En date med frykten

Denne karen er er den skumleste jeg vet om. Så langt jeg kan huske har han hengt i stuen på hytten. 

Hver gang jeg tenker på at jeg skulle sovet alene i hytten, dukker automagisk bildet av nissen opp i hodet mitt. Jeg slår det alltid fra meg. Dessuten er det ikke ofte i sommermånedene at her ikke er noen som overnatter når det er fint vær.

I går, derimot, var hytten tom. Den var tom og stille akkurat på den natten jeg behøvde litt liv i den. Jeg gikk flere runder med meg selv. Hver eneste gang fant jeg ut at jeg måtte kunne klare det. Å sove alene på hytten kan umulig ta knekken på meg. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for. 

At nissen skal hoppe ned fra veggen og snakke til meg? At det skal spøke? Øksemordere? 

Alt er uansett ganske absurd og lite trolig. Det jeg er aller mest redd for er tydeligvis mitt eget hode. 

Det er på hytten jeg klarer å skremme meg selv mest. Lyssensoren på utedoen utløses noen ganger av seg selv. Første gang jeg så det fikk jeg hjertet i halsen. Jeg gav klar beskjed til blæren om at den nok var nødt til å være litt tålmodig. Når morgenen og lyset til slutt kom frem - våget jeg meg bort. Latterlig? Helt klart. Det er bare det at frykt er vanskelig å styre. Er man redd så er man det.

Helt høy i hatten var jeg på ingen måte da jeg ble kjørt til hytten i natt etter et vellykket utdrikkingslag. Hjertet dunket fort og hardt. Jeg gikk ikke opp på lemmen for å finne sengetøy. Jeg klatret meg i stedet opp i sofaen og stirret nissen inn i øynene og sa høyt: - Ok! Nå er vi her! 

Den lammende frykten jeg ventet på - kom aldri. Jeg kan ikke si at jeg sov som en stein eller at jeg våknet lettet og lykkelig. Men jeg sovnet. Helt alene for meg selv og våknet helt alene for meg selv. Ingen nisser kom sprettende. Øksemorderne er visst på ferie og spøkelsene lot meg være i fred. 

Alt i alt er jeg faktisk strålende fornøyd og kan herved krysse soving alene på hytten av på den store listen.