Gledesbobler

I går fikk vi helt nye vinduer i leiligheten. Det er ikke bare bare når moderen ikke kan løfte mer enn en finger. Når alle vinduer skal skiftes på en eneste dag, har man ikke noe ekstra rom vi kan plassere alt vekk. Jeg hadde lagt meg lenge før den yngste hadde romstert ferdig i alle rommene. Ferdig ble hun. Da vi stod opp var alt samlet som det skulle. Alt var borte fra vinduene. Alt som skulle dekkes til var dekket til. Det eneste som var i veien var vi.

Da arbeiderne ringte på 07.00 stod vi klare til å forlate skipet. De angrep målrettet og effektivt vinduene og var kommet langt på vei før vi kom oss ut. Jeg kjørte knotten på skolen og så kjørte bilen meg til jobb.

I utgangspunktet burde jeg hvile, men det er virkelig helt umulig når de har åpnet alle sider i leiligheten. 

Så jeg brukte dagen på å ta det rolig på jobb. Jeg snakket masse og lyttet masse. Utrolig mye som skjer på en arbeidsplass på kort tid! Jeg fikk se mitt helt nye kontor og inspisert det helt nye bygget som plutselig stod ferdig til oss.

Da jeg gikk innom elevene ble jeg møtt av tindrende og forhåpningsfulle øyne på alle kanter. De hang seg rundt halsen på meg og håpet inderlig at jeg var tilbake. Skuffelsen i blikkene og de høylytte sukkene da jeg forklarte at det nok var to små uker igjen, varmet meg langt inn i hjerterøttene. 

En frøken kom løpende før jeg dro hjemover og sa hun hadde fått gledesbobler i magen av at jeg var på besøk og dermed hadde fjaset og tøyset og vært i godt humør hele dagen. Hun smittet meg med boblene og gav meg en strålende avslutning på besøket.

Er det rart jeg elsker å være lærer? Nå gleder jeg meg til å komme tilbake. Både til dem og kollegaene mine. De er fine hele gjengen! Hjemme ventet fine, blanke og ikke minst tette vinduer på meg. Lykkelig kunne jeg slenge meg ned på sengen og tilbringe resten av dagen i ro. Noen dager er bedre enn andre!