I dag har jeg hatt en innholdsrik dag. Først var jeg hos legen. Jeg kom meg dit tidsnok og tror jeg husket alt jeg skulle ta opp. Er uansett ikke så farlig, legen min er verdens mest effektive og tilgjengelige. Lurer jeg på noe kan jeg bare sende en e-konsultasjon og hun svarer sporenstreks. Det trygger en sjel i en kropp som ikke kan oppføre seg.
Etter timen måtte jeg hjem for å spise og hvile. Tur på formiddagen måtte droppes siden neste punkt på listen for dagen var tannlege og lister kan for tiden ikke være lenger enn høyst nødvendig.
Jeg gikk optimistisk opp bakken til tannlegesenteret, med irriterende ustødige bein som bekreftet at listen allerede skulle vært ferdig for dagen og ikke burde vært fylt med noe som helst mer enn en legetime i dag.
Jeg ble møtt med blide fjes og fikk komme inn med en gang. Tannlegeassistenten oppdaget at jeg hadde g-nøkler som øredobber og viste begeistret frem en tatovering på ankelen. Av en g-nøkkel. Da måtte jo jeg vise mine tatoveringer og så viste det seg at hun hadde en til. En tann, selvsagt. Historier ble delt og så forsvant hun for å hente tannlegen min. Muligens kanskje ikke det jeg forventet meg, men jeg satte stor pris på det.
Så kom tannlegen min. Heldige meg som fant akkurat ham! En som vet hvem jeg er og er opptatt av mye mer enn bare tennene i munnen min. Han satte hodet på skakke og lurte på hvordan det var med meg nå, ett år etter sist han så meg.
Så da sa jeg det som det var. Om dagene som går opp og ned. Om de gode periodene og de dårlige og hvor rart det er at det føles så forskjellig. At det er lett å være positiv på de gode dagene, men at mørket blir så overveldende når det går dritt.
Jeg fortalte at jeg prøver å flytte fokuset ut fra kroppen for å unngå å bli redd for alle de rare symptomene som dukker opp. At jeg er opptatt av å oppleve ting rundt meg, selv om jeg ikke er i form. Om at hvis jeg bare skal ligge på rommet så føles det ikke som et liv. At jeg har funnet ut at jeg klarer å være redusert andre steder enn der også. Sånn at livet kjennes litt mer levelig ut. At det ikke er like trangt som for et år siden.
Han lyttet, reflekterte med meg og vi ble enig om at det kunne være lurt å gå ut av seg selv og observere sine egne tanker og følelser om man fikk det til. Være litt nysgjerrig på de ulike reaksjonene man har. Og å være raus med seg selv i stedet for å angripe og bli sint på kroppen for det den ikke klarer akkurat nå. Han føyer seg inn i en ganske lang rekke av behandlere jeg har som jeg kan snakke helhetlig med. Det er kult! Det setter jeg umåtelig stor pris på i den rare hverdagen som er min akkurat nå.
Det hører dessuten med til historien at jeg hadde null hull!
Han var fornøyd, jeg var fornøyd og lommeboken var fornøyd. Det blir vel ikke bedre enn det?
