Frustrert frue!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg så for meg at det skulle bli. Planen var vel i grunnen at jeg skulle skrive morsomme blogginnlegg om de store omveltningene i livet. Det var før jeg innså hvor mye omveltningene inneholdt og hvor lite morsomt det egentlig er. Det finnes ikke morsomt at jeg er dødssliten etter hver eneste arbeidsdag. Eller at jeg ikke kjenner noen jeg kan henge med.

Ikke særlig imponerende eller morsomt at jeg ikke har vært på Elixia en eneste gang siden jeg flyttet. (Jeg har stått utenfor og sett inn. Litt usikker på om det teller.)

At jeg savner frøknene mine er ikke så hysterisk festlig det heller. Selv om jeg nok kunne vridd noen artige setninger utav akkurat det temaet. Som at de synes jeg kommer for ofte til Bergen. At de nesten ikke merker at jeg faktisk har flyttet. Saken er at jeg merker det. Veldig. De har alltid vært rundt meg. Nå er de det ikke. Meget stor forskjell!

I Bergen behøvde jeg faktisk bare gå ut døren hjemme for så å bumpe borti noen jeg kjenner. Jeg ante ikke hvordan jeg hadde det i byen min - før jeg forlot den.
Aldri i hele mitt liv har jeg bodd noen annen plass enn i regnbyen. Der bor de fleste jeg kjenner. Der venter alle fjellene tålmodig hver eneste dag. Like lykkelig hver gang jeg drar meg opp på et av dem.

Der kjenner jeg alle gater, alle kafeer, alle snarveier og alle butikker. (Nå er jeg helt sikker på at bestevenninnen rister febrilsk på hodet. Det er nemlig hun som vet alt dette.)
Utfordringen er at jeg ikke har henne her heller. Så nå strikker jeg, pusler jeg og går jeg på turer. Jeg prøver å puste rolig inn og ut og ha tålmodighet. Problemet (og ja, det ER et problem) er at jeg ikke eier akkurat det!

Jeg vil kjenne alle. Jeg vil vite hvor ting er. Jeg vil ha et nettverk. Jeg vil være opptatt oppetter ørene. Det bare fungerer så dårlig når jeg er SÅ sliten. Humøret svinger opp og ned og min aller beste halvdel klarer knapt følge med i svingene. Heldigvis slipper han ikke hånden min. Så om noen dager er litt berg- og dalbane, så er det overraskende greit å ha noen å sitte i vognen med. Hvordan det er å være i et ordentlig og solid forhold etter å ha vært supersingel ca for alltid? Det kan jeg snakke om en annen gang!

For en fest! Heia Bergen!

Denne søndagen kjenner jeg det godt i bergenshjertet. Det har i over en uke haglet inn snapper fra glade breiflabber med store glis og høy festfaktor. Jeg har sett barn lage supporterutstyr med stor iver og stjerner i øynene

Min yngste har jobbet i pølsebod og fått en ny erfaring i arbeidslivet. Den eldste har opplevd sykkelmesterskapet som student på praksisskole. Folk har karret seg på Fløyen, pyntet med sykler i mange av byens gater og laget tidenes fest. Folk  har hatt norske flagg malt i ansiktet i flere dager. Jeg har sett kaker bli solgt utenfor Garage og hørt om alle menneskene som snakker med alle.
Det har blitt delt tusenvis av bilder på facebook. Bilder i og av rein glede.

Her på Østlandet har uken bare vært ganske vanlig. Jeg har blitt et foreldremøte eldre og hatt en forholdsvis rolig helg med en håndballcup. I dag har vi truffet gode venner og løpt Schjongstesten for første gang. Bonusfrøkenen vant premie på startnummeret og var strålende fornøyd. Vi var happy for godt selskap og synes dagen har vært fin.

Men jeg innrømmer det. Jeg har gått glipp av noe. Og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde forstått tidligere at det var denne helgen jeg skulle dratt til Bergen.  Det må virkelig ha vært tidenes opplevelse! Bergenserne kan virkelig lage fest!

Vel blåst!

Den yngste avleggeren er 18!

I dag har den yngste knotten blitt voksen. Hun kan herved bestemme helt over seg selv. Hun skal bli kjent med frustrasjoner over valg som skal taes og middager som skal lages. Rot som må ryddes og retninger som skal finnes.

Kjære frøken fryd! 

Du skal nå stå på egne bein. Heldigvis vet jeg de er sterke. De har gått både her og der i livet allerede. Du er sterk og sta. Det er gode egenskaper å ha med seg videre. 

Selv om du nå skal bestemme over deg selv er du ikke alene. Husk det. Det er mange rundt deg som vil hjelpe og støtte om du trenger det. Det å bli voksen kan ta litt tid. Jeg er 42 og tror snart jeg nærmer meg noe. Det er veldig greit med hjelp underveis! 

Det er rart å bo i en annen by på sånne dager som dette. Jeg kjenner det langt inn i hjerterøttene. Jeg er stolt over både deg og den eldste avleggeren. Dere er fine og tar så godt vare på hverandre at hjertet mitt nesten sprekker. Jeg gleder meg til neste helg. Da er det min tur å få være med på feiring! 

Gratulerer masse med dagen! ❤

Hjemme

Jeg er hjemme. På en helt annen plass enn før. Det er rart og ikke helt virkelig ennå. Alt må pakkes ut av bilen og jeg må kvikne litt mer til.

