Puslebiter

Jeg lever i en merkelig verden for tiden. Døgnet er like langt som det pleier, men inneholder helt andre ting enn ellers. Streikevakter og streiketog i fleng. Jeg står på krava så det svinger etter, mens livet mitt henger i luften. For det er sånn det kjennes. Jeg aner ikke om jeg har jobb til høsten. Intervjuer og søknader, svulmende formuleringer og bønner til Guder jeg ikke tror på, er resultatet. Svar får jeg på ingen måte før streiken er over. Akkurat det er helt greit. Da kan jeg parkere akkurat den tanketriggeren et lite øyeblikk.

Den siste tiden har jeg startet med en ny hobby. Huskjøping. Denne aktiviteten krever nerver jeg i grunnen ikke har. Jeg BLIR så nervøs hver gang jeg leder en budrunde. VIL jeg egentlig bo der? Har jeg penger nok? Vinner jeg runden? Eller blir jeg den tapende parten IGJEN? Det ER veldig rart at man for eksempel kan deponere på klær, ta dem med hjem, bli kjent med dem og levere dem tilbake om man ikke trives med dem. Dette gjelder alle mulige ting. En leilighet skal man bare se på i noen minutter og VIPS klokken tolv dagen etter så eier du den, eller ikke. I mitt tilfelle ikke.

Jeg har vunnet budrunder der budet ikke har blitt akseptert av eier. Jeg leder på tapingen av budrunder, men har ved noen tilfeller ikke bydd en eneste krone. Det rett og slett fordi det faktisk finnes grenser for hva man kan bosette seg i. I morgen er det påan igjen. Jeg gir meg ikke. Det KAN lett gå godt!