Denne har jeg laget, nesten helt selv!

Telefonen ringte tidlig i morges. Jeg så det var det utflyttede krapylet og stålsatte meg. Hva kunne det være? Hun ringer aldri på et så tidlig tidspunkt uten at det er noe spesielt som har skjedd. Det siste vi pratet om i natt før jeg sovnet var marerittene som overtar om natten og ikke gir fred. De som gjør at du jobber minst like mye om natten som om dagen og stjeler all energien i kropp og hode.

Hadde det dukket opp et nytt mareritt? Var hun lei seg? Var hun dårlig? Tusen tanker raste igjennom knotten før jeg tok telefonen. I andre enden var en betuttet frøken som hadde hatt en spesiell start på dagen.

Hun hadde våknet tidlig og funnet ut at hun like godt kunne ha god tid til jobben. Hun kastet tannkost og sminke i vesken og hev seg på en tidligere buss enn hun pleier. På et av stoppene kom en hylgråtende ung jente inn på bussen. Hun kunne knapt gjøre rede for seg, men fikk forklart situasjonen og fikk sitte på av bussjåføren selv om hun ikke hadde noen penger eller strøm på mobilen. Hun satte seg ned og fortsatte den veldige gråtingen.

Da tenkte min veldig fine voksne frøken at hun måtte gå frem til henne. Tenkte igjennom hva som kunne skje. Hun kunne bli bedt om å dra til helvete. Det fant hun fort ut at hun ville tåle. Satte seg selv inn i situasjonen og tenkte at hun selv hadde satt pris på om noen snakket til henne. Hun gikk frem og satte seg ned ved siden av henne. Fisket opp en sminkeserviett og trøstet henne. Jenta tok i mot.

Siden hun var tidlig ute kunne hun følge den unge gråtende helt hjem. Den gråtende hadde flere ganger sagt at mennesker gjør ikke sånt. Mennesker bryr seg ikke om fremmede og trøster dem. Da hadde min datter svart: "Jeg gjør."

Jeg kjente hjertet mitt svulmet. Tenk at jeg har vært med på å lage et så godt medmenneske. Det varmer meg rett og slett langt inn i hjerteroten. Takk for at du er den du er!