Siste uken har vært intens. Og veldig mange ting var siste gangen.  Siste gangen jeg hadde elevene mine, siste sommerlunsj på jobben. Siste natt i sengen hjemme, siste natt før jeg bor helt uten min yngste frøken fryd.

Innimellom der har min aller beste venninne giftet seg og jeg har vært forlover. For et bryllup! Følelsene satt løst og tårene spratt ut i tide og utide. Noe så vakkert. Når så nært og ekte. Både bruden og jeg har egentlig bare lyst å gjøre det en gang til. Med en gang!

Brudeparet med forlovere 💚

Det er ikke så lett å forlate sin beste venninne.
Vi har lovet hverandre venninnetroskap og har allerede flere møter avtalt. Tradisjoner har vi i fleng, så dette går nok bra! 

Ikke så lett å dra fra avleggeren mine, den eneste byen jeg har bodd i eller leiligheten min heller. Heldigvis er ikke Bærum så langt unna og heldigvis flytter jeg fordi jeg ønsker det.

Nå gjenstår det å se hvordan samboertilværelsen blir. Heldigvis skal jeg bo sammen med verdens fineste mann, så det går nok bra det også.

I can do this! 

Flyttenerver

Det er to uker til jeg skal flytte. Litt usikker på hvordan jeg skal komme i havn med alt. Ting er ikke pakket. Det er masse igjen å gjøre ferdig på jobb. Bestevenninnen min skal gifte seg og jeg skal holde tale jeg ikke er ferdig med.

Det eneste som er på stell er at jeg har fått masse klær og sko over til Østlandet. Av den grunn hadde jeg plutselig ikke kjole til sommerfesten eller gode fjellsko til den bløte fjellturen. Kaos. Man kan kanskje korte hele forklaringen ned til det.

I helgen har jeg tatt tak. Innimellom sommerfest, avskjedsmøter, bursdagsfeiring og tantebesøk har jeg faktisk klart å få tømt loftet før boss. Jeg har også fått skinnende blanke knotter festet på kjøkkenfrontene. (At det er ett og et halvt år siden jeg pusset opp kjøkkenet trenger vi ikke snakke så høyt om i dag.)

At alt dette plutselig er gjort kan jeg takke gode naboer og god venn for. Etter å ha svettet og styrt på i går spurte jeg naboen om han kunne hjelpe meg med å få ned en oppvaskmaskin fra loftet. Selv om jeg helst liker å klare ting selv skjønner jeg at jeg ikke klarer å være en sånn dings på egenhånd. Det var ingen problem. Dessuten kunne de hjelpe meg med det andre som var igjen også. Sånt setter jeg enormt pris på!

I morgen blir det handling av kasser. Da skal det pakkes til den store pappmedaljen! Satser på motivasjon og styrke, vilje og utholdenhet, kreativitet og energi.  Jeg trenger det om jeg skal være i havn om to uker!

Så spennende at jeg nesten ikke får puste!

Det skjer mye for tiden. Det skjer så mye at jeg måtte hjem og sove etter jobb før jeg kunne åpne påskeferien.  De siste ukene har jeg tatt så store valg at jeg ikke helt vet hvilken fot jeg skal stå på.

I sommer flytter jeg til Bærum. Til høsten starter jeg i ny jobb. Jeg skal bli samboer. Jeg skal flytte til en annen by og jeg skal begynne i en helt ny jobb på en skole jeg ikke engang har sett innsiden av. Jeg har magen full av sommerfugler, samtidig som det er litt vanskelig å puste. I 42 år har jeg levd og bodd i Bergen. Hadde noen for litt over ett år siden sagt at jeg skulle flytte til Bærum, hadde jeg ledd høyt. Rart hvordan livet så fort kan endre seg. 

I går postet jeg kontrakten til den nye arbeidsplassen. Jeg har fått permisjon fra jobben og har fortalt elevene at jeg ikke kommer tilbake til høsten. De er sjarmerende lei seg og vil at jeg skal bli skypelæreren og komme på besøk så ofte som jeg kan. Like stort forstår de at kjærester ikke kan bo så langt fra hverandre når man bare vil være sammen hele tiden.

Noen er lei seg for at jeg skal flytte, mens andre er nesten misunnelig på den nye starten jeg får. Jeg står midt i mellom og aner ikke helt hvordan det kommer til å bli. Jeg bare vet at dette må jeg gjøre. Hjertet tillater ikke noe annet.

God påske!

24.desember: God jul!

Dagen i går var så full at jeg på ingen måte hadde tid til noen form for skriving av adventskalender. Regner med det var flere enn meg som var travle og kanskje ikke engang la merke til det?

Resultat av travelheten gjør at skuldrene kan være helt nede i dag. Vi har vasket og ryddet og pyntet til den store julemedaljen. Handling er unnagjort og julestemningen har flyttet inn både her og der.

Den yngste feirer jul der hun aller helst ville være og den eldste ligger og sover i rommet ved siden av oss her. Hun trillet inn på togstasjonen sent i går kveld og skal feire julen på en helt annen plass enn hun pleier. Det skal jeg også og det kjennes fantastisk! Er ikke en plass i verden jeg heller ville vært. Håper dere har det like godt som meg. God jul fra bunnen av et lykkelig hjerte.