irritert for det i dag, men det dreper ikke gleden av å ha fått en flunkende ny bestevenninne. Jeg tror nesten jeg må finne navn til henne. Kanskje hun må være selveste Frøken Fryd? 

24. desember: God jul! 🎄❤️🌟

En rolig start på julemorgenen med siste episode av Snøfall og en stille frokost for meg selv. Alt for å lade opp til selveste kvelden som starter om ikke så lenge.

Julebadet er gjennomført selv om det var omtrent 25 svaner som hadde bestemt seg for at det var deres strand i dag. Nesten litt fornærmet bestemte sjefen i svanegjengen seg for å dra med seg halve bølingen over på andre siden av sundet. Det gav oss akkurat nok plass til å løpe uti. Så det gjorde vi, løp ut i sjøen, utførte tidenes korteste bad og løp opp igjen. Denne juletradisjonen liker jeg!

Jeg ble plukket opp hjemme av min egen julenisse som måtte på oppdrag helt uten at han hadde på seg uniformen. En nabo hadde kjørt seg helt fast og bad desperat om hjelp. Hun måtte på jobb og bilen samarbeidet over hodet ikke med isen på bakken. Nissen hev seg rundt og fikk bilen på trygg asfalt. Ekte juleånd der, altså. 

Nå har han endelig fått på seg drakten, lusket litt rundt hushjørnet og laget ordentlig juleforventninger til yngste nevøen i huset. Resten ble ganske begeistret de også. 

Nå er det jul og jeg er ordentlig fornøyd med å ha klart å levere innhold bak alle lukene i årets kalender. Ønsker dere alle en fin julekveld og takk til alle som har lest i år! 

God jul! ❤️

Snikenisse i aksjon!

Ferdig julebadet!

Siste luke i øredobbkalenderen er en klar favoritt!

23. desember: Dagen før dagen

Nå har roen og freden senket seg i det utrolig vakre vinterværet Bergen har pyntet seg med. Ryktene vil ha det til at det skal plaske ned i morgen, men som evig væroptimist, satser jeg på at det ikke starter før på kvelden. På formiddagen i morgen står nemlig badetradisjonen på tapetet og det hadde vært hyggelig med opphold akkurat da.

Tidligere i livet pleide jeg å være levende julekort på lillejulaften og kjøre rundt med gaver. Som levende julekort fanger man julestemningen i alle stuene og får hauger med kaffekopper og fine prater. Jeg savner det, men innser og at det på ingen måte hadde vært gjennomførbart nå. Jeg er glad jeg rakk de jeg rakk i år og har kost meg med det. Det har vært både fine prater, kaffe og mat på menyen. Jeg har til og med fått med meg forventningsfulle barn som endelig fikk plassere gaver under treet. Nå er det ro og lading til i morgen. 

Det sikreste tegnet på at det er jul er de vanvittig gode risbollene jeg får hvert eneste år av moren til bestevenninnen min. De står ganske trygt i kjøleskapet og nesten alle må vente på å bli spist til selveste julaften. 

Nå er det jul ❤️